Kjeldearkiv:Poståpneren på Holtet

Poståpneren på Holtet

Journalister i Nordstrands Blad har vært flinke til å oppsøke og intervjue jubilanter av de forskjelligste slag. Her kan en grave frem lokalhistorie. Dagens intervjuobjekt er poståpneren på Bekkelagshøgda, fru Sigrid Skjæråsen, stedets første og eneste poståpner. Meget av teksten er fra Nordstrands Blad fra 8. januar 1944:

25 år er vel ingen tidsepoke i ordets egentlige forstand, men i et strøks utviklingshistorie kan mangt skje på denne korte tiden. Det kan gro opp fra halvvegs villnis til et utbygget villastrøk, og de få som bor der under utviklingen får nesten ikke sukk for seg før de kan gå å drømme om gamle, gode dager da det enno var skog og mark, myr eller aker der hvor det no ligger hus, gater eller sågar større bygninger som for eksempel Ekebergbanens administrasjonsbygning på Holtet. Der den no ligger, var det for 25 år siden bare en sump hvor vannet ofte stod nokså høyt, en kunde den gang aldri gå over dette hjørnet, men måtte følge Holtveien helt ut og opp Kongsvegen for å komme bortover til Ekebergvegen.

Lite dukkestell

Det er fru Sigrid Skjæråsen på Bekkelagshøgda Poståpneri som forteller dette. Hun har i disse dager vært ansatt som poståpner på Bekkelagshøgda i 25 år. Som vi tidligere flere ganger har nevnt i våre artikler, var det ikke noen overveldende bebyggelse på Bekkelagshøgda før 20-årene. Det var Ekebergbanen som kom i 1917 som satte fart i byggetrafikken. Det ble da også snart påkrevd med et postkontor, og 1. juli ble det åpnet på prøve i Holtveien 1. Til nyttår kom så fra Sigrid Skjæråsen som fast ansatt etter at stillingen var avertert ledig, som det for en tid siden stod å lese i vårt blad under spalten ”Det het den gang”. Hun forteller at hun fant det hele som et lite dukkestell til å begynne med. Hun kom fra Tyssedal i Hardanger hvor hun hadde vært assistent. Der var det nok å gjøre, så fru Skjæråsen var vant til å henge i.

Skur på 7,5 kvadratmeter

-Men det verste var at Holtvegen 1 den gang bare var et slags skur. Det var så lite og så kalt der at jeg måtte arbeide inne med yttertøyet på, og blekket frøs i blekkhuset. Men det var ikke så forferdelig mye å stå i akkurat. 5 år seinere flyttet vi så inn her, før innredningen enno var ferdig, og her har vi jo fått det riktig hyggelig. -Hvor mange postbud hadde dere på Bekkelagshøgda den gang? - Det var to den gang som no, så postbudene våre no har ingen lett jobb. Riktignok har vi fått Abildsøskogen overflyttet fra vårt distrikt til Abildsø poståpneri, men vi har jo distrikt helt ned til Solveien og Bekkelagsterrassen, til og med Brannstasjonen og Akers Elektrisitetsverk på Kastellet, og mot byen går grensen nesten til Sjømannsskolen. Men får dere ikke mye feilsortert post på den måten når grensen bare er satt på kartet og ikke faller naturlig inn i landskapet?

Ikke lokalporto

-Det er selvsagt umulig for publikum å vite hvor våre grenser går uten en nøyaktig undersøkelse, og det burde vel kunde rettes på, og dessuten synes jeg personlig at det er rart vi ikke for lengst har fått lokalporto som jeg ser dere har arbeidet for i avisen. Som en hyggelig familie - Vi får håpe det går snart, men tilbake til Dem fru Skjæråsen. Hvor lenge var De alene på postkontoret? - Det kan jeg ikke riktig huske, men det er like til for få år siden. No har jeg to damer til hjelp, den ene hele dagen og den andre bare om ettermiddagen. Det er riktig flinke damer. Vi har det ordentlig hyggelig under arbeidet her, og sammen med postbudene danner vi liksom en stor og hyggelig familie. - De har kontortid to ganger om dagen? - ja, men som oftest blir det no arbeidstid dagen rundt, og dessuten litt om kvelden når det står på. Vi kan godt nevne at klokken var ti minutter på 8 da vi kom for å intervjue fru Skjæråsen og både fruen selv og hennes undersåtter var allerede i full gang på det lyse og hyggelige postkontoret i Ekebergbanens administrasjonsbygning. Ja, en må tidlig opp skal det bli til noe, smiler hun, da vi tillater oss en liten gløtt på klokken og prøver å kvele en morgengjesp. - Det er litt av et slit det å være poståpner i dag, og det har ikke vært så helt lett i tidligere år heller, men likevel har no fru Skjæråsen rukket å skaffe verden to borgere som no begge er nærmest voksne. Hvor gammel en dame er, skal en jo aldri røpe, men stort over de tyve var fruen ikke da hun kom til Nordstrand for første gang.

Holtet var ødslig

- Det var 4. juledag 1919, forteller hun, og jeg husker jeg synes det bare lå ett hus her og ett hus der, og det så litt ødslig ut, men det var no bedre enn det så ut til. Det er et strålende publikum her ute, sympatiske og greie. Om ikke jeg kjenner alle, så kjenner vel de aller fleste meg. - Og foreløpig har De ikke tenkt å slutte? - Nei, jeg trives svært godt i arbeidet her.

Statistikk

For å belyse utviklingen i strøket og dermed den stadig økte betydning av poståpneriet, fikk vi se noen utdrag av statistikker fra årene som er gått. De viser selvsagt en ganske enorm økning i antall ekspedisjoner ut og inn. Den gang hadde en riktignok dagsaviser, som no går med eget bud, men så har en til gjengjeld fått en hel del andre aviser, som går med post. I 1953 var brevtallet økt til 88136 pluss ilpost og luftpost, med til sammen nesten 2000. Her må en ta tilbørlig hensyn til at Ekebergbanen selvsagt tar med seg svært mange av de brev som ellers vilde gått i postkassen på kontoret. Av innkassasjoner har postkontoret atskillig over 100 000 hvet år, mens en fra prøvepostkontoret ble opprettet 1. juli 1918 og til 3. juni 1919 hadde av postanvisninger både inn og ut, det beskjedne antall 1050. Bare i desember 1943 ble det innbetalt over 700 postanvisninger. Vi gratulerer den populære poståpnerske med jubileet, og ønsker henne mange gode arbeidsår fram til neste milepel.

Bekkelagshøgda vels jubileumsbok fra 1947 forteller også litt om poståpneriet på Holtet, blant annet: Vellets generalforsamling i 1914 sendte søknader om poståpneri og en ordnet postombæring for øvre distrikt. Navnet på det nye poståpneriet ble av myndighetene bestemt til Bekkelagshøgda, og det var kanskje mange i distriktet den gang som fant navnet noe radikalt. Disponent Olaf Amundsen bygde et lite hus på sin eiendom – Holtet elektriske forretnings forrige lokale. Fra 1930 ble det opprettet filialstasjon for Telegrafverket i poståpneriet, bl.a. med ombringing av telegrammer.

Mat i postpakkene

I mat-post-pakkenes tidsalder (under andre verdenskrig) var Bekkelagshøgdas poståpneri utsatt for en påkjenning som må betegnes med de sterkeste adjektiver. Postetaten var kanskje den stand som var minst nazibetonet, og folk visste å trekke store veksler på postpersonalet. Det var ikke minst tilfelle her hvor fru Sigrid Ryen Skjæråsen er poståpner. Hun har jo omtrent den hele tid fungert som stedets poståpner, og i denne lange tid har hun ervervet seg en sterk posisjon blant stedets befolkning. Alle følte seg trygge når de hadde anbrakt noe innenfor skranken på poståpneriet. Det kunne være våpen, sabotasjeammunisjon, en radio som skulle sendes eller oppbevares, men først og sist var det matpakker. Når postsekkene ble tømt, forteller poståpneren, hendte det ofte at oksesteken falt ut av emballasjen og medisterkakene rullet bortover. Innpakningen var dårlig, og merkelappen kunne være falt av. Forskriftene for postsendinger krever at adressen skal være skrevet både på merkelappen og pakken, men dessverre blir ikke dette alltid overholdt. En gang sto bare innleveringsnummeret igjen på pakken. Ved å se gjennom 400 følgebrev ble det mulig å finne adressaten, og pakken kom fram. Når vedkortene (det var rasjoneringskort på brensel) kom, var påkjenningen særlig stor. Det var mengder i sekkevis. Det var da å ta med sekken hjem, få tak i den hjelp en kunne, og trøste seg med litt surrogat-kaffe.

Krigsinnsats

Rekommanderte innkallelser til ”norsk arbeidsinnsats” ble som regel ikke hentet, og der ytet poståpneriet god servise. I den tid ryggsekker og gummistøvler skulle innleveres etter tysk ordre, ble slike effekter innlevert i pakker til midlertidig lagring under fingerte navn. Sendinger kom under fingerte adresser, brev var adressert til postboksnummer som ikke eksisterte osv.

Nazistene arresterte både bud og poståpner

Den uhyggeligste opplevelse innen poståpneriets fire vegger foregikk 23. desember 1942. Det var i hårdeste julestriden, og arbeidet med sortering av post pågikk hele natten. Klokken halv-fem om morgenen kom 2 nazipolitifolk og arresterte postbud Willy Olsen. Tross poståpneriets energiske protest, måtte Willy følge med. Han var arrestert til frigjøringen. Også poståpneren selv var en gang innom fengselets dører, men ble løslatt etter et par dagers forløp.

Jeg besøker sønnen som forteller

Fru Sigrid Skjæråsens sønn, Egil Skjæråsen forteller at moren egentlig kom fra Engerdal, men at familien flyttet til Båstad i Østfold der faren kjøpte en gård. Poståpneren bodde i Holtveien der en hadde leilighet i en stor gammel villa. Selv tok han artium på Nordstrand skole. Han forteller at moren var kjent for å være hjelpsom, for eksempel å ekspedere etter stengetid hvis hun ble bedt om det. Hun fikk fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste. Som gammel kom hun til Bekkelaget Gamlehjem.

Bekkelagshøgda tidlig ute

En må kunne si at Bekkelagshøgda var tidlig ute når en får vite at på Ljan måtte folk hente posten selv på jernbanestasjonen til 1950 da postombæring på Ljan ble innført.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 118: Poståpneren på Holtet.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 457 den 15.10.2008. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.