Kjeldearkiv:Veier til Norge - Balwinder

Hun kom fra England i 1980
Kjeldeinformasjon
Navn:	Balwinder
Tidsrom:	Våren 2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Anne Finhammer, Groruddalen historielag
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Jeg kom til Norge fra England i 1980. Jeg hadde bodd i England i fem år før jeg kom hit. Mannen min hadde fått et jobbengasjement i Norge, og jeg kom for å besøke ham.

Vi hadde da to barn, og jeg hadde permisjon fra jobben min i England. Det minste barnet var tre måneder, og jeg hadde fått 44 ukers permisjon uten lønn. Jeg regnet ikke med å bli i Norge, det var verken ønske eller behov for det, men jeg ville gjerne være sammen med min mann og se hvordan det var i Norge. Jeg visste svært lite om landet. Min mann hadde vært her en kort tid da jeg kom, men jobben hadde skaffet ham en leilighet så vi hadde et godt sted å bo. Firmaet han jobbet i hadde engasjert ham fordi de trengte hans kvalifikasjoner. Han var sivilingeniør. Besøket mitt varte fra mai til august. Så reiste vi tilbake til England, men min mann kunne bare være i England en ukes tid før han måtte returnere til Norge. Hans engasjement var ikke over. Min mann ønsket ikke å reise tilbake til Norge alene. Han ville ha familien sin med, og siden jeg hadde permisjon fra jobben, var det ingenting som hindret meg og barna fra å reise. Jeg var i villrede om hva jeg skulle gjøre. Jeg tenkte både på min karriere og på min jobb selv om jeg for øyeblikket hadde permisjon. Men denne varte fram til jul. Jeg skulle ikke stille på jobb igjen før i januar. Jeg hadde bachelorgrad fra India i fagene økonomi, historie og politisk idéhistorie. Min mann ville svært gjerne at jeg skulle bli med ham tilbake. Samtidig ble han oppringt fra Norge om at de ville utvide engasjementet slik at det ble et helt år til. Jeg ble med siden jeg hadde permisjon en god stund til…

Firmaet hadde ordnet med alt som var nødvendig. Vi kom på en måte til et ferdig dekket bord. Leiligheten stod og ventet på oss.

Vi kom til Oslo med båt. Min mann og jeg stod på dekk mens båten stevnet inn Oslofjorden. Jeg husker godt Oslo med sitt rådhus og Akershus festning, men også den store containerhavnen. Alle inntrykkene satte seg fast. På en måte kan jeg si at jeg ble forelsket i Norge. Førsteinntrykket var så vakkert. Men vi kjente absolutt ingen. Min mann hadde navnet på en avdelingssjef som han skulle henvende seg til og som skulle sette ham inn i arbeidsoppgavene.

Leiligheten vår lå i en firemannbolig. Vi skulle bo i andre etasje. Under oss bodde et eldre ektepar. Hun var sykepleier, og han var ingeniør som reiste en del. Hun kunne ikke snakke engelsk, han kunne, men dette visste vi selvfølgelig ikke da vi ankom. Dette ekteparet åpnet Norge for oss. Min mann reiste på jobben hver dag. Jeg var hjemme sammen med barna, og vi prøvde å være stille og så usynlige som mulig. Vi var selvfølgelig på verandaen, men jeg gikk ikke ut. Det eldste barnet på tre-fire år og jeg leste og puslet med ting inne i huset. Jeg ønsket liksom ikke at noen skulle legge merke til oss.

En dag, da jeg kom opp fra kjelleren hvor vi hadde vaskeri, møtte jeg fruen i første etasje i gangen. Jeg ble helt perpleks, men hun kom bort, grep hånden min og sa: «God dag, god dag!» Selv om jeg ikke forstod ordene, så jeg på kroppsspråket at dette var en vennlig hilsen. Dette var vårt første møte som ble til mange gode møter i ukene som kom. Hun inviterte oss ned til seg. Mannen var tolk. Hun fikk et ekstra godt forhold til vår datter. Stadig ønsket vår datter å gå ned til Annie. Hvordan disse to kommuniserte aner jeg ikke, men ofte sa min datter: «I want to go to Annie». Annie åpnet huset sitt for oss. Ja, vår datter overnattet ofte hos henne når mannen var på reise med jobben. Annie gjorde oss oppmerksom på en bokklubb for barn som sendte oss en ny bok hver måned. Min datter kunne nesten lese engelsk. Selv hadde jeg ikke mulighet til å gå på norskkurs. Jeg hadde ingen rett til det. Jeg bodde her på turistvisum og var ingen arbeidssøker. Men disse bøkene åpnet veien til norsk for meg. Bøker, TV-titting og det å lytte til folk da vi var ute. Jeg kjøpte meg en ordbok og begynte å lage meg min egen ordbok. Hvert nye ord jeg oppfattet, ble skrevet inn her.

Like etter flyttet det inn to familier til i de to andre leilighetene. Begge parene var på vår alder, og de jobbet på samme sted som min mann. Disse familiene var åpne, og vi kunne kommunisere på engelsk.

Alle vi i de fire familiene begynte å møtes til «fredagskaffe» hver uke. Vi satt i hagen. Til å begynne med var det de andre som skaffet til veie kake til kaffen, men etter hvert lærte jeg meg å lage norske kaker. Vi var sammen, både barn og voksne. Barna lekte i hagen, og vi voksne snakket sammen. Jeg forstod at mitt forsøk på å søke isolasjonen var helt galt.

Alle vi i de fire familiene begynte å møtes til «fredagskaffe» hver uke. Vi satt i hagen. Til å begynne med var det de andre som skaffet til veie kake til kaffen, men etter hvert lærte jeg meg å lage norske kaker. Vi var sammen, både barn og voksne. Barna lekte i hagen, og vi voksne snakket sammen. Jeg forstod at mitt forsøk på å søke isolasjonen var helt galt.

De dro meg ut og jeg begynte å bli en del av et fellesskap. Min mann og jeg oppdaget at Norge var et varmt land på grunn av de menneskene vi fikk kontakt med.

Den ene av de unge fruene og jeg begynte å legge planer. Vi bestemte at vi skulle ha barnefri en kveld i uka. Da måtte mennene våre trå til. Vi skulle ut. Vi dro til Linderud bad. Jeg kunne ikke svømme ordentlig, og det var ikke egentlig det jeg ville. Men min norske venninne fortalte meg at det var nettopp svømme jeg skulle lære. Det var så viktig. Resultatet av disse ukentlige badene gjorde at min familie seinere innførte en fast dag i uka på Tøyenbadet. Her tilbrakte vi mange hyggelig timer og våre barn lærte seg å svømme. Tiden sammen med disse familiene har betydd svært mye for meg og min familie. Da den eldre mannen døde var det nesten som å miste en far. Vi fikk ikke vært i hans begravelse, men da kona døde for noen år siden, var vi tilstede. Vi besøkte graven deres selv om det ikke er slik vi gjør i vår kultur.

Arbeidsengasjementet til mannen min ble forlenget først fra seks måneder til ett år og så et år til. Datteren vår begynte i barnehagen og sønnen i barnepark. Julen 1981 reiste vi til India og var der åtte uker. Da vi kom tilbake i februar fikk vi beskjed at vi må flytte fordi eieren vil ha leiligheten tilbake. Dermed måtte vi flytte til en annen leilighet i Oppsal. Dette synes vi var veldig dumt og vi hadde ikke lenger trygge rammer rundt oss og ikke barnehageplass heller. Etter en stund fikk mann min tilbud om å forlenge engasjement ennå et år, men vi bestemte oss for å reise tilbake til England for godt. Dette var fordi vi synes at det var slitsomt med å søke visumforlengelse, flytte fra leilighet til leilighet hele tiden og en usikker fremtid med arbeidsengasjement. I juli 1982 flyttet vi tilbake til England. Vi hadde en leilighet i England å vende tilbake til.

Min mann hadde jobbet svært hardt hele tiden, han hadde nesten ikke hatt fri, og vi bestemte oss for at vi skulle bevilge oss en ferie. Vi reiste derfor til Wales, og planen var å være der i tre uker. Etter en uke ringte vi hjem til min bror. Han bad min mann ringe til Norge med en gang. Det var noen i Oslo som ville ha tak i ham. Denne telefonen forandret våre planer fullstendig. Meldingen fra Oslo var at det firmaet han hadde arbeidet for ønsket ham tilbake fortest mulig. De trengte hans kompetanse. De skulle gi ham fast ansettelse på den betingelsen at han skulle være deres norske representant i Tyskland i et år. Hva skulle vi gjøre? Min mann var glad i å reise og oppleve nye ting og nye steder. Det var fristende å ta i mot dette tilbudet. Vi hadde likt oss godt i Norge og var blitt glad i landet. Men jeg/vi skulle ha vårt tredje barn i november.

Resultatet ble at han tok jobben. Han reiste til Norge og deretter til Tyskland. I ettertid ser vi at han fikk altfor dårlig informasjon om sine rettigheter og plikter, om lover og regler. Han var opptatt av jobben og tenkte ikke på disse tingene, noe som gjorde at vi gikk glipp av penger vi hadde krav på. Vi fikk problemer med skattevesenet fordi vi ikke tok vare på kvitteringer etc. som skulle brukes til dokumentasjon i forbindelse med at vi hadde husholdning i to land. Rettigheter til hjemreiser og støtte i den anledning visste vi heller ikke noe om. Jeg bodde i England i denne tiden. Vi hadde derfor lite penger å rutte med. Etter en stund skjønte min mann at han burde organisere seg så det gjorde han. Fagforeningene i Norge gav sikkerhet til de ansatte, at de fikk det de hadde krav på.

Gjennom denne erfaringen lærte vi hvor viktig det er å kjenne lover og regler. Jeg er derfor svært glad for at nye innvandrere i dag får samfunnsundervisning på et intro-kurs. I dag underviser jeg innen voksenopplæringen og jeg er meget opptatt av samfunnslære for alle.

Da min mann fikk fast ansettelse, fikk vi oppholdstillatelse for ett år av gangen. Etter fire år sendte firmaet han jobbet i brev til myndighetene og fortalte at han var blitt tilbudt jobb så lenge han selv ville. Dermed fikk vi fast oppholdstillatelse.

Med fast jobb hadde ikke lenger arbeidsgiver plikt til å skaffe oss bolig. Vi måtte derfor ut på boligmarkedet.

Dette viste seg å bli en vanskelig sak. Vi opplevde at naboer ikke ville ha «svarte naboer». Da vi skulle betale for den leiligheten vi trodde vi skulle kjøpe og kom med pengene for å betale den, hadde leiligheten «blitt solgt» til noen andre. Prisene i Oslo var samtidig blitt svært høye. Vi måtte derfor ut av Oslo og kjøpte hus i Lørenskog. Her bodde vi ett år, og det ble et svært vondt år. Vi angret virkelig på at vi hadde kommet til Norge. Ungene våre ble nektet adgang til lekeplassen. Det eldste barnet vårt kom hjem med blå merker fra skolen fordi andre barna hadde gått til angrep, vi ble spyttet etter på gaten og det ble slengt bemerkninger etter oss. «Herregud, her blir det bare pakkiser,» fikk vi ofte høre.

En dag jeg var i en skobutikk møtte jeg en ekspeditrise som nok var høflig, men som sa: «Det ville være fint om folk som deg hadde bodd i Sør-Afrika». Jeg var ikke så god i norsk og oppfattet det hele som at jeg skulle bli med henne til Sør-Afrika og svarte derfor: «Ja, kanskje om noen år kan jeg tenke meg å reise dit». Men da jeg kom hjem begynte jeg å tenke over hva som egentlig var blitt sagt, og hva hun hadde ment. Dette var en type apartheid. Det var skremmende. Problemene i Lørenskog var vanskelige å takle.

Da vårt midterste barn helt sluttet å snakke, og vi var til fire års kontroll, grep helsesøster inn. Hun skaffet våre to barn plass i barnehagen. Den lå like ved skolen. Da våre to gutter begynte, ble det til sammen fem indiske barn der. Loven om morsmålstrener krevde fire barn, og barnehagen ville nå ansette en morsmålstrener. De tilbød meg jobben, og selv om jeg sa at jeg ikke hadde den type utdannelse, mente de at jeg hadde de egenskapene som trengtes. Jeg tok derfor jobben og ved å gjøre det, oppdaget jeg hvor viktig det var for meg å komme ut og treffe mennesker som hadde bruk for meg og mine evner samt at samvær med mennesker gav meg selvtilliten tilbake. Likevel, året i Lørenskog var for tøft til at vi orket tanken på å bo der. Vi ønsket å selge huset og komme oss tilbake til Oslo. Dette viste seg å bli vanskelig, og vi måtte selge huset med tap. Dertil var det vanskelig for oss å få lån fordi vi ikke hadde noen til å garantere for oss. Min manns arbeidsgiver stilte opp som garantist til slutt. Vi fikk kjøpt et hus i Bjerke bydel. Det var et gammelt hus, men på en måte var nå ringen sluttet. Vi kom tilbake til stedet der vi startet og hadde møtt så mye godhet og vennlighet. Da vi flyttet inn like før jul, kjøpte jeg fem julestjerner og gikk til våre nærmeste naboer, presenterte oss og overleverte en julestjerne med ordene: «Vi får håpe vi får det godt sammen.» Og det har vi fått. Vi har hatt det utmerket.

Økonomien var trang til å begynne med. Min mann jobbet mye overtid. Selv fikk jeg meg også jobb. Først jobbet jeg som morsmålstrener på Ellingsrud i en barnehage. Det var en jobb jeg søkte på og ble innkalt til intervju. Da jeg møtte opp, virket de svært overrasket over at jeg snakket så bra norsk. De hadde trodd at det var en annen som hadde ringt. De hadde sagt på telefon at det var en måned de trengte en, men ga meg seks måneders engasjement. Morsmålstrenere hadde ikke fast ansettelse den gang i Oslo kommune. Etter hvert fikk jeg jobb nærmere hjemmet. Barna hadde begynt på nærmeste skole og i nærmeste barnehage. Selv begynte jeg å jobbe i denne barnehagen. Det var ikke like lett for min sønn og forstå at selv om jeg var hans mamma var jeg ansatt i barnehagen. Han ville gjerne ha en større del av meg enn de andre barna i barnehagen hadde. Jeg måtte forklare ham forskjellen på min rolle hjemme og i barnehagen. Men bortsett fra dette lille problemet, hadde vi en herlig tid.

Vi har fremdeles kontakt med våre første naboer og venner. Vi møtes til fødselsdager og andre tilstelninger. Det er dem vi kan takke for at vi har sett så mye av Norge som vi har. De var med oss og planla en Norgesferie. Kart ble innkjøpt og sammen la vi opp en flott reiserute. Vi pakket telt og satte ungene inn i bilen og dro mot nord. På veien stoppet vi på et utall av vakre og interessante steder. Vi kom helt til Narvik. Turen varte i vel fire uker.

Denne første turen gav mersmak, og vi har reist mye siden, enten på campingtur eller med fly til mange av byene i Norge. Blant annet har vi sett store deler av Vestlandet.

Vi er en familie som liker friluftsliv. Vi har sykler og drar på tur i skog og mark med matpakke. Vi har gjennom årene deltatt i mange mosjonsløp. Vi drar også ut i akebakken om vinteren. Ellers har vi besøkt de fleste museer her i hovedstaden. På den måten har vi lært mye om landet vi har kommet til.

Jeg var og er utadvendt og søker kontakt. Jeg arbeider bevisst mot segregering og for integrering. Derfor stilte jeg tidlig spørsmålet: «Hva er det norske barn gjør i fritiden?» På den måten fant vi fram til korps, idrettslag og annet så våre barn kunne bli med. Jeg har stekt vafler og solgt pølser, stilt opp på dugnader sammen med andre foreldre. Det har vært en fin tid.

Jeg søkte også etter hvert kontakt med andre indere i Oslo. Først kom jeg i kontakt med en mann som hadde startet en avis for indere i Norge. Han trengte en redaktør som kunne skrive panjabi. Dette var ikke en jobb som skaffet meg penger, men det var interessant å være med.

Seinere ble jeg med i Radio immigranten. Her jobbet jeg i ti år. Jeg ble programansvarlig for en times program i uka og måtte skaffe alt stoff og musikk selv. Jeg har en koffert med musikkassetter hjemme etter denne perioden. Jeg fikk mye frihet og hadde derfor et stort ansvar, men responsen uteble. Dette var medvirkende årsak til at jeg sluttet.

Jeg mener at gode kunnskaper i eget morsmål er nøkkelen for å lære andre språk og andre fag. Da Oslo kommune tok vekk morsmålsundervisningen i skolen, fant jeg og min mann ut at vi måtte gjøre noe selv. I den tiden jeg hadde arbeidet som morsmålslærer hadde jeg laget mye materiell til denne type undervisning. Først prøvde jeg å drive panjabiundervisning hjemme for mine egne barn. Det fungerte dårlig. Da fikk jeg stilt et klasserom på Linderud skole til disposisjon en kveld i uka. Tolvte april 1996 stilte mine tre barn pluss et barn til opp til undervisning. Jeg var selv læreren. Allerede tjuetredje juni hadde antallet elever økt til tjueseks. Og siden har det bare vokst. I dag har vi skole hver fredag kveld fra 18 til 21, to timer morsmål og en time indisk dans. Dans er en viktig del av indisk kultur. Det er egne mannsdanser og kvinnedanser. Koordinasjon mellom rytme og bevegelser er svært viktig. Skolen har i dag 297 elever, og nå må foreldrene betale noe for denne undervisningen. Flere lærere jobber frivillig hver uke, og skolen har et eget styre.

Min sønn sier med et smil at jeg har fotfulgt han gjennom hans oppvekst. Da han gikk i barnehagen, jobbet jeg der. Så begynte vi begge i skolen, han som elev og jeg som lærer, og da han begynte på høgskolen i Oslo, begynte også jeg å studere, selv om vi ikke valgte samme fagområdet. Jeg mener det er viktig å utvikle seg gjennom hele livet, og jeg er i dag aktiv på mange områder, også politisk. Ingen kan si at vi ikke har integrert oss fordi det har vi gjort, men på vår egen måte. Med det mener jeg at vi har tatt til oss det gode fra begge kulturer.