Kjeldearkiv:Veier til Norge - Damir

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Damir kom til Norge fra Bosnia i 1993
Kjeldeinformasjon
Tidsrom: September 2008
Metode for nedtegning: Intervju
Intervjua av: Aleksandra Marjańska
Beskrivelse: Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Jeg kom til Norge på grunn av krigen. Det var meg, mora mi, faren min, broren min, onkelen min, bestemora mi og en annen slektning av mora mi, fetteren hennes. Og vi kom samtidig, alle sammen. Vi kom i juli 1993, med fly fra Zagreb til Oslo. Og da var det ikke Gardermoen, det var Fornebu flyplass på den tiden. Så var vi på flyplassen fire-fem timer og måtte prate med politi. Vi fikk masse brusflasker og godteri, mat. Det var godt. Så fra flyplassen ble vi kjørt til et mottak. Der var vi et par dager, og så ble vi bare transportert videre, til Strømmen, og så videre til Nord-Norge.

Og grunnen til at vi kom var egentlig krigen i Bosnia eller på Balkan generelt da. Vi ble rett og slett kasta ut, enkelt og greit, fra leiligheten. Vi ble fortalt at vi skal bare dra hvor vi vil. Samme det, vi kan velge hvor vi vil, men vi kan ikke bli der. Faren min hadde også vært i konsentrasjonsleir. Da klarte mora mi, som kjente noe folk, som kjente noe folk, å få ham ut. Vi måtte betale for å få ham ut fra konsentrasjonsleir, og så dro vi til Kroatia, og så til Norge. Så det er mine grunner for hvorfor jeg er her i dag.

Jeg føler meg litt sånn fifty-fifty egentlig. Jeg har bevart veldig mye av det bosniske i meg. Det er de gamle tradisjonene. Det er ikke store ting, det er veldig små ting, men de er bevart liksom. Du ser de skillene når man er med nordmenn. For eksempel hvis du drar på fest i Norge, så må alle ta med seg det de skal drikke, og så legger du det ved siden av deg og så drikker du det, ikke sant? Og når du er ferdig så tar du med hjem det som er igjen (latter). I Bosnia er det ikke sånn. Når du først kommer på en fest og har du noe så legger du det på bordet, og alle legger på bordet, og så drikker alle hvor mye de kan. Og for Guds skyld, du tar aldri med deg tilbake det du kom med! Det går ikke, det er dumt, sosialt uakseptabelt, det er en tabu, det skjer ikke. Så det er sånne småting som du ser.

For bosniere er det helt utrolig å se nordmenn spise brunost. For de synes det smaker så forferdelig. Men jeg synes det er godt. Og jeg er kanskje den eneste personen som liker lutefisk! Jeg liker å smake på annen mat generelt. Og så lenge ting er spiselige, kan jeg spise alt.

I min familie har vi de bosniske tradisjonene. Vi prater fortsatt bosnisk hjemme selv om alle prater norsk. Det var foreldrenes ønske. Når jeg kommer hjem, så ville de ikke høre på meg hvis jeg prata norsk, men bare hvis jeg prata bosnisk. Så jeg fikk jo bevart den bosniske kunnskapen. Og så er vi ganske nært knytta til Bosnia også, selv om vi er i Norge.

Vi har bevart vår bosniske identitet. Men vi har også akseptert den norske delen.

Vi reiser dit og vi følger nyhetene, og vi er oppdatert på det som skjer i Bosnia, og spesielt i Mostar, den byen jeg kommer fra. Vi har bevart vår bosniske identitet. Men vi har også akseptert den norske delen. Jeg føler meg nesten like mye nordmann som bosnier – med norsk statsborgerskap og hele greia, norsk pass, og jeg bor jo her. Jeg føler meg norsk, jeg føler den tilhørigheten til Norge som mitt andre hjemland. Så når folk spør meg hvor jeg er fra, så sier jeg at jeg er født og oppvokst i Bosnia, men bor og jobber i Norge, og føler meg norsk.

Jeg kom til Norge som trettenåring. Og da, på det tidspunktet er det make it or break it. Hvis du får god oppfølging på å integrere deg, på selve integrasjonsprosessen, så har du mulighet til å bli et aktivt og oppegående medlem av samfunnet. Et eksempel: da vi var i Tromsø så ble vi inkludert i alt det nabolaget gjorde. Vi ble med en gang inkludert i fotballaget, vi bare spilte. Vi gikk på skole i en sånn innføringsklasse for nyankomne til Norge hvor vi lærte norsk, og lærte om norske tradisjoner og norske kjente personer – både historisk og sportsmessig og så videre. Det var veldig bra. Vi ble integrert på det meste som skjedde på skolen, selv om vi ikke kunne norsk. Når skolen gikk på klassetur eller skoletur så ble vi alle med. Og det var det samholdet, vi fikk jo en god kontakt med nordmenn. Når du går på skolen så begynner du å prate, du knytter noe bånd og liksom integrerer deg inn i det som skjer. Finland, Sverige – men i 1993 hadde Sverige allerede stengt grenser – og da var det valg mellom Tyskland, Finland eller Norge. Jeg hadde mest lyst på Finland… (latter) men jeg var liten og nå er jeg glad at det ikke ble sånn. Det ville vært vanskelig å lære språket der! Men det med Finland, det var natur og sånn, og jeg visste ikke så veldig mye om Norge. Jeg visste at julenissen bodde i Norge, og pingviner og polare bjørner. Så jeg hadde ikke noen kjennskap til Norge på forhånd. Det var egentlig tilfeldighet at det ble Norge.

Det som overrasket meg personlig var hvor lett nordmenn egentlig er å komme i kontakt… når du først vil, hvis du virkelig vil det. Det var min oppfatning. På en annen side så er de nok reservert i noen tilfeller, de har sine regler og skikker som kan lett misforstås muligens. Men det i alle kulturer er sånn! Det overrasket meg også hvor vakkert land det var. Veldig fint land, veldig hyggelige mennesker. Jeg har ikke noen negative opplevelser med Norge i det hele tatt. Jeg synes det er veldig fint. Jeg er storfornøyd.

Jeg tenker å bli i Norge. Når jeg pensjonerer meg, da kan jeg kanskje tenkte meg å bo litt i Bosnia. Jeg får følelse av at jeg på en måte skylder Bosnia en ny sjanse. Det er ikke et dårlig sted, det er bare folk som har gjort dårlige valg i det landet der. Så når jeg først er blitt gammel, så har jeg lyst til å oppleve Bosnia. Der er jeg født. Da kommer den andre delen av meg. Jeg føler meg norsk, men jeg føler en ganske sterk tilknytning til Bosnia også. Jeg føler at jeg er derfra, det er der jeg er født, det er liksom et sted jeg kommer fra… selv om jeg bor i Norge og er veldig godt integrert, og føler meg som nordmann. Men i bakhodet ligger det et sånt sted, Bosnia…

I 1999 ble det Oslo. Etter videregående gikk de fleste til militæret, men det kunne ikke jeg for i den tiden hadde jeg ikke norsk borgerskap. Så jeg valgte å studere. Jeg flytta til Oslo da jeg ble ferdig med videregående i Tromsø. Og jeg har bodd her siden. Foreldrene fortsatte å bo i Tromsø. De jobba der og broren gikk på skole. De flytta vel i 2002 eller 2003. Så de er jo nye i Oslo. De fikk jobb her og flytta.

Foreldrene mine er ikke innestengte personer. De er veldig lett å komme i kontakt med. De er veldig åpne og veldig glade personer av seg selv. Så for dem var det ikke noe problem at vi vokste opp i Norge. Tvert imot. Men som sagt, de passa på at man ikke skal glemme de grunnting liksom – at når jeg er hjemme så skal jeg prate bosnisk, når det er høytider så skal vi feire dem og sånn. Det gjelder for så vidt alle bosniere i Norge, synes jeg. De er vel mest integrerte i hele Norge. Vi hadde ikke noen problemer, for Norge lignet på Bosnia i den tiden, før krigen. Det var mye av det samme. Det var ikke sånne store kulturelle forskjeller. Alle bodde i byen, og det var liksom «gå ut, ta en kopp kaffe» hvis man var eldre, barna lekte ute, spilte fotball, på lørdag gikk vi å se fotball, på mandag diskuterte vi fotball. Det er akkurat samme… liksom… opplegg. Forskjellene er veldig små. Så det lignet veldig på det levesettet vi hadde da. For Bosnia er midt i Europa. Så det er litt annerledes enn for folk som kommer fra Pakistan eller fra litt fjerne strøk, fra helt andre sfærer.

Mine beste venner er fortsatt bosniere. Fordi da jeg flytta til Oslo, kjente jeg absolutt ingen her, ikke en eneste person. Jeg begynte på universitetet på Blindern og plutselig en dag møtte jeg en kar som bodde i den samme blokka som meg – jeg bodde i tredje etasje og han bodde i fjerde. Vi var naboer og i en alder, han var ett år eldre enn meg. Helt tilfeldigvis. Og han kjente meg igjen, og så var det ”hei, går det bra, hva skjer?” liksom. Og på den tiden kom det akkurat den fadderordninga og jeg skulle på sånne fester og så videre. Men da jeg møtte ham så sa han: ”Du må bli med på Bjerke studentby” – der bodde det bosniere – ”Du må bli med og bli kjent med folk”. Så dro jeg dit og snudde meg aldri. Det er min største… hva skal jeg kalle det for… en ting jeg angrer mest på egentlig, at det ble sånn som det ble. For da ble jeg inneslukt i det bosniske miljøet, og bosniere holder tett sammen. Det er ikke så ekstremt mange bosniere, veldig mange sånn utlendingsmessig, i Oslo, men det er veldig tette bånd mellom folk, veldig. Så det ble jo lettere å prate, og dele interesser. Vi liker samme bosnisk musikk, vi har veldig mye til felles. Da samles vi liksom. Og det ble på en måte for mye av det. Jeg ble på en måte inneslukt i det og en periode hadde jeg bare bosniske venner i Oslo. Det var ikke noe med vilje, det var ikke det at jeg ikke ønska, men jeg kom aldri i den situasjonen hvor jeg kunne blitt invitert på en fest av en nordmann for eksempel. Hadde jeg blitt det så ville jeg selvfølgelig dratt. Men det gjelder spesifikt meg da. Jeg kjenner veldig mange som har flere norske venner enn bosniske. Så det varierer litt. Men for min del så var det akkurat det – jeg ble inneslukt i det sosiale bosniske miljøet.

Nå er det ikke lenger sånn, jeg kjenner folk liksom. Jeg bodde på Kringsjå studentby og da ble jeg kjent med naboene. Og på jobben også har jeg veldig mange venner. Og jeg har fortsatt en ganske god norsk venn som bor i Tromsø – vi høres stadig vekk og han kom på besøk. Jeg har vært sammen med en norsk jente i en periode. Så det med bosniere ble bare sånn, av en eller annen merkelig grunn. Jeg kan ikke forklare det, men det var ikke min mening, for å si det sånn. Og det synes jeg de fleste sliter med – når du først kommer i det miljøet så er du i det miljøet. Det er veldig vanskelig å bryte ut av det egentlig også. Da blir man sosialt stempla. For du kan ikke gå ut av det miljøet, heller, for da kjenner du ingen andre. Du kjenner ikke noen nordmenn som du kunne henge med i stedet. Da blir du sittende hjemme, på en måte. Men vi som er på jobben, vi henger ganske mye sammen. Det er ganske unge mennesker og de inviterer meg på fest, og jeg inviterer dem. Vi veksler forspill og så videre.

Jeg synes det var mye lettere for de som kom veldig unge til Norge. Nå snakker jeg om barn som var to, tre, fire år da de kom hit. De barna som nå er tjue, tjueen år – i de fleste tilfellene i det bosniske miljøet som jeg kjenner – de henger mer med nordmenn enn med andre. Men de som var litt eldre, de er litt mer… - Åh Herregud, for en nordmann, se på ham! - de er mer kritiske på en måte, liksom: «Åh Herregud, for en nordmann, se på ham!», ikke sant? Når det sitter en nordmann blant oss, så ler vi ikke av ham, men hans ord får ikke samme betydning som hvis en bosnier sier det. Hvis nordmannen sier «Vi går ut på Onkel Donald, vi skal feste,» og så sier bosnieren «Onkel Donald er bare dritt, vi kan gå og se fotballkamp hjemme,» så går vi på fotballkamp… selv om det kanskje er hundre ganger mye bedre på Onkel Donald. Så vi henger tettere sammen.

Jeg synes de fleste har en positiv oppfatning av meg. Jeg er en sånn person som gir alle sjanser. Jeg har ikke noen fordommer mot noen i det hele tatt. I Norge kommer det ofte til sånne situasjoner som med omskjæring av jenter. Her har jeg alltid vært forkjemper fordi at man ikke skal stigmatisere dem. Man skal ikke angripe dem for det. Man skal heller prøve å forstå det. Men en gang du forstår det så kommer også løsninger på det.

Nå jobber jeg på UDI. Og jeg begynte å jobbe der nøyaktig på samme dag som jeg ankom Norge, til mottaket. Fjorten år etter så satt jeg i bilen og skulle på jobb. Det var trettende juli. Det var en veldig emosjonell dag. Jeg skulle på jobb på mottaket og det var nøyaktig fjorten år siden jeg var jo der og bodde som asylsøker. Akkurat samme dag.

Jeg fortalte min historie til en fra Kosovo som bodde på mottaket. Jeg kan ikke gå i detaljer, men han hadde problemer i Kosovo, han drev med mye rart. Og jeg sa til ham: «Norge er liksom mulighetenes land. Hvis du jobber og hvis du sliter og vet hva du vil, så kan du oppnå mye.

Jeg kom hit også som du da, jeg var tretten år, og nå sitter jeg her, akkurat fjorten år etter, og prater med deg fra den andre siden av bordet. For deg er det kanskje noe utenkelig, men hvis du strever litt og hvis du satser på det så kan du bli hva du vil i Norge. Ikke kødd, ikke mist den muligheten du får nå». Han bare satt der og sa at han hadde skjønt det. Om han kommer til å høre på meg, det vet jeg ikke, men kanskje…