Kjeldearkiv:Veier til Norge - Geza Jakubecz

Veier til Norge - Géza Jakubecz
Kjeldeinformasjon
Navn:	Géza Jakubecz
Tidsrom:	2008
Transkribert av:	Liv Bjørnhaug Johansen og Géza Jakubecz
Intervjua av:	Sigurd Nielsen
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Géza Jakubecz, født 29.8.1940 i Budapest.

Han kom til Oslo fra Ungarn i 1956 og var, siden 1974, fastboende på Tynset.

Jeg ble født i Ungarn i 1940. Det vil si at da var den annen verdenskrig i full gang, med Ungarn på aksemaktenes side. Jeg husker ikke noe særlig av de første krigsårene – selvfølgelig – men fra 4-5 års alderen var det en del dramatiske hendelser som brant seg fast i minnet. Som kjent brøt Ungarn pakten med aksemaktene og inngikk separatfred med Sovjetunionen i 1944, men dette godtok ikke Hitler og landet ble okkupert av tyskerne.

I 1944 var jeg fire år og husker både tyske og russiske soldater som kjempet mot hverandre. Vi barna løp faktisk rund om i skyttergravene, mens de skjøt på hverandre, til stor fortvilelse for våre foreldre. De hadde ikke alltid kontroll på oss barna. Ungarn var i ferd med å bli okkupert av sovjetarmeen. Min far var idealist og antikommunist og meldte seg frivillig til Waffen SS, han skulle forvare sitt land mot kommunismen. Han falt under slaget om Budapest.

Da kommunistene overtok makten i Ungarn i 1948, ble min fars bakgrunn en katastrofe for min mor og resten av familien.

Hun ble erklært ”persona non grata” og fikk ikke jobb noen steder. Hun hadde jo barn og seg selv å ta vare på! Hun forsørget oss ved å vaske klær og hus hos venner og bekjente. Hun sto opp klokken seks om morgenen og var hjemme igjen ved titiden om kvelden. Det var den barndommen min søster og jeg hadde, mor var borte før vi våknet og kom hjem etter at vi var sovnet. Men hun tok igjen samværet med oss og gav oss ungene fantastiske helgeopplevelser. Ellers i uka hadde vi fantastiske naboer å forholde oss til – ikke alle men mange nok.

Da jeg kom på siste trinn på folkeskolen (i 1954), ble jeg innkalt til rektor og ble fortalt at jeg, med min identitet, ikke fikk anledning til noe form for videre utdannelse og avgangskarakterene mine ble nedjustert slik at jeg ikke hadde nok poeng til det. Jeg begynte som mekanikerlærling i 1955 til 1956.

I 1956 gjorde ungarerne opprør mot kommunismen og den russiske okkupasjonen. Selv deltok jeg i demonstrasjoner og protest tog men ikke i noen kamphandlinger – jeg var vel for ung. Dessuten bodde jeg og min familie utenfor Budapest, hvor det meste fore gikk. Men som 16 åring vurderte jeg det slik at dette kommer ikke til å gå bra. Kommunistene, ved hjelp av russerne, tar tilbake makta og livet blir som før – om ikke verre.

Jeg og noen venner vurderte muligheten til å stikke av og finne en bedre mulighet til å leve livet på. Og tre stykker av oss gjorde alvor av det, to gutter på 16 år og en jente på 14.

Etter noen strabasiøse dager krysset vi grensen til Østerrike midt på natten, engang i slutten av november 1956 og kom helskinnet over. Vi hørte skuddene rundt omkring i området rundt oss. Vi krøp noen kilometer på magen og svømte over en elv. Der ble vi møtt av soldater som sto over oss med gevær, men heldigvis viste det seg at de var østerrikere.

Vi kom i flyktningeleir i en gammel, tidligere, russisk militærleir i Traizkirheim. Etter hvert fikk vi besøk av, blant andre, noen representanter fra Norge. En av dem viste seg å være Odd Nansen, som den gangen var generalsekretær i Norsk Flyktningråd. Vi fikk en del orientering fra ham og vi benyttet anledningen til å melde oss på for å komme til Norge. Det gjaldt oss to gutter. Det skjedde mye i leieren og vårt ungdommelige iver resulterte i at vår venninne på 14 var allerede på tur til New Zealand, mens vi guttene skulle til Norge.

Vi kom til Norge i midten av desember og landet med fly på Fornebu. Derfra kom vi videre til Lier, til et flyktningmottak. Etter 14 dagers opphold der – like før jul – ble vi kjørt med buss til Oslo. Her skulle vi møte hver vår norske familie som vi skulle få lov å bo hos.

Det første møtet med min ”norske familie” var veldig spennende. Mor og far var alminnelige, trivelige mennesker med omsorg og forståelse, men med klare holdninger om både hverdagen og framtiden. De var veldig positive, men samtidig veldig fokuserte på hva de egentlig tok ansvaret for. De var en kjernefamilie i all positiv forstand!

Det var to sønner i huset, den ene rundt ett år eldre enn meg og den andre tilsvarende yngre. Både mor og far var i hver sin heldags jobb og derfor var det klare regler i huset. Jeg hadde min dag å ”koke poteter” og å vaske opp. Vi guttene måtte stryke våre egne klær selv og vi måtte hjelpe til med å vaske klær og å gjøre rent i huset. Vi fikk hver våre ukepenger – fem kroner – som vi måtte forholde oss til. Far var opprinnelig skipskaptein og å ”styre skuta” var en naturlig sak for ham. Jeg opplevde min første Jul i Norge, med en fantastisk familie – uten å kunne snakke ett forståelig ord med hverandre.

Men fra første stund var det full fokus fra mine norske foreldre på om hva jeg ville, hva ville jeg bli, og når skulle det skje?

Forholdsvis kort tid inn på nyåret var jeg i full jobb som mekaniker. Jeg ville fullføre fagutdannelsen min og far hjalp til og jeg fikk fagbrev. Bedriften jeg jobbet på produserte maskindeler for skip og vi reparerte motorer/maskiner når skipene var i havn i Oslo. Men jeg ville bli ingeniør! For å komme inn på Oslo Ingeniørskole, måtte jeg ha realfag og språk, tilsvarende daværende realskolenivå. Det ble en tøff tid i det neste halvåret; full jobb og full skole om kveldene hver dag i ett halv år. Men inn på ingeniørskolen kom jeg, takket være støtten fra min familie, arbeidskolleger og ikke minst en tøff, men dyktig språklærer.

Studietiden som ingeniør var også tøff! Økonomien ville jeg klare selv og resultatet ble; studielån og arbeid ved Holmenkollbanen som konduktør (alle fridager, helger og i feriene). Og heldig var jeg også, jeg fikk innvilget stipend fra Mekaniske Landsforening. Det siste kom godt med fordi jeg har stiftet familie. Min kone er norsk, ei tøff nordlending, og vi klarte etter hvert å skape oss ett hjem, fikk barn og både de og vi foreldre fikk en framtid.

I perioden 1956 til 62 var det meget tøffe forhold i Ungarn og jeg hadde ingen håp eller ønske om å komme tilbake dit. Men jeg hadde en mor og en søster der! Utviklingen under Kádár-regimet ga etter hvert håp. Men jeg giftet meg i 1964, stiftet familie, hadde full jobb, så noen planer om å flytte tilbake hadde jeg ikke. Men planer om å få kontakte familien der og å opprettholde kontakten var ett ønskemål. I midten av 60 årene ble det erklært amnesti i Ungarn. Min mor fikk omsider sin førte offisielle jobb og jeg fikk anledning til å besøke henne og min søster. Dette skjedde i 1967, 11 år etter at jeg forlot dem, og anledningen var min søsters bryllup.

Min kone, barna og jeg bodde i Oslo fram til 1974. Fra 1964, fra jeg var ferdig ingeniør og til vi flyttet til Tynset, jobbet jeg på AS Elektrisk Bureau. En trivelig å flott arbeidsplass med mange fantastiske kolleger. Grunnen til at vi valgte å flytte fra Oslo var barna. På den tid var vår datter 12 og sønnen ni år gamle og vi bodde på Manglerud. På den tiden var det en gjengkultur under utvikling som verken min kone eller jeg ville at våre barn skulle utsettes for. Valget ble Tynset, hvor jeg søkte på jobb om å etablere en vernet bedrift som skulle produsere sparkstøttinger. Dette var min yrkesmessige begrunnelse, men som familie ønsket vi å flytte til et roligere sted hvor barna ikke fikk negative påvirkninger i sin oppvekst og for å unngå den ungdomskriminaliteten på Manglerud som var under utvikling der.

Den vernede bedriften på Tynset skulle bygges opp fra grunn av så jeg jobbet nærmest døgnet rundt den første tiden. Kona hadde til å begynne med nok med barna og med å skape ett nytt hjem. Barna begynte på skolen og klarte seg rimelig bra. De var/er interesserte i idrett og kom fort med i det positive miljøet som idrett er. For mitt vedkommende begynte det etter hvert å stabilisere seg med arbeidsforhold og tid, men etter to år på Tynset oppdaget jeg at jeg kjente praktisk talt ikke en eneste tynseting, kun ”stasjonsinger” (innflyttere). Etter to år på Tynset oppdaget jeg at jeg kjente praktisk talt ikke en eneste tynseting.

Men det finnes også folk på Tynset som er omtenksomme. Jeg var aktiv håndballspiller i Oslo og veien til herrelaget på Tynset ble kort. Publikumsinteressen var også stor og kommentarene på og fra tribunen medførte at jeg fikk venner og bekjente rimelig fort, både i klubben og ellers.

Jeg deltok også i det lokale politiske miljøet, som igjen ga et utvidet kontakt.

Min ungarske bakgrunn har aldri vært ett ”problem” for meg og det har blant andre følgende årsaker:

• Familien jeg kom til i begynnelsen, var alltid helt klare på at jeg skulle vite hvem jeg var og være stolt av det.
• Min norske kusine hjalp meg til å bli filmtekster og tolk i NRK – TV, på freelance basis og det kun ga meg positive tilbakemeldinger fra folk flest.
• I jobb sammenheng har det alltid vært min fokus å gjøre jobben og ikke fokusere på at jeg er utlending.

Vil du integrere deg i ett samfunn er det viktig at du tar initiativet selv! Men ditt initiativ må møtes, hvis ikke så mislykkes du. På Tynset ble idrett, dernest politikk, mine første steg mot å bli akseptert. Barn og dernest foreldrekontakt er også viktige faktorer. Det ble etter hver en omfattende omgangs krets og en del gode venner. Jeg ble også venn med et friluftsmenneske av dimensjoner og en dag spurte han om jeg ville med på jaktlaget hans og jakte elg. ”Men jeg kan ikke skyte”, sa jeg. Men det var ikke noen problem for det skulle han lære meg. Dette var i 1978 og jeg er fortsatt (2008) medlem av det samme jaktlaget.

Å bli en tynseting ble litt ”plagsomt” til å begynne med. Alle jeg møtte var opptatte med når vi møttes; Du kommer fra Ungarn?

Fortell! Dette ble jo litt ”slitsomt” i lengden. Men etter hvert endret dette seg. Å bli møtt med kommentarer; Dere spilte bra håndball (eller elendig) i helga, eller når jaktsesongen nærmet seg; Har dere mange elger på kvoten? Det ble etter hvert en hverdags kontakt; kontakt ”tynsetinger” i mellom.

Blir du hele tiden konfrontert med din bakgrunn, går man på en måte i forsvarstilling.

Men jeg valgte å si; jeg her fortalt deg om min bakgrunn før og hvorfor skal jeg gjenta det nå? Om dagens forhold i Ungarn vet jeg ikke mer enn du gjør. La oss snakke om det som foregår rundt oss her. Og dette fungerte etter hvert.

Men jeg har, selvfølgelig, aldri hatt ambisjoner om å kle av meg min identitet eller bakgrunn, men jeg har samtidig gjort hva jeg kan for å bli en del av det samfunnet som jeg valgte og fikk leve i.

Som nevnt reiste jeg til Ungarn for å feire min søsters bryllup, 11 år etter at jeg forlot landet. Etter det har min kone og våre barn vært på jevnlig besøk. Vi valgte ikke å ha hytte eller båt, slik fleste nordmenn gjør. Vi valgte å bruke penger på å reise til Nord Norge, der min kone kommer i fra og til Ungarn når vi skulle på ferie. Dette var nærmest fast rutine, inntil min svigermor og min mor ble borte for oss. I de senere år har jeg reist, sammen med norske venner på guttetur eller sammen med våre koner og da er det naturlig at jeg ”åpner min ryggsekk” og forteller om hva vi opplever og historier om og fra mitt opprinnelses land.

Et godt råd til nordmenn som vil komme i kontakt med en innvandrer; Det er naturlig å spørre ”Hvor kommer du i fra og lignende?, men hva med også å spørre; Har du hørt om Solan-cup på Savalen? eller ”vi skal ha grillparty hjem hos meg i morgen, har du lyst til å være med?

(Men server ikke svinekotelett til en muslim!)