Kjeldearkiv:Wentzelhytta

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker.

Frantz Bjørn Wentzel var yngste sønn av Kitty og Gustav Wentzel, født i Asker i 1896. I brev til sine søskenbarn Tora Ursin og Truls Zeiner-Henriksen har han fortalt om sin barndom i Asker. Dette er et utdrag fra disse brevene. Brevene er tidligere publisert i en årbok for Asker og Bærum Historielag og i Borgenposten.

VARDÅSHYTTA (Wentzelhytta)

Gustav Wentzel utenfor hytta på Vardåsen i slutten av 1890-årene
Foto: ukjent

Det var i 1896, i den gode tiden da vi ennå bodde på Hasselbakken at Vardåshytten ble bygget. Av onkel Fridtjof Wentzel som da drev og eiet Vindelstad, hadde far fått fraskilt tomt. Han og mor dro til Drammen og kjøpte materialer og til minne om turen en klonkeflaske med 2 store drammeglass. Materialene ble kjørt til Jutemyr- dit gikk det såvidt an å komme med hest sommerstid. Om våren ble de så båret opp Kleiva og inn til tomten.

Gamle Halvor og sønnen Petter tok arbeidet med å sette opp stuen. De overnattet i et slags telt under arbeidet, men det var nesten ikke en dag hvor de ikke i solrenningen måtte ut og kaste sten etter orrfuglen som satt og spilte og sloss bortover flabergene, så det ikke var mulig å få sove. Det var bare en stor stue med innebygget seng, langbord og en peis og en gammel vedovn. Trapp opp til en åpen gang inn til hemsen hvor det var 2 flatsenger under skråtaket.

Kitty Wentzel og venninen Elisabeth Dybwad inne i Wentzelhytta
Foto: ukjent

Peisen ja, far hadde vært i byen og funnet to gamle jernplater fra Bærum Jernverks første dager. De hadde bilder av Diana på jakt og visst også andre greske gudinner. Med stort besvær var de båret på rygg opp.

Da så peisen var ferdigmurt og tak lagt på stuen, kom far opp for å se hvor langt arbeidet var kommet. Da han fikk se peisen, utbrøt han forskrekket : «Men kjære Halvor, du har jo satt jernplatene med baksiden ut ! Hvordan kan du bare finne på noe slikt ?»

«Neimen kjære Wentzel, du kan nå vel inte mene du ville ha dessa stygge fruentimmera tel å stå og glane ut i stua. Nei, den styggedommen kunne du nå vel inte mene skulle syns. Så jeg snudde dom innover jeg». «Nei, det må du forandre på, Halvor. Du må se å få dem snudd.» - «Det lar seg nok inte gjøre det, Wentzel, for da ser De, måtte vi rive ner hele peisen og halve taket og så solid som je har murt den, ville det inte være en hel murstein igjen, hverken i den eller pipa».

Slik gikk det at aldri noen fikk Diana å se. Og slik blir hun vel stående skjult i all sin nøkenhet – så lenge Vardåshytta står. Det ble mange og hyggelige turer til Vardåsen i årene som kom. Mange av fars malervenner fant veien dit. En av de berømmelige var Olaf Gulbransson. Rosenkranz Johnsen og Erik Lie ble skildret bilde i ord og bilder . Det var ofte strabasiøst å dra dit opp vinterstid og undertiden syntes de at det var et under at de kom fra det med livet i behold.

Det var aldri folk å se her - unntatt til St. Hans. Da var det folksomt bortover flabergene. Med bål og trekkspill, med hele bajere og dans før solen rant opp over Nesoddlandet.

Men så begynte ulykkene. En dag vi kom opp, hadde det vært innbrudd i stuen, døren var blitt splintret, sengeklærne tilgriset , og parafin slått ut over, alt hva der fantes av kopper og kar knust utover svabergene. Det ble meldt til lensmann Strand, men noen oppklaring ble det aldri.

Vi fikk skrapet sammen til nytt utstyr, men gang på gang var det innbrudd. Plakat med «selvskudd er utlagt» hjalp i noen år, og jeg fikk overta hytten . Den ble mere brukt, bl.a. bodde tegneren og forfatteren Gøsta af Gejerstam deroppe et halvt års tid som nygift med lille Pelle. Da Borgen ble solgt, og mor og jeg flyttet til Oslo, pyntet jeg i stua med våpen og gamle småting jeg hadde samlet. Et år etter var alt borte. Da oppga jeg det og gjorde avtale om salg for kroner 2000, reiste så til utlandet mens en snill advokat skulle innkassere beløpet. Nå ja, de pengene ble også borte - i hans lomme. Slik sluttet eventyret om Vardåshytta. Men gode minner om lykkelige og glade dager deroppe - de lever.

Se advarselen om selvskudd i Budstikka 6. november 1909: http://www.e-pages.dk/budstikka/14293/1//?query=#goto-date-tab