Krækkja

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Krækkja turisthytte.
Foto: Anders Beer Wilse (1914)

Krækkja er en betjent turisthytte 1162 moh. på Hardangervidda i Hol kommune, Buskerud. Den ligger ved vannet Storekrækkja mellom Bergensbanen og riksvei 7, med stier og løyper til blant annet Haugastøl, Finse, Kjeldebu, Stigstuv og Tuva. I området ligger det fangstanlegg og dyregraver fra vikingtiden, og de gode jakt- og fiskemulighetene har opp gjennom årene tiltrukket både lokalbefolkning og tilreisende. Krækkja har 85 sengeplasser (2015), og det er DNT Oslo og Omegn som eier den.

Omgivelsene rundt Krækkja i 1912. Foto fra samlingen Universitetes geografiske undervisningsmatriell
Foto: Jørgen Grundtvig-Olsen, 1912

Byggingen av Krækkja startet i 1877, med materialer fraktet over Ørteren med flåte. To år senere kunne den lille treroms tømmerhytta innvies, som et av få overnattingssteder i Hol spesielt innrettet mot feriegjester. Også stølen Nordre Tuva hadde fra 1878 avtale med DNT om å stille rom til disposisjon for turister. Det samme hadde Ola T. Jeilo i Ustedalen fra 1880. Men før jernbanens tid var det ellers bare den gamle skysstasjonen på Nerol i Holet som tok i mot turister.

DNTs første hytte på Hardangervidda

Krækkja var Turistforeningens første hytte på Hardangervidda, og den sjuende turisthytta totalt siden foreningen ble stiftet i 1868. De seks andre lå ved Rjukanfossen og i Jotunheimen. DNT hadde tidlig peilet seg ut Store Nordmannsslepa mellom Hallingdal og Eidfjord, også kalt Hallingdalsruta, som et passende område for en hytte. I begynnelsen ble da også hytta kalt Hallinghytta.

Den første sommeren kom det ingen besøkende til Krækkja, og neste sommer bare fire. Fram mot århundreskiftet overnattet i snitt 10-12 gjester i året. Dette var nok et stykke unna det DNT hadde sett for seg, og turistene dekket neppe inn utgiftene foreningen hadde til oppsynsmann og vedlikehold. De prøvde derfor å selge hytta både til amtene Buskerud og Bergenshusamt og til Jernbanebestyrelsen, men ingen var interessert.

Mellom null og tusen besøkende

Redningen ble åpningen av Bergensbanen i 1909. At stien mellom Mogen, Sandhaug og Krækkja ble vardet samme år, virket nok i samme retning. Trafikken firedoblet seg på kort tid, og hytta ble utvidet med et toetasjes bygg og to brakker hentet fra jernbaneanlegget. Fram til 1920-tallet holdt likevel de fleste turistene seg i nærheten av jernbanen, og få tok langturer innover Vidda.

I 1920-årene ble rutenettet utvidet, og det ble bygd flere hytter på Vidda. En fryktet at bilveien, som sto klar i 1928, skulle gi færre fotturister, men det kom tvert i mot flere. Nå var også skiturismen kommet godt i gang. Krækkja åpnet for påsketurister allerede i 1912, fem år etter Glitterheim i Jotunheimen, som var den første vinteråpne DNT-hytta. Hyttene var gjerne utstyrt med signalhorn og varsellamper til bruk i uvær. I 1933 hadde Krækkja 750 sommergjester og 300 påskegjester.

Fra attåtnæring til heltidsjobb

Det første bestyrerparet på Krækkja var Kirsti (1869-1938) og Ola Larson Aker (1851-1939). De første årene fungerte nok stedet nærmest som en jakthytte for Ola. "«Du får skyte med deg ein rein», sa kjeringi, når eg skulde heim ein tur. Og det slo alder feil, - rein vart det."[1] I 1880-årene var det bra med villrein på Vidda, og Ola var en god jeger som ikke bare skjøt for eget bruk. Det var skinnet som var mest verdifullt, og han solgte også ryper og annet vilt. Dessuten fikk han leie flere fiskevann billig fra Halne sameige. Dermed gikk det rundt økonomisk, selv om turisthytta kastet lite av seg de første årene.

Før DNT begynte å merke stier, var behovet for fjellførere stort, og fra 1890 organiserte foreningen et patentførervesen. I årboka deres for 1893 står O.L. Aker oppført med patent på Hardangervidda mellom Hallingdal og Hardanger.[2] Av og til kunne nok jaktinteressene komme i konflikt med turistenes behov, og han godtok ikke hva som helst, heller ikke av DNTs sekretær, som på en inspeksjon i 1899 ville ha ham til å reparere skoene sine. "Eg er ikkje tilsett som skomakar, men som styrar."[3] Ola skal ha vært en hardhaus, som kunne legge seg til å sove rett i snøen om han trengte litt søvn når han var på jakt, og som stort sett fraktet det han trengte til hytta på ryggen.

Ola var bestyrer på Krækkja i 45 år, og det er rekord i DNT-sammenheng. Ved hyttas 50-årsjubileum fikk han Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid for turismens fremme. I 1925 tok sønnen Lars O. (1898-1976) og kona Ragna Ødegaard (1897- ) over hytta. De bygde også Fagerheim fjellstugu på andre siden av riksveien. Den kom i drift i 1935, og noen år drev fjellstua parallelt med Krækkja, men i 1942 overtok Jørann Slåtten. Under andre verdenskrig ble Hardangervidda sperret fra 1943, og Krækkja holdt da stengt til 1946.

Utbygging og spøkelser

Siden 1942 er det familien Slåtten som har eid og drevet Krækkja. I denne perioden har det vært flere utvidelser, blant annet i 1963-64 og 1987-90, og i 1980 fikk de aggregatstrøm. Før utbyggingen i 1990 kunne det i påsken være to til tre ganger flere gjester enn sengeplasser. I 2014 startet en totalrenovering av turisthytta, som blant annet omfatter bevaring av Nissen-huset og gjenreising av fjøset. Fornyelsen er planlagt å være ferdig i 2016.

I nettstedet ut.no sin kåring av Norges skumleste turisthytte i 2014, kom Krækkja på andreplass, og dagens bestyrer, Kjell Slåtten, er overbevist om at den første bestyreren, O.L. Aker, går igjen. I følge Slåtten holder han seg stort sett i andre etasje i bygget fra 1910, der han åpner og lukker dører og tråkker rundt.

Bestyrere

  • 1879-1924: Kirsti og O. L. Åker
  • 1925-1941: Ragna og Lars O. Ødegaard
  • 1942-1975: Jørann Slåtten
  • 1976- : Kjell Slåtten, fra 1982 sammen med Elin Wiborg

Fotnoter

  1. Reinton b2, s. 179
  2. DNTs årbok for 1893. Digital versjonNettbiblioteket, s. 209.
  3. Hella (oversatt til nynorsk)

Kilder


Koordinater: 60°27′5″ N 7°42′47″ Ø