Lars Reinton

Lars Reinton.

Foto: Osvald Medhus

Lars Reinton (født 29. mars 1896 i Hol i Hallingdal, død 15. oktober 1987 i Oslo) var lærer og historiker, dr. philos. Fra 1955 var han statsstipendiat. Reinton viet store deler av sitt liv til å skape en god vitenskapelig og organisatorisk ramme om lokalhistorien, og det er denne innsatsen han huskes best for i dag. Han var blant annet leder for Landslaget for bygde- og byhistorie i 25 år, fra 1945 til 1970. Hans bygdebok om hjembygda Hol ble veiledende for senere verk. Også mye av hans akademiske arbeid er nært knyttet til lokal- og slektshistoriske temaer. Det gjelder definitivt hans doktoravhandling fra 1939 om Villandane, og kan med god rett sies også om hans seinere store arbeid om seterdrift i Norge.

Bakgrunn, familie og oppvekst

Lars Reinton var sønn av Sjugurd (Sigurd) Olson (oftest omtalt som S. Reinton) fra nedre søre Reinton i Moen, Hol, (1855-1932) og Ågot Tolleivsdt. fra Skattebøl i Ål (1860-1938). Lars hadde ti søsken som vokste opp (sju brødre og tre søstre).

Faren var lærer og kirkesanger i Hol fra 1884 til 1919, og en drivende kraft i mye av det som foregikk i Hol både hva gjaldt kulturvirksomhet, næringsutvikling og politikk. Han var ordfører i flere perioder (Venstre). Oppvekstmiljøet til Lars og søskenflokken var preget av farens sentrale posisjon i bygda. Hele familien følte seg knyttet til norskdomsrørsla og den frilynte ungdomsbevegelsen som var inspirert av Grundtvig og Christopher Bruun. Kjærligheten til nasjonen, jorda og bondekulturen var overordnede verdier. Merkesaker var norskdom i språk og kultur, avholdssak og (frilynt) kristendom.

Lesing og skriving, musikk og annen kunstnerisk virksomhet og håndverksferdigheter ble framelsket i familien Reinton. Flere av søsknene til Lars spilte instrumenter. Broren Olav (1886-1916) var organist i Hols-kirkene. Han var også fotograf ved siden av hovedyrket som herredskasserer. Broren Sigurd dirigerte sangkoret i bygda, Einar dirigerte hornmusikken. Søster Ågot tok utdannelse i søm og veving. Lars selv spilte også orgel, og vikarierte gjerne for broren som organist ved gudstjenestene. Lars var også en habil langeleiksspiller, og han var dyktig i sløyd og tegning.

Familien bodde på klokkergården Solvang, et småbruk som til å begynne med kunne fø ei ku, men som i kirkesanger S. Reintons tid ble opparbeidet til å kunne holde tre kyr. Barna deltok i arbeidet på gården fra småbarnsalderen av. Både guttene og jentene deltok både i ute- og innearbeid. Som tiåring var Lars på bortearbeid som gjetergutt hos slektninger i nabobygda. Lars beskriver selv i dagboka si den sterke hjemlengselen og fortvilelsen over at han ikke fikk komme hjem samme hva han tryglet og bad. Men som voksen mente han selv at det var en verdifull erfaring.

Ved siden av lærergjerningen og småbruksdriften, drev S. Reinton også annen næringsvirksomhet, blant annet som medeier av et sagbruk.

Vi får et enestående innblikk i Lars Reintons oppvekst i og med at han skrev dagbok alt fra niårsalderen. Dagboka ble utgitt i 1935 ved pedagogen Helga Eng, som brukte dagboka som utgangspunkt for en utviklingspsykologisk studie gjengitt i den samme utgivelsen. I den trykte dagboka ble det brukt psevdonym for hovedpersonen og hans nærmeste. Dagbokskriveren fikk navnet Rolv Rime. Også de mest sentrale stedsnavn ble forandret, Hol ble for eksempel til Vaal.

Lars Reinton giftet seg i 1939 med lektor Ingrid Evang (1904-1984), datter av byråsjef Jens Ingolf Evang og adjunkt Anna Beata Wexelsen. Ingrid var aktiv i akademiske og andre kvinneorganisasjoner, til dels på internasjonalt nivå. Hun var søster til seinere helsedirektør Karl Evang og den seinere etterretningssjef Vilhelm Evang. De to brødrene tilhørte i 1920-åra den venstreradikale Mot Dag-grupperingen, som Lars fikk nær kontakt med gjennom Studentmållaget og engasjement i Studentersamfundet(se nedenfor). Gjennomgåtte kilder røper imidlertid ikke noe om Ingrid Evang Reintons politiske holdninger og eventuelle aktivisme.

Lars og Ingrid Reinton fikk tre barn.

Utdanning

Etter folkeskolen gikk Lars Reinton vinteren 1909-1910 på en kveldsskole som den unge læreren og dikteren og sambygdingen Olav Sletto stod for. Fagene var norsk landsmål og regning. Som 17-åring gikk han på Buskerud folkehøgskole på Fiskum i Eiker (1913-1914).

I 1917 tok Reinton lærerprøven ved lærerskolen i Volda. Etter det tok han middelskole og artiumskurs i Kristiania, og fikk examen artium i 1919. På oppfordring fra skolestyrer Olav Langeland virket Reinton som lærer ved Buskerud folkehøgskole i to år, før han høsten 1919 flyttet til Kristiania igjen og begynte på filologistudier. Han ble cand.philol. med historie hovedfag i 1928, og fikk lektorkompetanse etter pedagogisk eksamen i 1929. I studietiden arbeidet han i timelærerstilling ved den toårige lærerskolen ved Hallings gymnasium.

Studentaktivisme og målsak

Lars Reinton engasjerte seg i studentpolitikken, med særlig utgangspunkt i kampen for målreisinga. Han var aktiv i Studentmållaget, der han var styremedlem i 1922 og formann i 1924. Det siste året satt for øvrig også hans bror Torgny i det samme styret.

I disse tidlige 1920-åra oppstod det et etter måten nært forhold mellom Studentmållaget og det venstreradikale Mot Dag. Blant annet samarbeidet de en tid om det nynorske tidsskriftet Fram, der Reinton en periode var redaktør. Mot Dag støttet i 1923 mållagets formannskandidat til Det Norske Studentersamfund, Kaare Fostervoll, som ble valgt. Til gjengjeld støttet Studentmållaget året etter Mot Dags kandidat Axel Sømme. Avtalen for dette valgsamarbeidet gikk blant annet ut på at styret i 1923 skulle være et rent «målstyre», og tilsvarende at styret i 1924 skulle omfatte bare Mot Dags kandidater. Trolig av taktiske grunner ønsket Mot Dag likevel å ha en uttrykt ikke-kommunistisk styremedlem som sekretær, og Lars Reinton tok på seg dette vervet.

Lærer og lektor

Som nevnt hadde Reinton to års erfaring fra undervisning ved en folkehøyskole. I studietiden arbeidet han i timelærerstilling ved den toårige lærerskolen ved Hallings gymnasium. Som ferdig utdannet lektor fikk Reinton stilling ved Arendal offentlige høyere almennskole, der han var fra 1929-1934. Fra 1934 var han lektor ved Nordstrand høyere skole og andre gymnas i Oslo og Aker. Under krigen ble han avsatt av NS-myndighetene, og hadde da engasjementer for Riksarkivet og Institutt for sammenlignende kulturforskning (IFSK). Samtidig drev Lars og Torgny Reinton morsgarden Skattebøl i Ål i åra 1941-1945.

Etter krigen gjenopptok Reinton arbeidet i skolen, og hadde sin siste arbeidsplass som lektor ved Berles skole på Frogner i Oslo. Han søkte avskjed fra skolen i 1955 for å drive forskningsarbeid på heltid som statsstipendiat. Han hadde for øvrig også kombinert skolearbeidet med selvstendig forskning og en dedikasjon til frivillig kulturarbeid. Han skrev i denne tida to lærebøker, Den norrøne litteraturen (1946) og Gamalnorsk og gamalislandsk (1949).

Folk og fortid i Hol

Historia om heimbygda Hol i Hallingdal ble et livsverk for Lars Reinton. Dette prosjektet begynte han å jobbe systematisk og vitenskapelig med i 1920-åra, da han valgte Hols historie frem til 1815 som emne for sin hovedoppgave. I 1927 fikk han og broren Sigurd bygdebokoppdraget fra kommunen. Første bind av bokverket Folk og fortid i Hol kom ut i 1938. Deretter kom det ut i alt åtte bind fram til 1982. De to første bindene (1938, 1943), ført i pennen av Lars Reinton, tok for seg den generell bygdehistorien. De fem påfølgende, Ætt- og eige (1972, 1973, 1975, 1977, 1979) skrev Lars og Sigurd sammen. De omhandlet gårds- og slektshistorien. Sigurd Reinton døde i 1976, og opplevde altså ikke at verket ble fullført. Det siste bindet ble viet til et utførlig register, utarbeidet av Lars Reinton selv sammen med broren Einar Reinton og Magne Myhren.

Da registerbindet kom i 1982, hadde Lars Reinton arbeidet med verket i over et halvt århundre, fra han var 31 til han var 86 år gammel. Men bygdas og slektens historie hadde engasjert den unge Lars Reinton lenge før han fikk bygdebokoppdraget. Som elleveåring gjorde han første nedtegnelsene om sin egen slekt, og han hadde etter det han selv forteller, en særskilt «raptus» i 14-16-årsalderen, da slektshistorien ble en lidenskap for ham.

Han hadde høye ambisjoner for bygdebokverket. Det skulle være både folkelig og vitenskapelig holdbart. Betydningen av det folkelige uttrykte Reinton-brødrene i forordet til bind II som følger: «Det viktigaste ved ei bygdebok er at ho gjev eit levande bilete av folket og folkelivet. Ei bygdebok skal vera for bygda, ei lærebok i heimbygdkunnskap og ei uppslagsbok for den einskilde og dei kommunale styre.» Men bygdeboka skal også inngå i en større forskningssammenheng, «idet einskildetterrøkjingane og skal kaste ljos over rikshistoria; soleis blir bygda sett inn i ein større samanheng.»

Det framgår blant annet av forordene til bind V og VII at Reinton har sett for seg en oppsummerende «sluttanalyse og -syntese» av de sju bind med kulturhistorie og gards- og slektshistorie, men som han innså i tilfelle måtte overlates andre. I denne sammenhengen var det iallfall oppløftende for Reinton at dosent Sivert Langholm, som ledet to store sosialhistoriske forskningsprosjekter (Kristiania- og Ullensakerprosjektet) ved Universitetet i Oslo på 1970-tallet, kunne bekrefte Hols-bokas vitenskapelige verdi. Langholm hadde i prosjektplanleggingen gjennomgått mye gards- og slektshistorisk litteratur, og konstatert at bygdebokforfatterne i veldig mange tilfeller hadde forsømt viktige sosialhistoriske aspekter ved de lokalsamfunnene de skrev om. Men så legger Langholm til: «Et meget imponerende unntak danner den nylig utkomne del av Gards- og slektshistorien for Hol i Hallingdal [...] Her er alt bygdefolket, både gardmanns- og husmannsslekter, undersøkt like grundig, både i dybden og over tid, og gjennomgående med vellykket resultat.»

Akademisk arbeid

Også Reintons akademiske arbeider er nært knyttet til slekts- og bygdehistorien. I sin doktorgradsavhandling skrev han om Villandane, en slektskrets som har fått navn etter garden Villand i Hol, og der Reinton fant mange av sine egne forfedre. Med utgangspunkt i historier han hadde vokst opp med, studerte han tingbøker og annet historisk materiale fra 1600- og 1700-tallet, hvor han fant informasjon som i stor grad verifiserte de lokale tradisjonene, og demonstrerte hvordan slektsgranskning kunne gjøres vitenskapelig. Avhandlingen forelå trykt i 1939, og han fikk dr.philos. graden ved disputas året etter.

Det andre store vitenskapelige verket Lars Reinton er kjent for, er et trebinds verk om seterbruket i Norge, utgitt i 1955, 1957 og 1961. Han hadde arbeidet med dette allerede under sitt engasjement ved IFSK under krigen, og på tilnærmet heltid som statsstipendiat fra 1956. Grunnlagsmaterialet var først og fremst opplysninger som var samlet systematisk inn ved IFSK allerede fra 1930-åra av, som en del av det store, tverrfaglige forskningsprogrammet Gards- og grannesamfunn.

I perioden 1961-1969 var Reinton foreleser i landbrukshistorie ved Norges landbrukshøgskole på Ås. I denne tiden var han blant annet bidragsyter til det ungarske verket Viehwirtschaft und Hirteleben (om fedrift og gjeterliv).

Lars Reintons vitenskapelige produksjon består ellers av artikler i Heimen og i andre tidsskrifter, årbøker, festskrifter og oppslagsverk.

Han hadde en rekke studie- og forskningsopphold i flere land, blant annet med Fulbright-Smidt Mundt-stipend i USA 1953-1954, stipend fra Universitetet i Glasgow til studieopphold i Skottland og de britiske øyer.

Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1953

Eg er demokrat fra botnen av mi sjel. Eg trur på folket, på folkemålet, på folkekulturen.

– Lars Reinton

To linjer i lokalhistorien på 1900-tallet

Både ved IFSK og i lokalhistorisk sammenheng arbeidet Reinton i mange år sammen og parallelt med en annen kjent historiker, Andreas Holmsen. Holmsen skrev bygdehistorie, inklusive gards- og slektshistorie, for Eidsvoll på samme tid som Reinton arbeidet med Hol. De to tilnærmet seg lokalhistorien med et forskjellig temperament. De brøt med de etablerte modellene på hvert sitt vis, og skapte en ny standard for bygdebøker. Begge gikk bort fra den tradisjonelle emnedelte oppbygningen til fordel for en inndeling av bygdehistorien i tidsavsnitt, en inndelingsmetode de kom frem til uavhengig av hverandre og uten å kjenne til hverandres arbeidsmetoder. Reinton forklarte det selv slik: «Når eg spontant, utan impulsar frå nokon kant, valde den kronologiske planløysinga, var det fordi eg som historikar kjende den gamle planløysinga, som hakka stoffet opp og gjorde det umogeleg å dra opp lange liner og følgje utviklingsgangen, som absolutt ufullnøyande.» Der stopper imidlertid likhetene mellom de to. Mens Reinton foretrakk å ha en klar emneinndeling under hvert tidsavsnitt, finner vi ikke dette hos Holmsen, og mens Holmsen interesserte seg for de historiske utviklingslinjene i bygdesamfunnet, ønsket Reinton heller å formidle hva han anså for å være «det levende folkelivet» slik det artet seg i forskjellige tider. Han var kritisk til Holmsens tilnærming til bygdehistorien. Det kom blant annet til uttrykk da han skulle skrive en anmeldelse av Holmsens bygdebok for Eidsvoll. Reinton konkluderer riktignok med at Holmsens arbeid bryter nytt land og viser «nye vegar og mål for bygdesogegranskinga» på en måte som «vil kunne gjeva impulsar og lærdom til alle som arbeider med bygdebøker». Men Reinton stilte seg kritisk til aksentueringen av stoffet i Eidsvolls-historia. Boka framstår etter hans syn som en økonomisk-sosiologisk studie skrevet mer for historikerne enn for bygdefolket. Økonomisk-historiske utredninger hadde etter Reintons mening fått for stor plass i forhold til kulturhistorien.

I en historiografisk analyse av lokalhistorien i Norge i 100 år bruker historikeren Ola Alsvik Reinton og Holmsen som eksempler for å tydeliggjøre to ulike hovedretninger, «der den ene legger tyngden på det romantisk-emosjonelle, den andre på det intellektuelt-rasjonelle». Den første var knyttet til folkedanningstradisjonen, og rettet seg programmatisk mot det lokale publikum, mens den «intellektuelt-rasjonelle», «positivistiske» lokalhistoriegranskeren hadde blikket like mye festet på forskersamfunnet. Reinton representerer da tendensielt da den førstnevnte typen. Han var i sitt lokalhistoriske arbeid sterkt motivert av kjærligheten til hjemstedet, til ætta og tradisjonen, og han ønsket samtidig å vekke de samme følelsene hos sitt lokale publikum.

I noen grad støttet Reinton og Holmsen seg til forskjellige fagtradisjoner i og utenfor historiefaget selv. Reinton la sterk vekt på folkloristikk (folkeminnevitskap) og etnologi (folkelivsvitskap), vitenskaper som kom i arv fra den tyske nasjonalromantikken. Holmsen hadde en mer «moderne» samfunnsvitenskapelig tilnærming med nyere fag som sosiologi og sosialøkonomi som hjelpevitenskaper i historia.

Reinton stod nærmere tradisjonen etter bygdebokpioneren Ivar Kleiven, da de begge ønsket å formidle en abstrakt ide om en bygdesjel og ikke skydde noen anstrengelser for å frembringe alt materiale hvor minner om fortids liv var bevart, det være seg fra biblioteker, muséer, arkiv, gårder og grender til håndverk, husflid og kunst, i tillegg til de innfødtes muntlige tradisjoner om liv og lagnad i bygda gjennom århundrer. Det at Reinton ga disse utradisjonelle kildene spillerom i arbeidet sitt, satte et særpreg på det som kan minne en om Kleivens verker, men aldri før var denne typen materiale blitt utnyttet så systematisk og med en slik virkning for å gjenskape bildet av fortids liv.

Organisator for lokalhistorien som fag og rørsle

Lars Reinton var styremedlem i Landslaget for bygde- og byhistorie i en hel mannsalder fra 1941. I hele perioden 1945 til 1970 var han formann. Han var dertil redaktør av Landslagets tidsskrift Heimen i perioden 1955 til 1966. Dermed markerte han seg sterkt i en periode da lokalhistorien som fag opplevde en sterk vekst. Reinton karakteriserte selv lokalhistorien som «den glade vitskapen» på grunn av entusiasmen for faget. Her spilte Landslaget og Heimen en sentral rolle, særlig ved å tilby veiledning til lokalhistorikere rundt om i landet.

Fra 1947 var Reinton og Holmsen engasjert som faste faglige veiledere i Landslaget. Fra samme tidspunkt arbeidet Landslaget for å få etablert et professorat og/eller et eget institutt for lokalhistorisk forskning og rettleiing. Dette ledet frem til etableringen av Norsk lokalhistorisk institutt i 1955. Bak denne utviklingen stod Reinton som primus motor, men også her sammen med Holmsen. Både Reinton og Holmsen satt i styret for Landslaget fra 1941, Holmsen fram til 1952. Begge satt også i styret for instituttet, Holmsen som styreleder i flere perioder, Reinton som styremedlem og vara sammenhengende fra 1955 til 1969.

Annen samfunnsvirksomhet

Lars Reinton var en aktivt samfunnsaktør på mange felter også utenom det lokalhistoriske feltet, fra sin tidlige ungdom og livet ut. En oversikt over tillitsverv demonstrerer dette: Han var formann i elevlaget ved Volda Lærarskule 1915-1917, formann i Buskerud Høgskulelag 1919-1921, formann i Studentmållaget i Oslo, styremedlem i Studentersamfundet der, nestformann i Arendals pedagogiske samfunn, formann i Arendal og omegns fredslag 1932-1934, formann i Venner av Det norske Teatret fra 1947, i styret for Noregs Boklag 1940-1961.

Han ble æresmedlem i Landslaget for bygde- og byhistorie 1970, i Studentmållaget i Oslo 1975, og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1970.

Bibliografi

• Folk og fortid i Hol 8 bd. (1938-82).
• Villandane. Ein etterrøknad i norsk ættesoge, 1939.
• Den norrøne litteraturen, 1946.
• Gamalnorsk og gamalislandsk (sammen med P.Grøtvedt), 1949.
• Sæterbruket i Noreg, bd. 1-3, 1955-1961.
• Til seters. Norsk seterbruk og seterstell, 1969.

Fullstendig bibliografi i G. Bæra: Lars Reinton. Ein bibliografi, Elverum 1973.

Kilder

• Lars Reinton i Historisk befolkningsregister.
• Almenningen, O., Hoel, O.L., Pilskog, G.M. og Tangen, H. (red.): Studentar i målstrid. Studentmållaget i Oslo 1900-2000. Utg. av Studentmållaget i Oslo, i kommisjon hjå Det Norske Samlaget. Oslo 2003.
• Alsvik, Ola: «Fornuft og følelser. To linjer i norsk lokalhistorisk forskning på 1900-tallet» i Aune, Anne og Valderhaug, Gudmund (red.) Undervegs. Festskrift til Egil Nysæter, ABM-media AS 2009.
• Bjørkvik, Halvard: «Landslaget for bygde- og byhistorie», Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
• Bjørkvik, Halvard: Artikkel om Lars Reinton i Norsk biografisk leksikon.
• Bjørkvik, Randi: «Gards og slektshistorie 1920-1969. Undervegs mot den konkrete og levende gardshistorie», i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
• Fladby, Rolf: «Bygdehistorien og den lokalhistoriske forskning 1920 – 1970» i Bjørkvik, Fladby, Reinton & Sandnes (red.): Lokalhistorie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget, Trondheim 1970.
• Rime, Rolv (psevdonym for Lars Reinton): Rolv Rimes dagbok: fra det 10.til det 24. år. Utg. ved Helga Eng, Oslo 1935.
• Solhjell, Kåre Olav: Hol i hundre år, bd. 1.
• Studentene fra 1919. Biografiske opplysninger m.v. samlet til 30-års jubileet 1949, ved O. Delphin Amundsen. Oslo 1950.
• Studentene fra 1919. Biografiske opplysninger samlet til 50-års jubileet 1969, Oslo 1969.