Lagårdsveien i Stavanger på 1870- og 1880-tallet.
Minner om folk og ferdsel for 80-100 år siden
Lagårdsveien
da alle kjente hverandre
AV ANNA JONASSEN
Det tales og skrives i våre dager meget om, hvordan vår by skifter karakter. Og det er både visst og sant, iallfall hva enkelte strøk angår. Det gjelder blant annet den del av byen, hvor skriveren av denne artikkel er best kjent, nemlig Lagårdsveien.
Konene gikk til bekken
Slik innleder den stavangerske forfatterinnen, Anna Jonassen i Historisk befolkningsregister, sin beretning om Lagårdsveien i hennes barndom. Hun var født i 1871 og døde i 1939. Foreldrene hadde hus like ved Lagård fengsel, og faren, Christen Høigaard Jonassen, var fullmektig på amtmannskontoret, som var på den andre siden av Lagårdsveien. — Det håndskrevne manuskriptet finnes blant hennes mange etterlatte papirer, for det meste kristelige sanger og leilighetsdikt.
* * *
I min barndom soknet Lagårdsveien til Hetland. Bygrensen var omtrent der hvor Paradis nå begynner — ved det gamle Tausanhus. Der var det en liten bekk — Tausans-bekken som vi kalte den. Den kom fra Våland, løp ned over Issemarken langs Paradisveien og ut i Hillevågsvatnet. Vi barn betraktet den som en hel liten elv — likeså Øidnabekken. Den løp forbi det gamle Øidnahus, som lenge sto uforandret straks sønnenfor fengslet.
Både Tausansbekken og Øidnabekken er nå en saga blott. Til Øidnabekken gikk Lagårdsveiens koner og piker med vassele på skuldrene for å skylle klær. Det var jo ikke tale om vannledning i den tid, så hver familie hadde gjerne sin store vanntønne under takrennen til oppsamling av regnvann og brønn i gården til drikkevann.
Noen butikk fantes det ikke på hele Lagårdsveien i den tid. Der var visstnok en kontrakt mellom byen og Hetland, som gikk ut på at Hetland ikke hadde lov til å ha noen forretning innenfor en viss avstand fra bygrensen. Alle varer måtte derfor kjøpes fra byen, selv om det bare var en fyrstikkeske.
Vi gikk da gjerne til Konradsen, som hadde butikk ved Parken, eller til John Grødem på Bergjeland. Og det gjaldt for oss barn som måtte gå ærend, å ha tankene samlet så vi ikke glemte noe. For det vi ikke hadde i hodet, fikk vi igjen i benene.
Hva beboelsen angår, så var den ytterst sparsom, noen få hus på begge sider av veien til straks før fengslet. Det var det hele foruten et par hus bak fengslet og nede i Amtmannsveien. Men så var vi nokså kry av å ha både amt- mann og lensmann blant oss!
Barna lekte på brannvaktsmarken
Oppe på høydene hadde vi Thomas Idsøes gård og i nærheten av den Kleiberg-huset. Men så måtte vi gå helt til toppen av den nåværende Museumspark før vi fant noen bolighus.
På den nedre siden av Lagårdsveien hadde vi Brannvaktsmarken, hvor de store brannvakthestene gikk og gresset om aftenen, og hvor vi barn hadde våre sommer- og vintergleder. Det sentrale sted for leken var en stor stein midt på marken. Her slo vi leir, lekte med våre små søsken, mens de eldste gjerne satt med et lite håndarbeid. I bakken bortenfor rente vi på kjelke, og lengst nede ved den nåværende jernbanelinje bygget guttene prektige snøhus. For den gang hadde man ordentlige vintrer også her på Vestlandet.
Vi hadde ikke noen jernbane på den tid det her skrives om. Da var Lagårdsveien den store trafikkåre, byens pulsåre, den eneste postvei og landeveisforbindelse med utenverdenen. Men også da var det en veldig kjøring! Ikke minst lørdag ettermiddag, når jærbuen hadde vært i byen med sine varer og gjort innkjøp. Det kunne nok hende det var livsfarlig for småbarn å ferdes ute den gang, ikke minst på grunn av de mange mer eller mindre berusede personer, som holdt en fryktelig halloj, smelte med svøpen og svingte gjerne også en ølflaske i luften, mens de for i gallopp hjemover.
Men verst var det naturligvis på markedsdagene, og intet gikk upåaktet forbi Lagårdsveiens beboere.
Posten kommer!
Som allerede nevnt var Lagårdsveien postvei. Og hvem av oss som bodde der ute minnes ikke når posten kom! Da lød posthornets glade toner. Ennå lyder melodien i mine ører sammen med de ord som vi satte til. Vi minnes gamle postfører Jakobsen i karjol med rødt skjerf om halsen — kanskje også rundt livet. For kaldt kunne der nok være en vinterdag over Jæderen. Men best minnes vi hans lyse smil. Og når posthornets glade toner lød, var det som selve gleden holdt sitt inntog i byen.
Vi minnes også de svære kjerrelass med rokker som kom fra fabrikk på Moi. Rokkene var i seg selv temmelig lette, så det var en anselig mengde som kunne stables på et kjerrelass før det ble regnet for full-lastet. Ja, alle varer fra Jæderen kom på denne veien.
Og den samme veien måtte byens embetsmenn — amtmann, fut og skriver med følge reise, når de skulle på tingreiser som strakte seg til amtets sørlige grense — Moi i Lund.
Togene farer forbi
Men så kom den nye tid med Jæderbanen. Den ble påbegynt i året 1874. Den var vår barndoms store opplevelse fra de første spadetak ble satt på vår gamle lekeplass på Brannvaktsmarken til banen ble ferdigbygget, og det første tog ble satt i gang.
Lokomotivene kjente vi av utseendet og navn akkurat som strandaboerne kjente sine skip på havnen. Nr. 1 var Victoria, det var det største og kraftigste, videre Røskva og Tjalve. Å stå ved grinden nede i Amtmannsveien og se dem fare forbi var vel storartet! Jeg erindrer et tog — et av de første prøvetog, hvor byens autoriteter var installert på en grusvogn der det var anbrakt noen tepper og stoler. Senere ble det jo dagligdags som alt annet å se togene fare forbi. Øyet venner seg til alt.
Byens promenadevei
Men Lagårdsveien var jo også byens store promenadevei — ja, så å si den eneste. Den nye Maldevei eksisterte ikke den gang, heller ikke Jernbaneveien. Og man hadde ennå ikke oppdaget det tillokkende ved å trave opp og ned i Kirkegaten. Så her tok byens noblesse sin reglementerte skumringstur.
Det dukker opp for erindringen et helt galleri av vår bys gamle innvånere, menn og kvinner. De fleste er nok borte nå. Vi kjente dem alle, for de gikk forbi oss hver dag, de samme mennesker, i det samme følget, med de samme høytidelige stive skritt. Der var konsul Kielland med familie, konsul Sømme med sine pårørende, konsul Rosenkilde med frue og svigerinne, frøken Camilla Wiese. Vi syntes disse siste var svært interessante, for de var så mørke, og så hadde de gjerne to små frøkner Rosenkilde med, som vi beundret, for de var så fine og nette. De hadde til og med skinnhansker, og det gikk ikke så ofte på blant småpiker i de dager.
Så minnes vi adjunkt Bahr og overlærer Langberg med sine damer. Det så ut som om adjunkt Bahr var den som helst ledet konversasjonen. Undres på om han ikke talte om fugle- og planteverdenen her hjemme i Norge eller kanskje i India. Så var det videre frøknene Wiese, frøknene Ring, frøknene Baade med mange flere.
Turen gikk som regel til Støttebakken sør for det gamle rødmalte Brynehuset som sto like ved veikanten. For der ute ved Støttebakken gikk den gamle veien i en bratt bakke ned over mot Hillevågsvatnet og videre over Falcks eiendom omtrent der hvor jernbanelinjen går nå.
Ved Støttebakken gjorde våre gamle fedre en kort stans, mens de kastet et beundrende blikk på Hillevågsvatnet for så å vandre tilbake igjen til den kjære, gamle by.
En som daglig hadde sin gang på Lagårdsveien, men som liksom var en type for seg selv, var Fürst. Hans mål var Nymans badehus, der han hver dag, som- mer som vinter, tok seg et bad i sjøen. Om vinteren ble det hogget hull i isen for at han skulle kunne bade. Huff, vi frøs nesten bare ved tanken på det!
Så var det da også en morgen at han ikke kom tilbake, og da ble han funnet død der ute.
Men det er ikke bare kulde og frost vi tenker på ved minnet om ham. Nei, vi minnes også at han på kalde vintermorgener da jordene var dekket av snø, alltid hadde brødsmuler i lommen til småfuglene, som satt hver morgen på gjerdet og ventet på ham. Som takk fikk han deres glade sang!
Liv om kveldene
Men var Lagårdsveien om dagen og i skumringen byens fineste promenadevei, så var den noe helt annet om kvelden. Da var det sjøguttenes muntre flokk som var ute og gikk! Og det smukke kjønn manglet naturligvis heller ikke. Da kunne Lagårdsveien være like så beferdet som Kirkegaten er det mellom kl. 6 og 7 om aftenen i vår tid. Og det kan nok hende der var skrål og leven. Stundom var der også slagsmål, og da måtte lensmann Vaaland eller slutteren fra fengslet ut for å holde styr på dem. Men i alminnelighet forløp det hele nokså fredelig.
Men når vi her nevner de personer og de ting som i gamle dager ga Lagårdsveien sitt preg, så kan vi nok ikke unngå å nevne Hillevågsbeboere.
Hillevåg!
Der er vel neppe noen av oss eldre stavangere som ikke føler vemod ved å tenke på Hillevåg i gamle dager og nå! For Hillevåg var noe av byens stolthet og glede. Kom det utenbys gjester til oss, så skulle vi vise dem Hillevåg, denne fornemme herregaard, som i alt bar preg av rikdom, skjønnhet og smak. Og man kan si hva man vil om dette at en slik prektig eiendom skal være i en enkelt privatmanns eie. Sikkert er det at vi alle var stolte av at vår by eide noe så vakkert.
Hvordan kunne vi ikke søndag etter søndag ta turen dit ut! Da hadde vi lov å gå rundt i fjøset for å se alle de vakre kyrne — opp imot hundre i tallet. De sto så fint i båsene med navn over hver enkelt bås. Og alltid var det like fornøyelig å se på dem, telle dem og lese på navneskiltene over båsene. Så bar det et- terpå av sted til hestestallen, hvor vi gløttet forsiktig fra døren på alle de vakre, stolte stashestene, de vakre føllene og de svære arbeidshestene. Videre inn i grisehuset, hvor de små grisungene kunne være så morsomme, men hvor vi snart ble jaget ut av den vonde lukten. Da var det hyggeligere å se hønsegården med alle de vakre rasedyrene, høns og kalkuner. Påfugl manglet heller ikke, og var vi så heldige å komme i rette øyeblikk, da den slo ut sin praktfulle fjærkam, ja, da sto humøret høyt.
Og så vakkert det var med alle svanene og endene som svømte i den lille dammen, hvorfra vannet rant ut i en liten foss, som drev Hillevågs kornmølle.
Videre minnes vi det vakre gjerdet langs veien dannet av fint formede blokker, hvor ruinene etter dem har stått i lange tider. Den gang var det på toppen av hver blokk en urne hvor den vakreste lobelia vokste og hang ut over med sine fine små blomster.
I den prektige hovedbygningen bodde stadshauptmannen med sin frue, den senere så landskjente fru Frida Hansen, et ektepar som passet godt innenfor den vakre rammen! For når stadshauptmannens staute skikkelse viste seg, ridende til og fra ekserserplassen på sin stolte ganger i den fine uniformen og sin trekantede hatt med vaiende fjær, ja, da syntes vi det var nesten like fint som om kongen selv skulle komme.
Og ikke mindre imponerende var det, når fru stadshauptmannen kom kjørende i den elegante landauer med to vakre hvite eller sorte hester foran og Carlsen på bukken, stram og stiv i fin uniform, floss og hvite hansker.
Tiden forandrer seg
«Sic transit gloria mundi» — faller oss i tanken når vi tenker på alt dette. Men så har vi jo også sett hvordan tapet av jordisk rikdom har kunnet skape personlig større og mer blivende livsverdier.
Forresten fikk Hillevåg allerede i stadshauptmann Hansens tid et mer fabrikkmessig preg da de store dampbakeribygningene ble anbrakt i den gamle vakre hagen nedenfor veien, og de store gule brødvognene mange ganger om dagen kom rullende hen over Lagårdsveien til utsalget i Nygaten.
Vi minnes de svære «dampbrød», fine og grove, som især kom vel med for fattige familier med mange munner å mette og ikke akkurat overfylt pung. Og vi minnes to-øres-kringlene, de tykke og de tynne — kanskje helst de tynne ... For hvor godt de smakte!
Nå er også Hillevågs dampbakeri nedlagt og dette så vel som fjøset og de øvrige uthusbygninger omdannet til hermetikkfabrikker. Det er altså all slags hermetikksaker som nå ble kjørt, fram og tilbake på Lagårdsveien, som i de fleste øvrige deler av vår by.
Og på samme måte som livet og ferdselen på Lagårdsveien i årenes løp har undergått forandring, så har det samme naturligvis også vært tilfelle med menneskene, skjønt mange av de gamle husene blir bebodd av den samme slekt som for 40-50 år siden. Og de som bor der, holder av det gamle sted, og synes slett ikke de kan tenke seg å flytte fra. De kunne slett ikke forstå at flere av de eldre familiene kunne finne på å flytte fra sine gamle hjem på Lagårds- veien!
Og det er sikkert at om vi bortflyttede ikke nettopp som Jonas Dahl går og kjærtegner de vegger hvor ens vogge sto, og hvor ens lykkelige barndomsår er henlevet, så er det dog en eiendommelig følelse som griper en, når man ferdes på gamle tomter.
Det er med en egen følelse, man treffer igjen folkene fra den tid en selv bodde der, den gang, da forholdene ikke var større enn at vi alle kjente hver- andre.
Artikkelen er skrevet en gang mellom 1908, da Anna Jonassen flyttet fra Lagårdsveien 25 til Rosenkrantzgate 6, og 1939, da hun døde. Den ble trykt i Stavanger Aftenblad lørdag 25. april 1970. Det er uvisst om den er publisert tidligere.