Vestre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 275)
| Vestre Leiknesbø | |
|---|---|
| Fylke: | Nordland (lulesamisk: Nordlánnda) |
| Kommune: | Hamarøy (lulesamisk: Hábmer) |
| Gnr.: | 275 |
Vestre Leiknesbø (gnr. 275) er en matrikkelgård i Hamarøy kommune. Den strekker seg fra gnr. 274 Østre Leiknesbø i øst og til gnr. 276 Leiknes i vest på Tysfjordens sørlige side. Grensene til gnr. 274 går gjennom Bogen, og opp mot det 523 meter høye fjellet ”Bogveten”. I vest går grensa mot Leiknes innenfor ”Leiknesskjæret” og sørover mot utmarksgrense til gnr. 281 Moldvik.
Matrikkelnavnet Leiknesbø skiller seg klart fra dagligtalens navn ”Bogen”. Siste ledd i gårdsnavnet ”bø” forklarer Oluf Rygh slik: ”engmark, den indgjerdede eller omhegnede Mark omkring en Gaard”. Navnet betyr dermed: en til-hørende engmark til Leiknes.
Jordsmonnet på Leikensbø vestre består av mineraljord fra is- og elveavleiringer, delvis på tidligere havbunn. Gården regnes derfor for å ha middels til høy bonitet.
Leiknesbø i de eldste tider
I området rundt Bogen finner vi noen av de eldste sporene etter bosetting i Tysfjord. Fra Leiknes har vi blant annet de velkjente helleristningene, mens vi på Østre Leiknesbø har et område med fem gravrøyser datert til jernalderen. Da kildene fra områdets første historie er så få, er det vanskelig å gi noen detaljert skildring for Leikenesbø som selvstendig gård. Vi må derfor fram til starten av 1600-tallet før dette lar seg gjøre.
1600-tallet
Fram til år 1600 regnes Leiknesbø for å ha vært ei finnerydning, men det vanker usikkerhet rundt hvilke av områdene på Leiknesbø som var bebodd. Fra de første nordmenn begynte å bosette seg på stedt, ble jorda regnet for å tilhøre tre separate gårder, Ytre Leikensbø, Midtre Leiknesbø og Indre Leiknesbø. Den tredelte strukturen ble bevart fram til 1830-tallet, da Midtre Leiknesbø ble regnet for et bruk under gnr. 75 Vestre Leiknesbø.
Den første registrerte beboer på ytre Leiknesbø var Arne Pedersen, som fra 1613 betalte ½ våg fisk i jordleie. Vi har ingen informasjon om ham eller drifta av gården, men rundt 1622 var det trolig slutt. Dette året står nemlig ”ennckenn” oppført som eneste skattebetaler på ”Yttre Lechnesboue”. Hvem hun var får vi ikke vite.
Fra 1630-tallet begynner ”Mid Lechnesbou” å dukke opp i kildene. I 1637 betalte for første gang Anders Jyde landskylda på 1 våg fisk for rettighetene til jorda. Navnet Jyde leder oss til å anta at Anders kom til Tysfjord fra Jylland i Danmark. Om han var gift før han kom til fjorden, eller om han giftet seg her vet vi ikke, men jordeboka for 1659 forteller at ”Anders Jydes enche” drev gården dette året med 1 pund i landskyld. Også på ”Ytter Lechnesboe” var et generasjons-skifte i ferd med å bli gjennomført. Her ble gården drevet av Karen Olsen, trolig enka til tidligere leilending Arne Olsen.
Tysfjordgårdene matrikuleres
Matrikkelarbeidet i 1667, som ble utført av statens utsendinger til alle gårdene i fjorden, gir oss det første fullstendige inn-blikket i gårdsdrifta på Leiknesbø. Dette året var ”Midt Lechnesboe” bebodd og drevet av Christen Andersen som eneste oppsitter. Her kunne han så 3 tønner korn og fø 1 hest, 7 kyr, 4 kalver, 6 sauer og 6 geiter. Jorda var velegnet til husdyrhold, men fogdens menn kom likevel fram til at oppsitter Christen Andersen ikke kunne tåle noen skatteøkning. Leindagskatten på 1 pund, kornskatten på ½ tønne og osteskatten på 14 skilling ble dermed bevart. På ”Ytter Lechnesboe” var Aren Ollesen eneste oppsitter. Her ble det sådd 2 tønner korn og holdt 1 hest, 4 kyr, 1 kalv, 7 sauer og 7 geiter. Også Aren måtte betale skatt for produksjon av korn og ost i tillegg til den obligatoriske krigsskatten. Ut fra de to nedtegnelsene og på bakgrunn av kirkebøkene kan vi anslå at det i 1667 var bosatt om lag 10 personer på Leiknesbø. Befolkningstallet holdt seg trolig stabilt fram mot starten av 1700-tallet.
1700-tallet
I manntallet for 1701 finnes det ingen ned-tegnelse for Leikensbø. Bakgrunnen vet vi ikke, men plassen var trolig likevel bosatt. Dette kan vi si fordi både midtre og ytre ”Lechnesboe” figurerer i skattelistene i årene før og etter 1700. I 1697 betalte Nicolais Hansen, Olle Arentsens enke og Lars Nielsen 18 skilling hver i leidangskatt på ”Mitt Lechnesboe”. Fra samme skatte-liste i 1717 kan vi se at Lars Nielsen nå var bosatt på ytre Leiknesbø, og at Lars Amundsen hadde overtatt hans gårdpart. På samme tid finner vi at det ble etablert to husmannsplasser her. Disse var lokalisert under ”Midt Lechnesboe”, og ble drevet av Peder Olsen og ”Arent”. Skattelista for 1717 oppgir dermed i alt syv brukere på gården. Ved Leiknesbøs matrikulerting i 1723 var antallet leilendinger redusert til to, Nicolaus [Nicolai Hansen] på ”Midt Lechnesboe” og Lars Amundsen på ”Ytter Lechnesboe”. ”Midt Lechnesboe” var fremdeles kongen tilhørende ettersom de samiske rettighetene var borte og man trolig manglet de finansielle musklene til selveie. Om gårdens beskaffenheter ble det i 1723 registrert god tilgang på brensel i skogen, og tilstrekkelig med fisk til bordhold på heimsjøen. Ettersom eiendom-men lå nordvendt var ikke solforholdene ideelle, men da jorda var tørraktig var den temmelig velegnet til korndyrking. Her kunne såes ½ tønne rug og 3 tønner havret korn. Av dette kunne en høste 1 tønne 2 skjepper rug og 3 tønner 6 skjepper bland-korn. De 16 lassene med høy som en kunne høste ble mat til de 4 kyrne, den ene kalven, 12 sauer og 1 hest. På bakgrunn av de registrerte forholdene ble gårdens skat-teverdi satt til 1 våg i 1723. På nabbo-bruket finenr vi at Lars Amundsen hadde tilnærmet like forutsetninger. Forskjellen var at ytre Leiknesbø hadde bedre sol-forhold og derfor var bedre egnet til korn-dyrking. Her fantes også mer og bedre utmark. Ettersom det av enga bare kunne høstes 5 lass høy kunne ikke Lars holde mer enn 3 kyr, 1 kalv, 12 sauer og 1 hest. Gårdens beskaffenheter ga den ei land-skyld på 2 pund, noe som var 2/3 av hva nabobruket måtte ut med.
I løpet av siste halvdel av 1700-tallet får vi gjennom tingbøker og kirkebøker opplysninger som gir oss flere detaljer om folket på gården. Her kan vi blant annet lese at fogd Søren Randulf ut-stedte bygsel på 1 pund [halvparten] av ”Yttre Lechnesbog” til Søren Larsen den 13. juni 1740. For seddelen måtte Larsen betale i alt 1 riksdaler 40 skilling. Søren f. ca 1704, var sønn av Anna Abrahams-datter og Lars Nielsen fra Leiknesbø. Rundt 1730 ble han gift med Synnøve Larsdatter fra Ofoten. De to ble etter hvert foreldre til barna; Anders f. 1733, Anne f. 1735, Else f. 1743, og Karen f. 1745. Året etter at parets yngste datter kom til verden gikk Søren Larsen bort bare 42 år gammel. Enka Anna ble boende med barna i Leiknesbø, og giftet seg i 1747 med Jens Olsen Kile fra Hamarøy. 20. juni 1748 mottok Jens bygsel på 2 pund i gården etter at også den andre halvparten var til-gjengelig. Ytre Leiknesbø var dermed samlet under én oppsitter. I samme periode finner vi at Midtre Leiknesbø ble oppbudt som ødegods ettersom det etter Lars Amundsen tid ikke hadde meldt seg noen bruker. 27. oktober 1746 fikk Hans Olsen tilslag på ½ vog i kongsjorda mot de faste årlige avgiftene.
Over de neste tiårene ser vi i Leiknesbø en gryende kontinuitet på brukersida som vi ikke finner sidestykke til i gårdens yngste historie. Jens Olsen, som hadde overtatt bygselen på ytre Leiknesbø etter å ha giftet seg med enka Synnøve Larsdatter, ble selv enkemann i 1755. Året etter giftet han seg med Margret Larsdatter, datter av Anna Abrahamsen og Lars Nielsen i Leiknesbø. Paret ble over de neste årene foreldre til; Synøv f. 1757, Lars f. 1762, Johannes f. 1764, Magdalena f. 1768, og Olavina f. 1772. Den kontinuer-lige drifta av gården dannet mot slutten av 1700-tallet grunnlaget for at Jens Olsen Kile hadde anledning og økonomiske muskler til å kjøpe gården av staten. På høsttinget 14. september 1797 ble det dermed opplyst at Jens Olsen, 10. mai samme år, hadde mottatt kongeskjøte på ”Ytre Lechnæs nr 31, skyllendt 2 pund”, for 80 riksdaler. Eierforholdet ble ikke langvarig, for allerede i september samme år måtte Jens selge gården til sogneprest Jacob Schytte for 80 riksdaler. Gjennom salget fikk partene i stand en avtale, slik at sønnen Johannes Jensen kunne bygsle eiendommen av presten. Herigjennom var han også pålagt å skaffe sin far Jens Olsen fôr til 1 ku og 2 sauer, samt kornland til 1 våg korn og 1 kvige. Jens Olsen var dermed sikret i alderdommen, en periode som ikke kom til å vare i mer enn tre år.
1800-tallet
Ved folketellinga i 1801 hadde Johannes Jensen etablert seg som husbonde på ”Læknæsbøe Yttre”. Nå 36 år gammel, var han gift med Maren Jacobsdatter f. 1776. De to var foreldre til de fire barna; Margrete, Ane Gurina, Sidsel og Jens, mens Johannes’ søster Malena tjeneste-gjorde hos familien. Det gjorde også Søren Haagensen, mens tolv år gamle Mathias Jensen var Maren og Johannes’ pleiebarn. I 1801 ble ”Læknesbøe Mit” drevet av Jacob Hansen og kona Ahlete Johannesdatter som var foreldre til fem barn, og huset Ahletes far Johannes Pedersen. Folke-tellinga forteller at de to brukerne av Leiknebø livnærte seg som gårdbrukere, og her nevnes ikke fiskerier som viktig leve-brød. Av folketellinga kan vi se at Tysfjorden på starten av det 19. århundret langt fra var noe overflodssamfunn. Dette var representert på Leiknesbø som ellers i fjorden med et høyt antall tjenestefolk, pleiebarn og folk på legd.
I løpet av de neste tiårene kom det nye oppsittere på både ytre og midtre Leiknesbø. Ved forarbeidet til matrikkelen i 1820, som ble utført etter en lov av 17. august 1818, var Ole Iver Jacobsen og Hans Jacobsen oppsittere på de to brukene. ”Mit Lechnæsbøe” ble drevet av Hans Jacobsen. Her hadde han en utsæd på 1 tønne rug og 4 tønner bygg som ga 3 ½ fold hver. Med fôret som ble høstet kunne Hans fø 1 hest, 6 kyr, 1 kalv og 20 småfe. Gården blir videre beskrevet slik: ”Jorden er bequem til Agerdyrking. Havnegangen god og fuldkommen brendsel. Fiskerie som sedvanlig.” Mit Lechnæsbøe ble derfor gitt proporsjonstallet 10, noe som rangerer eiendommen på et gjennomsnittlig sjikt i ytre Tysfjord. På ”Ytre Lechnæsbøe” hadde Ole Iver Jacobsen i 1818 en utsæd på ½ tønne rug og 2 ½ tønne bygg, noe som ga 3 fold. Mye av kornet gikk trolig til dyrefôr sammen med høy som ble slått i inn- og utmark. Dette ga Ole mulighet til å holde liv i 1 hest, 4 kyr og 16 småfe gjennom vinteren. Om bruket ble det beskrevet at jorda var tørr og sandig, at plassen hadde god tilgang på utmarksbeite, og at skogen sikret tilgang på brensel. Ettersom også forutsetningene for å drive fiske fra stedet var alminnelige, ble ”Ytre Lechnæsbøe” gitt proporsjonstallet 7. Sett i forhold til nabobruket gir proporsjonstallet en pekepinn på hvorfor Hans Jacobsens lnr. 257 var taksert til 1 våg [3 pund], mens lnr. 258 ”bare” var skyldsatt til 2 pund.
To gårder blir til en
Som tidligere nevnt var ”Midt Lechnesbø” og ”Ytre Lechnesbø” fra 1600-tallet å regne for to selvstendige gårder, med hvert sitt matrikkelnummer. Ved inngangen til 1800-tallet var allerede lnr. 259 [ytre] kommet over i privat eie, og nå sto lnr. 258 [midtre] for tur. 1. juli 1831 ble John Olsen Valle tildelt kongeskjøte på eiendommen mot å svare 1 våg i skyld. Dermed var ikke staten lenger grunneier i Leiknesbø. På lnr. 259 hadde Rasmus Christensen på Santorg-holmen i Lødingen vært eier siden preste-enke Madam Schyttes bortgang. På auk-sjonen over boet hennes ble Christensen eier av alle hennes eiendommer, deriblant ”Ytre Leiknesbø” for totalt 1940 spesi-daler. Lnr. 258 ble i 1836 solgt to ganger. 24. august kjøpte forpakter Hans Jacobsen eiendommen for 80 spesidaler av John Olsen, før han 6. september solgte den videre til Isak Ellingsen for samme sum. Som forpakter hadde Hans forkjøpsrett, og selv om han ikke tjente noe større beløp på videresalget skaffet han seg trolig ikke-kontraktfestede fordeler fra Isak.
Ved matrikuleringa av Tysfjord-gårdene i 1838 ble gårdene tildelt nye matrikkelnummer. For gårdene ”Midt Lechnesbøe” og ”Ytre Lechnesbø” førte også matrikuleringa til ei sammenslåing. Fra å ha vært to matrikkelgårder ble eien-dommene nå regnet for to bruk under samme gård, matr.nr. 156 Leknæsbø vestre. Under den nye matrikkelgården ble både det gamle lnr. 258 ”Midt Lechnæsbøe” og lnr. 259 ”Ytre Lechnæsbøe” hetende Leknæsbøe vestre. Etter innføringa av gårds- og bruksnummer på 1880-tallet finner vi i dag igjen de to eiendommene i matrikkelen som henholdsvis bnr. 1 og bnr. 4 Vestre Leiknesbø.
Delinger
|
Vestre Leiknesbø (Hamarøy gnr. 275) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen |