Leksikon:Sagbruksprivilegier

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sagbruksprivilegier. Blant annet av frykt for at skogene skulle uthogges ble det fra 1500-årene til ut på 1800-tallet gitt en rekke forordninger som skulle regulere sagbruksnæringens omfang. Reskript av 1. juni 1587 (NRR II s. 709f.) påbød at alle sager på kronens og kirkens grunn skulle nedlegges, såfremt ikke kongen selv ville bruke dem. Åpent brev 15. august 1616 (NRR IV s. 602f.) opprettholdt forbudet mot sager på kronens grunn og krevde samtidig at alle som skulle drive sagbruk, måtte ha odelsgrunn å sette sagen på, samt egne tømmerskoger. Dette kravet ble gjentatt i reskript av 24. april 1618 (NRR IV s. 694f.), men av hensyn til borgerne ble forbudet mot sager på kongens grunn nå opphevet.

Et sagbruksreglement av 6. september 1688 (Rothe II s. 734f.) innebar at om lag 500 sager på Øst- og Sørlandet måtte nedlegges. I dette området gjensto deretter cirka 700 sager, som nå fikk privilegium på å skjære for eksport. Det eksisterte likevel fortsatt langt flere sager, men de uprivilegerte bygdesagene hadde bare tillatelse til å skjære vankantede bord og bare for det lokale behov.

Privilegiet fra 1688 omfattet sager som hadde vært i drift i minst 30 år, men en god del yngre sager fikk tilsvarende rettigheter på et senere tidspunkt. For hver privilegert sag ble det fastsatt et maksimalkvantum for den årlige skuren, uttrykt i normalbord (se dette); slike sager ble derfor også kalt kvantumsager. Nordafjells ble kvantumbestemmelser gjennomført fra 1750.

Bortsett fra noen år omkring 1720 ble kvantumbestemmelsene for de privilegerte sagene i prinsippet opprettholdt til 1795 (avskaffet ved forordning 22. april det år), men det ble på flere vis lempet noe på dem i 1700-årene. Fra 1733 fikk sageierne sønnafjells anledning til etter søknad å flytte kvantum fra en sag til en annen innenfor samme tolldistrikt, og sagbruksreglement for det sønnafjelske 29. desember 1740 tillot at kvantum for hver sag ble regnet under ett for en femårsperiode (kombinerte år); disse bestemmelsene gjorde det lettere å utnytte kapasiteten på de beste sagene, samtidig som eierne i større monn ble i stand til å eliminere virkningene av uheldige omstendigheter vedrørende vassføring, føreforhold og lignende.

Forbudet mot å skjære for eksport på bygdesager ble gjentatt i forordning 1795, men opphevet ved lov 8. juni 1818, som tillot enhver som hadde sag på egen grunn, å skjære tømmer av egen skog, samt å selge det. Sageieren måtte imidlertid ikke skjære tømmer av andres skog for salg. Helt fri ble sagbruksnæringen ved lov 26. august 1854, gjort gjeldende fra 1. januar 1860.

Plakat 7. august 1752, som forbød enhver utskipning av trelast fra Nord-Norge, ble opphevet ved lov 20. september 1845 § 196. (N. Hallan: Skogn IV B s. 399f.; A. Holmsen: Fra Linderud til Eidsvold Værk I s. 63f., II, 1 s. 101f.; A. Ropeid: Hønefoss I s. 76f.) H.W.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.