Leksikon:Sorenskriver

Sorenskriver (også kalt tingskriver).

I. Skriverstillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli 1591 (NRR III s. 201) etter begjæring fra den norske adel under Christian IV’s hylling i Oslo tidligere samme år (Akts. no. st. hist. I s. 111.) Dette var en konsekvens av at det året før var blitt bestemt at bygdetinget (se dette) skulle være regulær førsteinstans i et nytt hierarkisk oppbygd rettsapparat (NRR III s. 134 ff.). Bygdetingets nye status medførte imidlertid uvante og tunge byrder for tingets dømmende organ – lagretten (se dette). Sorenskriveren skulle være lagrettens hjelpesmann og virke som bygdetingets sekretær, men han fikk ingen domsmakt. Ifølge brevet av 1591 kunne han imidlertid gi lagretten råd.

I løpet av et par generasjoner utviklet sorenskriveren seg fra å være lagrettens sekretær til å bli embetsdommer og leder av underretten. Allerede i begynnelsen av 1600-tallet opptrådte sorenskriver enkelte steder som lagrettens meddommer, men fortsatt hadde lagretten eneansvaret for dommen (C.4. no. lov I, 4). Spørsmålet om sorenskrivers plass i underdomstolen ble imidlertid avklart gjennom Bjelke-kommisjonens arbeid i 1632. Ved kongelig forordning av 23. oktober 1634 ble sorenskrivere anerkjent som lagrettens meddommer (NRR VI s. 699ff.), og han fikk det økonomiske hovedansvaret for dommen. Bestemmelsene av 1634 kan betraktes som en kodifisering av gjeldende sedvane, men klargjøringen av sorenskrivers ansvarsforhold og anerkjennelsen av sorenskriveren som bygdetingets viktigste dommer representerte samtidig et viktig skritt i retning av underdomstolens endelige forvandling til en moderne embetsdomstol. Utviklingen ble sluttført med C.5. no. lov (1687), hvor sorenskriveren framtrer som bygdetingets enedommer. Loven reduserte lagrettemennene til rettsvitner. Bare i odels- og eiendomstvister og livs- og æressaker skulle de fortsatt fungere som sorenskrivernes meddomsmenn (C.5. no. lov 1–7–1).

Dommerfunksjonen var sorenskriverens viktigste oppgave, men i tillegg kom også andre oppgaver i rettslivet, som med tiden fikk økende betydning. Hjemmelen for sorenskrivernes mangeartede funksjoner i rettspleien er å finne i en forordning av 27. juni 1592, hvor sorenskriveren ble pålagt å sette opp alle rettskraftige brev for allmuen. Bestemmelsen synes imidlertid ikke å være blitt respektert fullt ut. En nærmere presisering av sorenskriverens omfattende funksjonsområde kom i tiden etter 1632, særlig mot slutten av 1600-tallet.

En kongelig forordning av 29. juli 1632 regulerte sorenskrivers oppgaver ved arveskifter (Paus s. 745). Forordningen medførte imidlertid ikke at sorenskriverne fikk full kontroll med arveskiftene på landsbygda. Ofte ble det utnevnt spesielle skifteskrivere, og i enkelte tilfeller kunne kongen også nedsette egne skiftekommisjoner. C.5. no. lov (5–2–91) henla skifteforvaltningen på landet til amtmannen eller husbonden. Men bestemmelsen viste seg vanskelig å gjennomføre, og ved reskript av 31. mai 1690 ble sorenskriverens stilling som skifteforvalter stadfestet (Fogtman II s. 536). Reskript 1690 gjaldt bare allmuens arveskifter på landet. Standspersoner, geistlige og militære beholdt egen skiftejurisdiksjon til ut på 1800-tallet. Oppgaven som skifteforvalter ble kanskje sorenskrivers viktigste funksjon ved siden av dommergjerningen.

Ved midten av 1600-tallet ble det opprettet et offentlig auksjonsvesen i Norge. Vi vet ikke noe sikkert om hvem som skulle forestå auksjonsforretningene den første tiden. Muligens er auksjonene på landet tidlig blitt underlagt sorenskriver I alle fall ble det i to kongelige forordninger, henholdsvis 4. mars 1690 og 19. desember 1693, bestemt at sorenskrivere skulle forestå auksjonene i landdistriktene. Byene skulle ha egne auksjonsdirektører. Undertiden finner vi også egne auksjonsdirektører for landdistriktene. Imidlertid opptrer disse rent sporadisk. Bestemmelsene fra 1690 og 1693 ble fornyet ved reskript av 9. mai 1770.

Ved midten av 1600-tallet var tinglysing blitt vanlig ved underretten Norge, og oppgaven som tinglysingsbetjent tilfalt naturlig sorenskriverne (Allment påbud om tinglysning kom første gang i 1622.) Ved kongelig forordning 15. mars 1633 ble det også påbudt å føre tingbøker. Bestemmelsen ble gjentatt i Christian IV’s recess av 27. februar 1643, samtidig med at det også ble påbudt å føre egne pantebøker. (Jf. tingbok og tinglysing.)

Forordning av 1592 innebar videre at sorenskriver skulle skrive allmuens supplikker. Denne bestemmelsen brakte undertiden sorenskriver i en vanskelig situasjon, da mange av supplikkene var rettet mot embetsbrødre eller overordnede. Problemet ble løst ved forordning av 9. juli 1646 som bestemte at dersom sorenskriver vegret seg, skulle lensherren beskikke en mann til å skrive supplikkene. Denne ordningen ble i prinsippet stadfestet ved C.5. no. lov. Fortsatt skulle sorenskriver være pliktig til å skrive allmuens supplikker, men dersom han kunne regnes som inhabil, skulle amtmannen oppnevne en annen (C. 5. no. lov 1–24–5, 6). Ved kongelig forordning av 19. august 1735 ble det bestemt at amtmannen skulle beskikke to menn i hvert fogderi til å skrive supplikker når sorenskriveren var bortreist eller bodde langt unna.

En kongelig forordning av 18. desember 1764 påla sorenskriver å forestå jordskifte- og skylddelingsforretninger. Sorenskriver skulle ha med seg skjønnsmenn. Ved lov av 28. mai 1845 ble sorenskriveren fritatt for å delta i de ordinære skylddelingsforretningene. Han var fra nå av pliktig til å være med bare dersom matrikkelskylda skulle forandres. De ordinære skylddelingsforretningene skulle forestås av skjønnsmenn oppnevnt av fogd eller lensmann. Men overskjønnet ble fortsatt liggende hos sorenskriveren. Lov av 17. august 1821 bestemte at sorenskriver skulle styre jord- og skogskifteforretninger i de tilfeller en partseier krevde offentlig utskifting. Sorenskriver ble fritatt for denne plikten ved lov av 12. oktober 1857. Sorenskriver skulle også være notarius publicus (se dette) innen sitt distrikt. Ved kongelig forordning av 3. juni 1796 ble det innskjerpet at sorenskriver skulle holde forhør over alle arrestanter (jamfør ekstrarettsprotokoll).

II. Allerede i 1592 var det blitt bestemt at sorenskriver skulle underholdes ved sportler og en fast årlig avgift som ble pålagt allmuen: sorenskrivertollen. Bestemmelsene fra 1592 ble inntatt i C.4. no. lov, som bestemte at sorenskriver skulle ha 4 skilling for hvert brev han skrev for allmuen, og at sorenskrivertollen skulle utredes med 4 skilling av hver fullgård og 2 skilling av halv- og ødegårdene (C.4. no. lov I, 4). Dette prinsippet for avlønning av sorenskriverne ble fastholdt inntil lov av 14. mai 1872 avskaffet sportlene og i stedet bevilget sorenskriver fast lønn av det offentlige.

Sportlene utgjorde kanskje den viktigste delen av sorenskrivers inntekter, og sportelsatsene ble regulert flere ganger i løpet av 1600- og 1700-tallet, første gang ved kongelig forordning av 23. oktober 1634 (NRR VI s. 699ff.). Det var i denne perioden mange klager over ulovlig sportulering. Dette ble forsøkt rettet på allerede ved forordning av 24. mai 1662, og C.5. no. lov har et eget kapittel om dom- og brevpenger og skriverlønn (C.5. no. lov 1–23). Men sportuleringen synes ikke å være blitt brakt under skikkelig offentlig kontroll i denne perioden, selv om sportelreglementet av 11. juni 1788 nok bøtet på en del av svakhetene ved systemet.

Også sorenskrivertollen, ofte kalt skriverskatten, ble regulert flere ganger, første gang ved forordning av 24. mai 1662. Systemet med utligning etter fullgårder og halv- og ødegårder ble opprettholdt. I Finnmark eksisterte ikke skriverskatten, men sorenskriver hadde her krav på en såkalt «rettighet» som besto av 1 pund og 12 mark fisk årlig. Ved forordning av 5. september 1787 ble denne omgjort til en pengeavgift. Etter hvert som sorenskrivers funksjonsområde ble utvidet, kom skrivertollen til å telle lite i forhold til sportlene.

Felles for sportlene og skriverskatten var at de vanligvis ble betalt etter satser som var fastsatt gjennom sedvane i de enkelte distrikter. Myndighetenes lovbestemte satser ble sjelden fulgt. Således var det store lokale variasjoner i sorenskrivers inntekter. Dette forholdet synes etter hvert å være blitt godkjent av myndighetene for til slutt å bli fastslått i lovs form ved sportelloven av 13. september 1830, § 82.

Forordning av 1634 som bestemte at sorenskriver skulle være lagrettens meddommer, og som regulerte bestemmelsene om sportler og skriverpenger, innførte også noe nytt i avlønningen av sorenskriver: sorenskrivergårder. Kongen bevilget sorenskriver en embetsgård på 2 skippund tunge, fri for skatt og andre plikter. Ved forordning av 24. mai 1662 ble embetsgårdenes skyld satt til 4 skippund tunge.

Nå ser det ikke ut til at kongens løfte er blitt innfridd over hele landet med en gang. Ennå ut over 1700-tallet fantes det sorenskrivere som ikke hadde embetsgårder. Men bestemmelsene fra 1634 om sorenskrivernes funksjon og avlønning representerer det avgjørende skritt i sorenskrivernes innlemmelse i et kgl. embetsverk. Opprettelsen av egne skrivergårder var det konkrete uttrykk for at kongemakten hadde fått en ny fast representant i bygdesamfunnet.

Noen få sorenskrivere, særlig på Østlandet, hadde også krav på en såkalt frigårdstiende. Dette var en ubetydelig avgift som var blitt til ved sedvane. Frigårdstienden innebar at sorenskriver kunne oppebære konge-, kirke- og prestetienden av en gård i hvert prestegjeld, og den hvilte som en fast uforanderlig avgift på gårdene uansett skyldverdi.

III. Det synes opprinnelig å ha vært hensikten å tilsette en sorenskriver for hvert tinglag, som i prinsippet, om enn ikke i praksis, skulle tilsvare prestegjeldet. (Langs kysten fortsatte skipreidene mange steder som tingkretser ut gjennom 1600–1700-årene.) Dette ble imidlertid aldri gjennomført. Sorenskrivernes embetsdistrikt kom til å omfatte flere tinglag og falt ofte sammen med fogderiet (se dette). (Se kart under fogderi.)

Inntil 1660 ble sorenskriverne normalt tilsatt og avsatt av lensherren på kongens vegne, hvilket var hjemlet i C.4. no. lov (I, 4). Etter 1660 ble sorenskriverne tilsatt direkte av kongen. Det ble ikke stilt noen formelle kompetansekrav ved tilsettelse av sorenskrivere før ved eksamensforordning av 1736. Lese- og skrivekyndighet var opprinnelig det eneste kravet man stilte til en skriver. Sorenskrivernes innlemmelse i embetsverket forandret ikke på dette forholdet, men faktisk må vi regne med en nivåhevning utover 1600-tallet. Embetet kom etter hvert til i høy grad å bli rekruttert fra administrasjonens lavere kontorpersonale og høyere adelsmenns tjenere. En må regne med at alle som hadde vært tilknyttet forvaltningen i København eller lensherrens/amtmannens kontor ute i distriktet, hadde noe administrativ innsikt, selv om de ofte manglet tilstrekkelig juridisk ekspertise til å betjene sorenskriveriet. Etter 1736 ble det krevd juridisk universitetsutdannelse for å bekle dommerembetet. Det var to eksamener, en lavere dansk-juridisk og en høyere latinsk-juridisk embetseksamen. I tidsrommet 1737–1794 kunne den lavere eksamen avlegges også utenfor hovedstaden, men alle besvarelsene ble innsendt til bedømmelse ved det juridiske fakultet i København. Den lavere embetseksamen var tilstrekkelig for å bli sorenskriver

Kravet om juridisk embetseksamen ble ikke absolutt overholdt i de første tiårene etter 1736. Derimot ble utdannelseskravet sterkt understreket etter 1814. Etter bestemmelsen om preliminæreksamen av 1816 fikk vi en lavere og en høyere juridisk embetseksamen også i Norge. Preliminæreksamen ble imidlertid avskaffet i 1845, og som en konsekvens av dette bortfalt juridisk eksamen i morsmålet i løpet av 1860-årene. Deretter krevdes latinsk-juridisk embetseksamen for å oppnå dommerembeter.

Sammen med sorenskrivers innlemmelse i det kongelige embetsverket og utvidelsen av embetets kompetanseområde fant det sted en sosial nivåhevning av sorenskriver. Grunnlaget for dette ble lagt allerede med reformene i 1630-årene, men utviklingen av en sorenskriverstand som sammen med andre kongelig embetsmenn utgjorde en desidert overklasse i lokalsamfunnet, var ikke fullført før i begynnelsen av 1700-tallet. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.