Lillehammer Dampsag og Høvleri

Lillehammer Dampsag og Høvleri, også kalt Dampsaga eller Lillehammer Dampsag, ble etablert i Dampsagvegen 47 på Lillehammer i april 1876 av Mads Ellef Langaard. Ved etableringen hadde den 18-20 ansatte ved østsiden av Mjøsas nordende. Driften ble til slutt avviklet i 1994.

Lillehammer Dampsag og Høvleri den 11. juli 1965.

Historie

Lillehammer Dampsag og Høvleri annonse fra 7. januar 1899. Fra Gudbrandsdølen avis.

Dampsaga hadde vært i kontinuerlig drift siden 1881, og gjennomgikk etter hvert flere omfattende utvidelser, med opptil 80 ansatte rundt 1965. Under andre verdenskrig klarte bedriften seg godt økonomisk, men et stort branntilløp i 1944 ødela det meste av anlegget. Siden ble dampsaga raskt gjenreist, og tidligere hadde den hatt eget sidespor til jernbanen – et spor som på 1950-tallet ble forlenget helt frem til Mesna Kartonfabrik A/S.

Lillehammer Dampsag åpnet i 1945 sitt såkalte «millionanlegg» med moderne maskiner og færre ansatte, og ble raskt et av Nordens mest moderne sagbruk. Store investeringer, blant annet i et nytt barkeanlegg, førte til at bedriften i 1965 hadde rundt 80 ansatte.

Driften ble imidlertid rammet av en flom i 1967, påfølgende tørkeperioder, og omfattende barkebilleangrep. Bedriften måtte på grunn av problemene kjøpe mindre tømmer fra Mjøsen Skogeierforening og når dem ønsket å kjøpe mer, fikk dem ikke de gamle kvotene tilbake. Det var ikke lenger mulig å drive lønnsomt og halvparten av de ansatte måtte gå.

I 1969 ble Gjøvik Bruk ny eier av Dampsaga, noe som medførte en betydelig nedbemanning. Etter en driftsperiode på ti år overtok det nystartede Mjøsbruket tømmerkvotene, og Dampsaga gikk over til å fungere som en alminnelig trelasthandel under Mathiesen Eidvold Værks-konsernet. Driften ble til slutt avviklet i 1994, og i dag huser området en campingplass.

Dyringslikongen Lønningskontor

Dyringslikongen fotografert i 1904-1905.

I 1894 ga Skjåk Almenning «Dyringslikongen» i gave til Lillehammer Dampsag. Det er en lang, uthult trestamme. Den ble fraktet på vinterføre ned Gudbrandsdalen til Lillehammer, hvor den fikk nytt liv som lønningskontor. Det ble laget en dør og en luke og et kjegleformet sponkledd tak. Inne i stokken var det hyller med små poser fylt med penger, og én gang i uken – noen ganger hver fjortende dag hentet arbeiderne utlønningssummene sine gjennom en luke på baksiden av stammen.

Dyringslikongen står i dag på Maihaugen.