Marie Hillestad (1921–1999)
Marie Hillestad (født 26. april 1921, død 23. september 1999) vokste opp på Rjukan i Telemark, og hun kom med i Milorg allerede i 1942. Marie hadde kodenavn «Grethe», og hun er hedret med deltakermedaljen med stjerne for sin innsats i Hjemmestyrkene i Øvre Telemark fra 1942-1945.
Bakgrunn
Maries far Haldor Hillestad var blikkenslager på Norsk Hydro, og han var med på å forsvare Norge da tyskerne invaderte landet i april 1940. Senere fraktet han våpen ned til bygda etter engelske slipp. De ble gjemt under gulvet i kirken på Rjukan.
Etter krigen snakket Marie Hillestad aldri om egen innsats. Dagboken hun skrev om sine opplevelser ble brent da professor Leif Tronstad og Gunnar Syverstad ble skutt i mars 1945. Dermed finnes det ingen detaljert, skriftlig beretning om hva hun var med på. Men etter som årene har gått, har nye opplysninger stadig dukket opp.
Major og professor Leif Tronstad skjønte tidlig at det var tungtvannet som var årsaken til tyskernes enorme interesse for Rjukan. Som storaksjonærer i Norsk Hydro hadde tyske industrikonsern lenge forsøkt å tilegne seg hemmelighetene bak produksjonen, men alle henvendelser ble avslått.
Motstandskamp
Tronstad fikk gehør for å hindre produksjonen av tungtvann. Tronstad valgte Aslak Neset på Møsstrond til å være hovedgården, og sabotørenes hemmelige base. Haldor Hillestad hadde allerede vist han var en mann å stole på, og han ble bedt om å finne et kvinnfolk som kunne tjenestegjøre på gården. Haldor visste ikke om noen bedre enn sin egen datter, som begynte på Neset i mai 1942.
Hun var klar over at hun takket ja til et farlig oppdrag. Men hun hadde vært aktiv med idrett, turn og ski, og vært et friluftsmenneske fra hun var liten. Overleveringer vil ha det til at hun til og med slo kongsbergutta Birger og Asbjørn Ruud i hopp, men hun fikk aldri premier. Hopp var jo ikke noe jenter skulle drive på med.
På fjellgården tjenestegjorde hun offisielt som gårdsjente, men ungjenta hadde også oppgaven som kurer.
Forberedelsene til Tungtvannsaksjonen var allerede i gang. Om sommeren syklet hun ned til Rjukan med beskjeder, mens hun brukte ski om vinteren. Turen på bortimot fem mil hver vei var svært krevende, og meldingene ble overlevert enten skriftlig eller muntlig. Var de skrift lig, gjemte hun dem enten på kroppen eller under sykkelsetet.
Meldingene ble som oftest avlevert hos bokhandler Køhn på Rjukan. Straffen hvis hun var tatt var døden, men samtlige tyske soldater lot seg sjarmere av hennes vinnende vesen. Først gjennomførte norske sabotører den legendariske aksjonen som er filmet flere ganger. Så bombet amerikanske fly Rjukan den 28. februar 1943. Hele 161 fly var på vingene for å bombe kraftstasjonen og elektrolysefabrikken. 20 sivile ble drept. Flere av dem nære slektninger til Marie.
Den neste og eneste sjansen til å forhindre at tungtvannet når Tyskland og de som arbeider med å bruke vannet i produksjonen av atomvåpen er å senke fergen med ferdig tungtvann mens den er på sitt dypeste på Tinnsjøen. Det skjer den 19. februar 1944. 14 nordmenn mistet livet. De tre aksjonene har kodenavnene Grouse, Swallow og Sunshine.
Ti dager etter denne dramatiske begivenheten i norsk krigshistorie døde Maries vordende svigerfar på Borre. Hun og Rolf Nilsen fra Kirkebakken i Horten forlovet seg i 1939, men krigen skilte dem i seks år. Han seilte på Wilhelmsen-skipet «Toledo» da Norge ble angrepet den 9. april 1940. De fikk ordre om å seile til USA med det samme. Senere fikk han hyre som båtsmann på Fred Olsen-skipet M/S «Baalbek». Etter hvert mønstrer han også på mønstret han på tankbåten M/T «Norvinn» tilhørende Rasmussen-rederiet i Sandefjord.
Marie skaffer seg de nødvendige papirene og stempler slik at hun kan være med på svigerfarens begravelse. Men hun får bare tillatelse til å forlate Telemark i noen få dager. Venner og kjente skjønner at hun savner sin forlovede, så det er ingen som spør hva hun egentlig driver på med. Alle slår seg til ro med at hun har tatt husmorskolen og at hun jobber som frisør mens hun venter på Rolf.
Tilbake på Rjukan sto begivenhetene i kø.
I ettertid er det klart at Marie var involvert i to store redningsaksjoner det gikk gjetord om i lang tid:
Nestkommanderende Knut Dagali skulle gå med en melding over til Rauland. Han hadde begynt å gå, men så fikk de på Møsstrond beskjed om at det var tyskere i Rauland som ventet på ham.
Marie fikk beskjed om å avskjære ham før han ble fanget i tyskernes felle. Hun startet etter ham, -men gikk et løp som ville holdt til gull. Da hun var innen hørevidde ropte hun av sine lungers fulle kraft, slik at Knut stopper og unngår fellen som er lagt for ham.
I krigens siste fase er det like før alt går galt. Tyskerne er rasende, og fast bestemt på å avsløre hjemmefronten som går under navnet «De underjordiske i Hamrefjell».
Gårdeier og troppssjef Aslak Neset og Marie sto på gården da de hørte Sveinung Landsverk rope om hjelp. Han var utmattet, og hadde rømt unna etter at tyskerne hadde skutt Leif Tronstad og Gunnar Syverstad. Maja løp av sted for å varsle alle som lå i dekning om faren som truet. Flere tusen tyske soldater saumfarte fjellet uten å finne noen ting. Ungjenta kunne ha nøyd seg med dette, men hun bestemte seg for å gjennomføre en ekstremt risikabel ferd ned til Rjukan hvor hun hadde familie.
Den ekstraordinære innsatsen med fare for eget liv kan ha reddet mange. Takket være advarselen fra Marie ble alle beviser og våpen tyskerne jaktet på fjernet og gjemt. Etter frigjøringen ble hun hyllet som en helt.
General Sir Andrew Thorne (1885-1970) spurte spesielt etter Maja, og karakteriserte sabotørene på Rjukan som det mest trenede kompaniet han noen gang har sett. Under frigjøringsdagene våren 1945 var Thorne sjef for alle de allierte og norske styrker underlagt øverstkommanderende Dwight D. Eisenhower.
Marie tok ikke imot invitasjonen. For henne var freden i 1945 opptakten til et liv – det livet hun hadde ønsket seg fra første dag hun traff Rolf. Så da han endelig kom hjem til Norge igjen, inviterte de til bryllup i Rukan kirke på nyttårsaften.
Brudekjolen til Marie var sydd av silke fra fallskjermen Tronstad hadde brukt, og den er i dag utstilt på Marinemuseet i Horten. Marie snakket aldri om innsatsen som ga henne betegnelsen «Tungtvannsaksjonens reddende engel». Men da hun skjønte at hun var en selvskrevet gjest under markeringen av 50 års-jubileet for tungtvannsaksjonen i 1972, akket hun ja. Planen var et kort oppmøte, men kvelden ble lang. Det var ingen av sabotørene som ville gi slipp på sin reddende engel.
Etter krigen
Rolf og Marie (Maja Nilsen) bygget etter krigen hus på Kirkebakken, og de er foreldre til Rolf Einar, Bent Tore og Elin.
Bare to kvinner har fått plass blant 56 i heltegalleriet ved Norsk Industriarbeidermuseum på Rjukan. En av dem er Marie Hillestad, den andre er Lillian Gabrielsen, født Syverstad.
Galleri
Litteratur og kilder
- Borreminne 2010. Utgiver Borre Historielag, basert på intervjuer Svend Aage Madsen gjorde med Rolf Nilsen. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Kompani Linge : med døden som følgesvenn. Utg. Vigmostad Bjørke. 2021. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- "Lamplight" : krig og motstand i Notodden/Øvre Telemark 1940-45. Utg. Notodden & omegn heimefrontmuseum. 2015. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Milorgs D16 : militær motstand, sabotasje og antisabotasje i Øvre Telemark, Kongsberg og Numedal 1940-1945. Utg. Maana forlag. 2020. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Minne frå okkupasjonstida i Rauland. Utg. Rauland historielag. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Marie Hillestad i Historisk befolkningsregister