Moholt jernverk
Moholt jernverk ligger på Eidet i Siljan kommune, som da het Slemdal, i Telemark og var en del av Fritzøe verk på Langestrand i Larvik, og også en del av et moderne industrieventyr. Navnet Siljan kom først i 1917. Jernverket ble plassert ved Siljanelva for å sikre kraftforsyning hele året.
Den spede begynnelse
I 1731 ble det anlagt en stangjernhammer som hamret ut støpjern til stangjern. Råjernet ble fraktet over Farris i båt om sommeren og over isen om vinteren. Det ble smidd ut og så fraktet tilbake igjen til Larvik.
Jernproduksjon i masovn
1. oktober 1817 startet jernproduksjon i masovn på jernverket. Denne typen jernproduksjon krever enorme mengder trekull, og på denne tiden var skogene rundt Larvik begynt å bli veldig uttynnet. Larviksgreven hadde derfor valgt å reise dette masovnanlegget, istedenfor å frakte trekull fra Siljan til Larvik. I Siljan var det fortsatt skog nok, og trekullproduksjonen kunne dekke behovet både ved masovnen og de to stangjernshamrene.
Masovnen var 9 meter fra bunn til topp og hadde en indre diameter på 2,5 meter. Den indre kjernen måtte bygges av spesiallaget stein, hentet fra Skottland. Det bød på store problemer, på grunn av Napoleonskrigene som under byggingen fortsatt raste ute i Europa. Da ovnen og støttemurene sto ferdige, ble det reist et hus omkring og et tak over toppen som fikk navnet «kransen».
I tillegg til masovnen besto anlegget av to store kullhus, en rostovn, stampekvern og arbeiderboliger.
Råvarer
Mesteparten av malmen til jernproduksjonen kom fra gruver ved Arendal. Til tross for den lange transportveien var inntjeningen svært god, siden prisen på jern var høy.
Opprusting på 1830-tallet
I 1837 ble anleggene opprustet. Den gamle arbeiderbrakken ble revet, og det ble bygget en ny som hadde plass til å huse åtte familier.
I 1839 ble det reist et nytt hus til kornmagasinet, som i lengre tid hadde formidlet varer til de ansatte. Til verket hørte også et teglverk og den første faste skolen i bygda.
Opptur og nedtur
I 1842 satte Treschow inn en dampbåt på Farris, som slepte lektere med malm og råjern mellom Larvik og Siljan. Den store glansperioden hadde verket i 1850-årene, og på den tiden var faktisk Moholtverket den eneste inntektskilden til Fritzøe-konsernet. Så tok det slutt. Det norske jernet tapte i konkurransen med jern fra land som smeltet med steinkull.
Allerede i 1865 lå det store lagre av usolgt jern i Larvik og i 1867 ble masovnen «blåst ned» for siste gang. Forfallet ved verksanlegget begynte, og «kølavegene», som hadde gått på kryss og tvers i bygda, grodde igjen.
Moholtverket i 2014
Moholtverket var i 2014 et kulturminne og arena for konserter og teater. Det er også utstyrt med informasjonstavler som forteller historien til verket. Dammen inngår i prosjektet Dammer som kulturminner.
Kullkjelleren på verket var Siljan kommunes tusenårssted. Den gamle forvalterboligen fra 1818 står ennå.
Litteratur
- Omang, Reidar: Fritzøe i slekten Treschows eie 1835-1935.
- Bakken, Asbjørn: Siljan. Gårdene, slektene, trekk fra bygdelivet, 1969.
- Bjørvik, Tor: Kulturminner i Larvik-distriktet, Østlands-Posten 2007.
|
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Moholt jernverk» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden. Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon. |