Nådeløse nordmenn
Nådeløse nordmenn er et trebindsverk av Eirik Veum, der hoveddelen av de omfangsrike bøkene er korte biografier over mer enn 3200 nordmenn som samarbeida med tyskerne under andre verdenskrig. De tre bindene tar for seg Statspolitiet (2012), Hirden (2013) og Gestapo (2014).
Utvalget av personer i bøkene rommer alt fra enkelttilfeller av angiveri eller samarbeid til deltakelse i tortur og henrettelser. I motsetning til i Liste nr 1, oversikten over ettersøkte personer fra 1945, er det i Veums bøker mulig å se gradsforskjellene mellom det de enkelte gjorde seg skyldige i, ettersom både tiltale og dom er angitt i biografiene.
Det kom kritikk mot bøkene fra flere hold. Særlig var det hensynet til etterkommere som ble tatt opp. En av de som uttalte seg i aviser var Ida Jackson, som selv skrev bok om sin morfar som var frontkjemper. Hun kunne fortelle at flere familier følte seg traumatisert, og mente at hun trodde at «disse bøkene er samtaledempere like mye som de er samtaleåpnere for etterkommerne».[1] Historiker Ole Kristian Grimnes mente at bøkene rev opp sår hos familiene, og at de tilførte liten forståelse. Han mente også at det ble ekstra usmakelig at Veum tjente gode penger på dette, og antyda at det primært lå et økonomisk motiv bak bøkene. Med totalopplag på 133 000 eksemplarer var bøkene innbringende, men Veum reagerte kraftig på antydninger om økonomisk motiv, og svarte at hans ønske var å fortelle om sider ved krigen som ikke har blitt omtalt i særlig grad tidligere. Han forsvarte også navngivning blant annet med behovet for kunne etterprøve opplysningene.[2]
Andre historikere har vært mindre negative, men har samtidig ikke sett noen større historisk verdi i bøkene. Olav Njølstad mente at hensynet til familiemedlemmer ikke kan veie like tungt så lenge etter krigen, men at det ikke har noen historisk verdi å navngi alle. Øystein Sørensen sa helt allment at mange historikere har latt hensynet til familiemedlemmer veie litt for tungt, men at «man kan mistenke at motivene for å gi dem ut primært har vært spekulative og kommersielle».[3]
I ettertid har kritikken mot bøkene blitt mer avdempa. Arkivverket bestemte at dokumenter fra rettsoppgjøret skulle frigis - med forbehold om omtale av tredjepart og medisinske utredninger. Dermed ble mye av den aller mest sensitive informasjonen tilgjengelig, og Veums bøker ble da mindre inngripende enn den informasjonen man kan få fra offentlige myndigheter. Det som gjenstår er enkeltsaker der Veum baserte seg på upresise avisreferat fra saker. Enkelte er korrigert i nye utgaver, men dels er selvsagt førsteutgavene på markedet, og dels er ikke alt korrigert. Årsaken til uoverensstemmelse mellom avisreferater og endelig dom er at avisene til dels lot seg styre av hevntanker og derfor utelot formildende omstendigheter, mens domstolene oftest tok med disse i sine betraktninger.
Referanser
- ↑ «– Blir traumatisert av Veum-bøkene» i Dagsavisen. Publ. 2014-11-14, lest 2018-06-19.
- ↑ «– Usmakelig om krigen» i Drammens Tidende. Publ. 2014-11-14, lest 2018-06-19.
- ↑ «– Usmakelig om krigen» i Drammens Tidende. Publ. 2014-11-14, lest 2018-06-19.
Litteratur og kilder
- Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn. Statspolitiet. 1941-1945. Utg. Kagge. 2012. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn. Hirden 1933–1945. Utg. Kagge. 2013. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn. Gestapo 1940–1945. Utg. Kagge. 2014. Digital versjon på Nettbiblioteket.