Nic Waal (1905–1960)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Nic Waal omkring 1935.
Foto: Ukjent / Oslo museum
Nic Waal var sentral i aksjonen som redda livet til fjorten jødiske barn på barnehjemmet i Holbergs gate i 1942.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Nic Waal, eg. Caroline Nicolaysen Schweigaard Waal (født 1. januar 1905 i Kristiania, død 28. mai 1960 samme sted) var psykiater og en av Norges første psykoanalytikere. Hun grunnla og leda Nic Waals institutt, der hun var en pionér innen barne- og ungdomspsykiatri.

Slekt og familie

Hun var datter av major Vilhelm Bernhoft Nicolaysen (1866–1929) og Anna Horn (1872–1933). Gjennom faren var hun grandniese av lege Julius Nicolaysen og halvbrors sønnedatter av arkeolog Nicolay Nicolaysen.

Den 4. august 1927 ble hun gift i Oslo med forfatteren Sigurd Hoel (1890–1960). Dette ekteskapet ble oppløst i 1936.

Hun ble så gift for andre gang i Oslo den 15. novemnber 1937 med overingeniør Jacob Wessel Waal (1894–1966), som var sønn av materialforvalter Gullik Waal og Marie Omholt. Dette ekteskapet ble også oppløst, i 1947.

Tredje gang Nic Wall gifta seg var den 12. juni 1951 i Århus, med lege Sverre Aleksander Hivju (1916–1954). Han var sønn av tanntekniker Trygve Kristoffersen og Gunvor Therese Torgeirson.

Liv og virke

Hun vokste opp i Kristiania, der vi i 1910 finner familien i Fearnleys gate 8,[1] i en bygning som ble revet i 1931. I 1923 tok hun examen artium. På den tida gikk hun under sitt fødenavn, Caroline Schweigaard Nicolaysen, men rundt 1924 begynte hun å bruke navnet Nic, som egentlig var en forkortelse av slektsnavnet. Navneendringa var en del av en personlig frigjøring, som også involverte kortklipt hår og brudd med den tradisjonelle kvinnerollen. Hun begynte på medisinstudier, og ble cand.med. høsten 1930, som eneste kvinne i det årskullet. Mot slutten av 1920-åra var hun en av svært få kvinnelige medlemmer av Mot Dag, og i hennes omgangskrets i denne tida finner vi blant annet Trygve Braatøy og Karl Evang. Studiene og interessene i vennekretsen førte til at hun ble interessert i forholdet mellom helse og sosiale levekår. I 1929 ble hun viseformann i Det norske Studentersamfund.

Den unge Nic Nicolaysen oppnådde å bli portrettert i hele tre romaner. Sigurd Hoel brukte henne som modell i Syndere i sommersol og En dag i oktober, mens Helge Krog portretterte henne i Underveis. Trygve Bull sa om henne at hun ga et inntrykk av å være fantastisk vakker, selv om hun egentlig ikke var spesielt pen – hun hadde en intens og erotisk utstråling som førte til at menn falt for henne og at kvinner kjente sjalusien våkne.

I 1927 gifta hun seg med Sigurd Hoel, og samme år begynte hun i psykoanalyse hos professor Harald Schjelderup. Hun hadde tidvis slitt med depresjon, og opplevde at psykoanalysen var frigjørende. Dette førte til at hun bestemte seg for å spesialisere seg innen psykoanalyse. Etter tre måneder ved Clinique Charcot i Paris i 1928 hadde hun et lengre opphold i Berlin. Dette var mulig blant annet fordi Hoels Syndere i sommersol ble en bestselger, slik at paret hadde et godt økonomisk fundament. Hun studerte under flere framtredende analytikere, og særlig er hun kjent som elev av Wilhelm Reich. Hun fulgte også forelesningene til gestaltpsykologen Wolfgang Köhler.

I 1932 åpna hun privat legepraksis i Oslo, som hun drev til 1939. Samtidig drev hun som psykoanalytiker. Da Wilhelm Reich oppholdt seg i Oslo fra 1934 til 1939 oppsto det en strid omkring ham, og Nic Nicolaysen var en av hans trofaste støttespillere. Ekteskapet med Hoel ble som nevnt oppløst i 1936, og året etter gifta hun seg – og fikk navnet Nic Waal.

Under andre verdenskrig var hun og Wessel Waal begge aktiv i motstandsarbeid. Nic Waal hadde faktisk befatning med slikt også før krigen, for i 1935 ble hun sendt av Ernest Jones, som var Freuds biograf og leder for den britiske psykoanalytiske forening, for å forsøke å hjelpe analytikeren Edith Jacobssohn som hadde blitt arrestert av nazistene i Tyskland. Jones omtalte i et brev til Anna Freud Nic Wall som en «rød pimpernell». Hennes krigsinnsats fulgte de samme linjer, for hun var særlig engasjert i å hjelpe folk ut av nazistenes klør. Paret hjalp flere motstandsfolk å flykte til Sverige. Den meste kjente aksjonen hun som motstandskvinne var involvert i var da hun sammen med Nina Hasvold og andre fikk evakuert de jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate i Oslo i november 1942. De klarte å få de fjorten barna i sikkerhet i Sverige. Hendelsen er markert med en blå plakett på Holbergs gate 21–23, en nyere bygningen som står der barnehjemmet var i 1942. Hun ble arrestert to ganger. Den første gangen satt hun på Bredtveit fra 11. til 13. oktober 1943. De slapp henne altså raskt ut, men allerede den 26. oktober 1943 ble hun arrestert igjen, og denne gangen ble hun sittende på Bredtveit til 7. desember samme år. Hun ble så overført til Grini, der hun satt med fangenummer 9175 til 15. mai 1944. Hennes mann ble også arrestert to ganger, og satt på Grini med fangenummer 10251 fra 15. mars 1944 til frigjøringa. Han satt for befatning med illegale aviser, og trolig var også Nic Waal involvert i det. Hennes sønn Helge Waal har i sin biografi om mora skrevet at hun også kan ha vært med på bankran for å finansiere motstandsarbeidet.

Etter krigen arbeida Nic Waal med å bygge opp barne- og ungdomspsykiatri som egen disiplin. Gjennom psykoanalysens vektlegging av barndommen hadde barnepsykiatrien fått bedre kår. Hun var først ansatt som reservelege ved Gaustad sykehus og som assistentlege ved psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus. I 1947 ble hun leder for Mentalhygienisk forenings poliklinikk for nervøse barn, noe hun var til 1954. Mens hun fortsatt var tilknytta den institusjonen ble hun i 1951 godkjent som spesialist i psykiatri, og hun grunnla da det hun kalte «Dr. Nic Waals psykiatriske team for psykiatrisk-psykologisk undersøkelse og psykoterapi av voksne og barn». I 1953 begynte teamet å bruke navnet Nic Waals institutt, noe de gjorde i noen år – og i 1969 ble det igjen navnet på institusjonen. Det hele ble starta opp i Nic Waals kjeller i Husebygrenda, for så å flytte til Munkedamsveien 84 sentralt i Oslo. I januar 1969 flyttet instituttet inn i egen bygning i Spångbergveien 25 på Tåsen, arkitekt Kjell Lund. I 2004 ble det en del av Lovisenberg Diakonale Sykehus.

Nic Waal utvikla en egen metode, som var en kombinasjon av psykoterapeutisk diagnostikk og behandling med kroppslige avspenningsteknikker. Denne fikk navnet «Waals metode for somatisk psykodiagnostikk», eller WSP-metoden. Teknikken har sine røtter i en oppfatning hun hadde allerede fra studiedagene om at kroppslig og mental helse er nært forbundet, og at psykiske vansker kan sette seg i kroppen som spenninger og stivhet. For å løse det ene problemet, må man også ta tak i det andre. Hun var også, som i studiedagene, opptatt av sammenhengen mellom sosiale og mentale forhold. Da Oslo Byes Vel gjennomførte en levekårsundersøkelse i 1948 var Nic Waal sentral med sine mentalhygieniske anbefalinger for boligbyggeplanene i Oslo i etterkrigstida. Hun var også styremedlem i Oslo Mentalhygieniske Forening fra 1952 til 1954, og viseformann i den internasjonale foreningen for barnepsykiatri fra 1954.

Hennes andre ekteskap ble, som det første, oppløst. I 1951 gifta hun seg på ny med Aleksander Hivju, men allerede i 1954 drukna han i ei båtulykke. Nic Waal var også med i båten, og klarte såvidt å redde livet. Etter dette slet hun med et voksende alkoholproblem, og det ser også ut til at hun hadde nerveproblemer. Hun klarte på tross av det alltid å skjøtte sitt arbeid på instituttet helt fram til hun i 1960 døde brått av hjerteslag, bare 55 år gammel.

Referanser

  1. ↑ Caroline Schweigaard Nicolaysen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Nic_Waal_(1905–1960)&oldid=2517815»