Romansk arkitektur
Romansk arkitektur betegner en periode som preget kirkebygg i Vest-Europa gjennom 1000- 1200-årene. I kunsthistorien er det vanlig å regne den fullt utviklede romanske perioden fra omtrent 1050 til omtrent 1250.
Navnet fikk perioden på 1800-tallet for å skille den fra gotikken. Betegnelsen hentyder til romersk arkitektur, som den romanske arkitekturen viderefører mange stiltrekk fra. Flere motiver som kjennetegner romansk periode opptrådte enkeltvis i forskjellige kirker gjennom de foregående århundrene, men først omkring år 1050 ble flere av disse motivene kombinert i ett og samme byggverk.
Perioden etter vestromerrikets var en forfallstid for arkitekturen, som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige deler av riket og mange steder fikk en mer primitiv karakter. Fra år 800 kan vi spore tendensene som skulle munne ut i den romanske arkitekturen gjennom karolingisk og ottonsk arkitektur.
I Norge
De norske steinkirkene som ble bygget i den romanske tiden er oppført etter mønsker fra europeiske kirker. De eldste stavkirkene ble bygget påå denne tiden, men de har også store innslag fra hedensk tid, med drager og fabeldyr. Med den treskipede basilikaformen minner o de europeiske steinkirkene, gjort om til trekonstruksjoner.
Av kjente, store bygninger i romansk stil har vi blant andre:
- Stavanger domkirkes langhus (1100–1150)
- Mariakirken i Bergen (1140–1170)
- St. Magnuskatedralen i Kirkwall (fra 1137), Norges eneste romanske kirke med to vesttårn
- Gamle Aker kirke, Oslo (fra midten av 1100-tallet)
- Slidredomen, Valdres (1100/1200-tallet)
- Nikolaikirken på Gran (fra midten av 1100-tallet) med tårn over midtkrysset
- Nidarosdomens tverrskip (slutten av 1100-tallet)
Kilder og litteratur
- «romansk stil» i Store norske leksikon
- Coldevin, Axel. Epoker i Europas stilhistorie, ss. 16-19. Utg. Aschehoug. Oslo. 1969. Digital versjon på Nettbiblioteket.