Ólafia Jóhannsdóttir
.JPG)
Ólafia Jóhannsdóttir (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen.
Ólafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Ólafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. På vei videre til Storbritannia reiste hun om Kristiania. Der traff hun på et hospits en bestyrerinne som var aktiv i Det Hvite Bånd. Olafia meldte seg inn, noe som skulle bli avgjørende for retningen hennes liv tok. Mens hun var i Kristiania talte hun i Studentersamfundet om betydningen av et eget universitet på Island. Islands uavhengighet var en viktig sak for henne, og hun fikk oppleve det første store skrittet mot uavhengighet da Island i 1918 ble en selvstendig stat i personalunion med Danmark. Full selvstendighet kom først med opprettelsen av republikken i 1944.
Etter å ha vendt tilbake til Island talte hun i kvinnesaksforeningen om Det Hvite Bånd, og fikk umiddelbart med seg femti nye medlemmer. Den islandske foreninga meldte seg inn i verdensforbundet, og Ólafia ble raskt lagt merke til. På en konferanse ble hun utfordre til å reise til Norge på organisasjonens vegne. Hun forsøkte først i Bergen i 1900, men ble syk og måtte reise hjem. I 1903 reiste hun så til Trøndelag, hvor hun igjen ble syk. Etter å ha frisknet til dro hun videre til Kristiania. Hun tok kontakt med Det Hvite Bånd i byen, og fikk seg en leilighet i Smalgangen 4 på Grønland. På gatene fikk hun kontakt med alkoholikere og prostituerte, og hjalp dem på alle de måter hun kunne. Enkelte fikk til og med overnatte i den lille leiligheten hennes.
Sammen med Marie Bagger og Louise Salvesen, som var sykepleiere og også bodde i Smalgangen 4, klarte hun i 1912 å få kjøpt en bygård. Der grunnla de Nanna Storjohanns minne, et herberge for hjemløse unge kvinner som ble drevet av Det Hvite Bånd. Olafia ble bestyrer, men hennes svake helse førte til at hun trakk seg fra stillingen i 1915. I 1916 ga hun ut boka De ulykkeligste, og hun holdt mange foredrag og skrev artikler om fattigdomsproblematikken. I sine taler og skrifter erkjente hun at mye kan gjøres med penger, men framheva alltid medmenneskelighet som det mest verdifulle redskapet for å hjelpe folk i en vanskelig livssituasjon.
Hennes sterke kristne overbevisning utviklet seg gjennom årene i nye retninger. Det er allerede nevnt at grundtvigianismen påvirket henne, og etter hvert ble hun også kjent med skriftene til baptistpredikanten C.H. Spurgeon. Disse fikk henne til å slutte seg til Oslo 1. Baptistmenighet omkring 1913.
Etter hennes død i 1924 ble hennes båre ført til Island, hvor hun ble gravlagt på statens bekostning.
I tillegg til nevnte byste og gate minnes hun også i navnet Olafiaklinikken, som er Oslo kommunes senter for rådgivning, undersøkelse og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner og hiv.
Kilder
- «Ólafia Jóhannsdóttir» i Norsk biografisk leksikon
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ólafia Jóhannsdóttir i Historisk befolkningsregister