Partisanene i Finnmark

Partisanene i Finnmark var en motstandsbevegelse under andre verdenskrig. Deler av den sivile befolkningen stod sammen med sovjetiske styrker og kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten. Ordet partisan ble gitt på russisk, den gang sovjetisk, side av grensen. De fleste partisanene befant seg i Øst-Finnmark, nærmere bestemt Kiberg som tilhørte Båtsfjord kommune frem til 1964, da Kiberg ble slått sammen med Vardø kommune. Kiberg ble et symbol på motstandsvilje i kampen mot de tyske okkupantene under andre verdenskrig. Partisanene har blitt sett på som noe helt for seg selv; de var ikke innlemmet i den norske hjemmefronten og rapporterte ikke til London, men til Murmansk, og slik ble de ikke en del av den ærefulle norske motstanden.

Etter tyskernes okkupasjon 1940 dro mange fra Kiberg til Sovjetunionen, der i alt 45 mann tjenestegjorde i Den røde hær. De ble sendt tilbake til Norge for å samle inn opplysninger om tyskernes aktiviteter i Finnmark og rapporterte siden til Murmansk.

Den 16. august 1982 ble Partisanmonumentet i Kiberg avduket av Kong Olav V til minne om partisanene. På monumentet står det Frihet og liv er ett. Nordahl Grieg. 17. Mai 1940

Evig minne til russiske og norske patrioter som falt i kamp mot fascismen.

Bakgrunn

Krigen 1940 kom uventet på det etablerte politiske liv i Norge. Det var ikke Tyskland de ventet som fiende i en eventuell krig. De fleste var mer redd den røde fare. Dette gjaldt ikke flertallet av befolkningen i Kiberg. Mange kibergværinger var engasjert i en kamp mot de ytterste høyrekreftene.

Det hadde foregått registrering av «tvilsomme» individer før krigen i Finnmark, og det fortsatte slik etter krigen også. Tvilsomme var her de som hadde kommunistiske eller russiske sympatier. Derfor ble det innkalt til et distriktsmøte i NKP, hvor det ble diskutert en strategi for motstandskamp. Det kan nok tenkes at dette møtet var en medvirkende årsak til at så mange flyktet mot øst. Det var visstnok også et møte i Kiberg om organisering av en eventuell flukt til Sovjet.

Mer enn en åttedel av folket i Kiberg reiste til Sovjet allerede i 1940. Senere kom flere. I tillegg til de innfødte i Kiberg, ble også andre fraktet over fjorden av båter fra fiskeværet. Av en befolkning på vel 500 som hørte til i Kiberg, reiste 66 personer over i løpet av det første krigsåret. I 1941 var det dermed 69 personer fra Kiberg i Sovjet. Alle ble internert eller tatt i forvaring da de kom over til kystbygdene Tsypnavalok eller Vaidaguba i Sovjet. Kvinner og barn ble ganske fort sendt over til Murmansk. De ble sysselsatt på kollektivbruk eller i annet arbeid. De fleste ble sendt litt inn i landet i nærheten av Apatity. Mennene fikk boplass i leiren Lavna utenfor Murmansk, der de fikk oppdrag av forskjellige slag. I alt dro over hundre nordmenn fra Finnmark og Troms til Sovjet mellom 1940 og 1942. Langt over halvparten var fra Kiberg (69 personer), ca. 30 personer var fra Sør-Varanger og tre var fra Troms. Antallet varierer noe i litteraturen, men ikke mye.

Lenge før krigsutbruddet mellom Sovjetunionen og Tyskland 22. juni 1941 hadde Sovjet begynt å skaffe opplysninger om tysk militær opprustning i Norge. I begynnelsen var det naturlig at de spionerte på Norge og andre vestlige land, men det var fra 1940 at de begynte å bygge opp et agentnett for å skaffe opplysninger om den tyske militære etableringen, særlig i Øst-Finnmark som lå nærmest, og som ville være naturlig oppmarsjområde i tilfelle tysk angrep.

Norsk-russisk partisanavdeling i Murmansk

Lenge før krigsutbruddet mellom Sovjetunionen og Tyskland 22. juni 1941 hadde Sovjet begynt å skaffe opplysninger om tysk militær opprustning i Norge. I begynnelsen var det naturlig at de spionerte på Norge og andre vestlige land, men det var fra 1940 at de begynte å bygge opp et agentnett for å skaffe opplysninger om den tyske militære etableringen, særlig i Øst-Finnmark som lå nærmest, og som ville være naturlig oppmarsjområde i tilfelle tysk angrep.

Da krigen mellom Sovjetunionen og Tyskland var et faktum tidlig på sommeren 1941, ble nordmennene anmodet om å melde seg til tjeneste for Nordflåten (den russiske marines flåter). Noen kom også til å arbeide for NKVD (senere KGB). De fleste unge og voksne menn meldte seg til tjeneste. Sjefen for etterretningstjenesten i Nordflåten, Kaptein P.A. Vizgin, ba om å bli tildelt «de norske kommunistene» som hadde rømt fra den tyske okkupasjonsmakten. Han ønsket å opprette en egen etterretningsavdeling som skulle bestå av nordmenn og russere, og som skulle brukes bak fiendens linjer. Planen ble godtatt. 5. juli 1941 bestemte admiral Golovoko, sjefen for Nordflåten, at avdelingen skulle bestå av 65-70 personer. Etterretningsavdelingen ble lagt til leiren Lavna i Murmansk, der NKVD (KGB) sto for mye av opplæringen.

I Lavna fikk partisanene utdanning i spiontjeneste, sabotasje, behandling av sprengstoff, bruk av kart og kompass, fallskjermhopping osv. De hadde også bygd opp et stort mottaksapparat for radiomeldinger i Murmansk. Et hundretalls mennesker var engasjert i arbeidet. I dette systemet arbeidet det også to jenter fra Kiberg, en fra Sør-Varanger og en fra Tromsø, i perioden julen 1941 til 1945. De var tolker og telegrafister. Partisanenes oppgave var å svekke tyskernes muligheter til å føre krig på den nordligste flanken av Østfronten. De skulle ramme tyske leveranser av forsyninger til soldater, som i flere tusentall var samlet i Finnmark og på Litzafronten noen få mil fra norskegrensen. Tyske skip gikk i forsyningskonvoier til havner i Finnmark og Liinahamari (finsk Petsamo).

Virksomhet

Det første oppdraget etterretningsavdelingen fikk, var å sende en gruppe til Varangerhalvøya i september 1941. Det gikk ikke så bra med denne ekspedisjonen. Russerne innså at det var problematisk å drive etterretning eller regelrett partisankrig på Varangerhalvøya, især vinterstid. Folk bodde på små steder langs kysten, der det var umulig for fremmede folk å oppholde seg uten å vekke mistanke. Innover på halvøya var det nakne vidder med små muligheter for godt skjul. Denne partisangruppen var først ute, og de første partisanene som falt i strid, tilhørte denne gruppen.

Tapene gruppen led gjorde sterkt inntrykk på norske sivile i området, så vel som på de tyske okkupantene – dette var også det første regulære «slag» i det okkuperte Finnmark. Partisangruppen dro tilbake til Murmansk i løpet av oktober/november. Det ble da lagt vekt på at aksjonene i Finnmark ikke skulle være krigsoperasjoner, men etterretning. Hovedarbeidet skulle bestå i å følge med på skipsfarten og rapportere til hovedkvarteret i Murmansk. De skulle forsøke å bygge opp et kontaktnett blant pålitelige sivile, et arbeid der kibergværingene hadde et klart fortrinn med sin lokalkunnskap. Etter dette spilte partisanenes etterretningsarbeid en stor rolle for den russiske Nordflåten. Partisanene hadde flere oppdrag for det russiske NKVD (KGB) i løpet av andre verdenskrig.

Den tyske hærmakten forsøkte å ta Murmansk, og slik stenge av den viktigste transport- og kommunikasjonslinjen som murmanskbanen utgjorde. Tyske soldater klarte imidlertid ikke å ta Murmansk, men ble liggende i en håpløs stillingskrig ved Litzaelva nord for Murmansk. Meldinger om skipsleveranser førte til alliert bombing av forsyningsbåtene. Lokalisering av bensin- og våpenlagre, alle tyske bevegelser, oppholdssteder og utbygginger av festninger i Vardø, Hamningberg og Kiberg ble rapportert, til nytte for allierte bombefly, som for det aller meste var sovjetiske. Partisangruppene var godt orientert, takket være deres sivile informasjonsnettverk. Meldingene fra partisanene til Murmansk, og påfølgende bombing, senket et stort antall skip med tyske forsyninger. Utover i 1942 fattet tyskerne mistanke om denne etterretningskilden. 10. juli 1943 ble Operation Mitternachtssonne (midnattssol) iverksatt. 1000 tyske soldater finkjemmet kysten. Sommeren og høsten 1943 representerte et sammenbrudd for partisantjenesten. Et par russere som var motstandere av Stalins regime, gikk over i tysk spionasjetjeneste. Flere nordmenn falt i nærkamp med tyske soldater, noen tok sitt eget liv, og 23 ble henrettet for å ha hjulpet partisanene. 16 sivile hjelpere ble dømt til døden, åtte av dem ble skutt.

Partisanene etter andre verdenskrig

I tillegg til partisaner i aktiv tjeneste var flere nettverk av sivile hjelpere involvert. Hvor mange det var er ikke slått fast. I tillegg ble et stort antall mennesker berørt: De 28 partisanene som falt i kamp eller døde i fangenskap, de 23 sivile hjelperne og informantene som ble henrettet og de 30 som ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, hadde foreldre, ektefeller, barn og andre slektninger som ble forbundet med arven og omdømmet etter dem som var døde og de som overlevde. Overvåkningen i Norge i perioden 1914-1997 gikk hardt ut over de overlevende og deres familier. De kom nærmest umiddelbart etter andre verdenskrig i søkelyset til forsvars- og politimyndighetenes overvåkningstjenester. Dette søkelyset avtok ikke, men ble trappet opp etter midten av 1950-tallet. Innimellom ble det svært intensivt og pågående i form av etterforskning og avhør i det som ble definert som partisanmiljøer, men også i såkalte sovjetfarer-miljøer, særlig i Kiberg og i noen grad i Vardø. Denne oppmerksomheten kan settes i sammenheng med splittelsen etter krigen mellom de allierte fra krigens dager. Sovjetunionen på den ene siden og de vestlige landene, med Storbritannia og USA i spissen, på den andre, gikk inn i en periode med kapprustning og fiendskap, generelt omtalt som den kalde krigen. Myndighetene var klar over at det fra Sovjets side ble forsøkt å rekruttere etterretningsagenter på norsk side. Folk i Kiberg var klar over at de ble overvåket. Etter krigen ble fikk Kiberg tilnavnet Lille-Moskva. Av 45 partisaner var det 17 som overlevde krigen.

En tung bør av minner knytter seg til krigen og har særlig kommet til uttrykk i Kiberg fordi så mange i fiskeværet var involvert. Umiddelbart etter krigen - før den kalde krigen med sin kommunisthets satte inn og nærmest tabubela all omtale av partisanenes virksomhet - anerkjente lokalmiljøene innsatsen til alle de som hadde lidd og dødd i motstandens tjeneste.

Offentlig rehabilitering

Det ble etterhvert klart at norsk offentlighet måtte gjøre noe med det uklare og kontroversielle minnet knyttet til partisanenes innsats under krigen. Det fant sted en skrittvis rehabilitering. Kong Olav la ned en krans ved partisanmonumentet i 1983. Han var i uniform, og gjenlevende partisaner merket seg at han ikke hilste dem med militær honnør eller håndtrykk. Den endelige oppreisningen kom ikke før med kong Haralds tale ved minnebautaen i 1992, som framhevet de store påkjenningene Kiberg hadde vært utsatt for i skyggen av den kalde krigen.

Kilder og litteratur

• Bergh, Trond: Den hemmelige krigen. Utg. Cappelen akademisk forl.. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Eriksen, Hans Fr.: Partisaner i Finnmark. Utg. Tiden. 1969. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Krig og frigjøring i nord. Utg. Orkana akademisk. 2015. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Alkärr, Thomas: Partisanene i Finnmark på NRKs nettsider, 2008. (Besøkt: 14.04.2020)
• Tønset, Arne Egil: De hemmelige agentene Norge helst ville glemme på NRKs nettsider, 2018. (Besøkt: 14.04.2020)
• Partisanbygda Kiberg. Utg. Kiberg bygdelag. 2007. Digital versjon på Nettbiblioteket.