Peder Aalseth

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Peder Aalseth.
Foto: Eiendomsbesiddere i Norges landdistrikter (1918).

Peder Aalseth (født 8. oktober 1890 i Snertingdalen, død 1955) var gardbruker, skogeier og lokalpolitiker for Bondepartiet og Nasjonal Samling.

Han vokste opp som odelsgutt på Nordre Ålset i Snertingdalen i daværende Biri herred, som sønn av Bernt Cæsar Aalseth (1860–1933) og Josefine f. Jørstad. Farsslekta hadde hatt Ålset siden 1708, mens mora Josefine var fra Aulestad i Gausdal. Etter blant annet Sem landbruksskole overtok Peder Aalseth farsgarden i 1914, som hadde ei matrikkelskyld på 30,82 mark. Eiendommen besto av omtrent 170 mål dyrka mark og 10 000 mål skog.

Peder Aalseth var også leder i Øvre Snertingdals fellesfløtningsforening i flere tiår. Han var medlem av kommunestyret i mellomkrigstida, og i samme periode nestleder i jordstyret, medlem av forsyningsnemnda og ligningsutvalget. Så seint som i 1932 var han leder av Snertingdal Bondeparti, men i 1933 meldte han seg inn i Nasjonal Samling, og da ble han ikke valgt inn i kommunestyret de to siste periodene før krigen.

Peder Aalseth gifta seg i mai 1920 med Karen Ingunn Kalstad (1895–1944). De fikk fire barn: Bernt (1921–1977), Ingeborg Josefine, Simen Kalstad (1926–1970) og Ingeborg Polly. Skjøtet på Nordre Ålset ble overført til sønnene Bernt og Simen i 1951, med føderåd for foreldrene, men fra 1954 eide eldstesønnen Bernt garden aleine.

Ved femtiårsjubileet i oktober 1940 ble Peder Aalseth kalt en «av Snertingdals mest kjente og aktede menn». Samme høst bekreftet han medlemskapet i Nasjonal Samling. Etter to måneder som propagandaleder i Snertingdal lag av NS i 1940 ble han lagfører i april 1941. Han ble tiltalt for å bidra til å sette opp jøssingliste i bygda og for å sitte i folkedomstol. Han ble også beskyldt for verving til NS, Bondesambandet og fronttjeneste. Vitneførselen under rettssaken var tynn, bare ett vitne.

Aalseth skreiv også lederartikkelen «Landsmenn!» i 1942 og et langt svar i enqueten «Hvorfor jeg er medlem av N S.» i 1944. I førstnevnte artikkel uttrykte han glede over at demokratiet forsvant, da det var for innrettet på stemmesanking uten at noe ble gjort. Han beklaget Arbeiderpartiets framgang og hevdet: «Til slutt ble forholdene så ille at de forskjellige barn ikke engang på en 17. mai kunde gå under det norske flagg, da endel intet fedreland hadde». Som Terboven hadde sagt 25. september 1940 mente også Aalseth at den eneste vegen til at Norge kunne få friheten tilbake gikk gjennom NS. «At partiets fører, ministerpresident Quisling muligens er den mest begavede og vidtskuende mann som noengang har styrt i Norge er noe folket snart burde forstå», la han til.

I den andre teksten mimret Aalseth tilbake til mai 1933, da han meldte seg inn i NS for å stoppe «partipolitikernes leik med landets dyreste interesser». Folket var villedet av partipressen og hadde «oppgitt å tenke selv». Valgkampene var farser og «pengefolket og spekulantene mente de kunde gjøre hva de vilde, bare de hadde gull eller penger nok». Særinteresser førte en splittelsespolitikk, endog med forskjellige leire for bønder og småbrukere. Mot dette skulle Nasjonal Samling styre «under mottoet Orden, Rettferd og Fred».

Da landssviksaken kom opp for herredsretten i oktober 1945, ble Aalseth dømt til tvangsarbeid i to år, 10 års rettighetstap, 25 000 kroner i bot og 57 000 kroner i erstatning samt saksomkostninger. Aktors og Erstatningsdirektoratets påstander var tvangsarbeid i 3 år, 15 års rettighetstap, 25 000 kroner i bot og 110 000 kroner i erstatning. De økonomiske straffene må anses som særdeles harde, og har sammenheng med at saken kom opp meget tidlig i rettsoppgjøret. Dette økonomiske straffenivået ble seinere funnet urimelig og ble lempet på.

Kilder og litteratur