Privat gravsted

Den private gravlunden Alders Hvile på Kirklandet i Kristiansund. Den ble i 1800 oppretta av kanselliråd Hans Rasmus Petter Brodtkorb.

Foto: Chris Nyborg (2017).

Et privat gravsted forstås her som et gravsted som ikke ligger på en offentlig gravlund (kirkegård), men på privat grunn. En stor del av disse gravstedene ble etablert av velstående familier i første halvdel av 1800-tallet, men også i perioden 1900-1939 ble det anlagt mange. Fra 1800 til i dag (2020) er det gitt tillatelse til etablering av ca. 160 private gravsteder, og om lag 120 av dem eksisterer fortsatt. En del av gravstedene har bare blitt brukt av den familien som levde da tillatelsen ble gitt, mens andre har vært i kontinuerlig bruk siden.^[1]

Bakgrunn

Familiegravsted i Gran prestegårdshage på Granavollen i Gran. Familiegravsted for sogneprest Wilhelm Cornisch Lassen, hans svigerdatter Frederike Christiane Krog som døde da hun fødte tvillinger i 1806, og begge disse tvillingdøtrene.

Foto: Kari-Mette Avtjern (2020).

Medlemmer av privilegerte slekter hadde i flere hundre år fått lov til å bli gravlagt under kirkegolva. På slutten av 1700-tallet fant imidlertid medisinerne ut at dette kunne innebære stor smittefare, og i 1790 fikk biskopene beskjed om at denne begravelsesmåten var uhygienisk. I 1805 stramma statsmakta ytterligere inn, ved at kongen ga en forordning der denne praksisen skulle opphøre.

For mange velstående familier ville det bli en stor overgang å etablere nye gravsteder ute på kirkegårdene, midt blant allmuen. Men mange rike personer eide store landeiendommer. Dette gjaldt også byborgere som hadde skaffa seg «lystgårder» der de oppholdt seg i sommerhalvåret. På disse eiendommene var det også romslige hageanlegg. Hvis kongen innvilga søknaden, kunne en etablere et gravsted ute i friluft.^[2]

Slagordet «Tilbake til naturen», som (feilaktig) knyttes til filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-78),^[3] spilte en stor rolle for den mentalitetsendringa som førte til at «en ville bort fra innestengte gravkamre og ut i frisk luft og grønne lunder der de døde kunne forenes med jorda».^[4]

Private gravsteder i Norge

Privatgrav ved Henie Onstad kunstsenter i Bærum for kunstløperen Sonja Henie (1912-68) og hennes mann, skipsrederen Niels Onstad (1909-78).
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
Fridtjof Nansens (1861-1930) grav på Polhøgda i Bærum.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
Gravstedet i Herstrømlund, Nedre Eiker i Drammen kommune.
Foto: Anne Gallefos Wollertsen (2004).
Carsten Anker (1747-1824) er gravlagt bak Eidsvollsbygningen. Grava ble 1902 flytta fra Biri.
Foto: Harry Wad (2006).
Tavle på Alders Hvile i Kristiansund som viser de gravlagte og deres slektsforhold.
Foto: Chris Nyborg (2017).
Anders Sandvigs (1862-1950) grav på Maihaugen på Lillehammer.
Foto: Jan-Tore Egge (2011).
Gardbruker Halvor Blinderens (1733-1804) gravstein i Oslo. Den ligger ved dagens Halvor Blinderens plass.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).
Gravminnet til familien Weidemann/Lycke på embetsgarden Billerud i Østre Toten.
Foto: Trond Nygård (2020).