Rørvik (Hamarøy gnr. 263/3)

Rørvik (lulesamisk: Raluokta)
Fylke:	Nordland (lulesamisk: Nordlánnda)
Kommune:	Hamarøy (lulesamisk: Hábmer)
Gnr.:	263
Bnr:	3

Rørvik (gnr. 263/3) er et bruk under matrikkelgården Mannfjord (gnr. 263) i Hamarøy kommune.

Skatt og skyld

• Gnr. 263 br. nr. 3 med 1,68 mark i skyld
• Matr.nr. 144, l.nr. 238 med 2 ort og 6 skilling i skyld
• Gammel skyld 15 mark

Gardshistorien for Rørvik, bruksnr. 3

Historia til lnr. 238 Rørvik strekker seg tilbake til 1600-tallet, da eiendommen sammen med lnr. 237, ble skilt ut fra hovedbruket. Ettersom det mangler en detaljert oversikt over bruken av jorda er det vanskelig å plassere de forskjellige leilendingene og husmennene på de ulike brukene. Vi må derfor fram til slutten av 1700-tallet før vi med sikkerhet kan navngi dem.

Forhandlingsprotokollen, etter lov om matrikulering av 17. august 1818, oppgir at Ole Nielsen var oppsitter på lnr. 238, som én av tre brukere i Rørvik. Ole f. 1790, var sønn av Nils Winther Jakobsen på Forså, og nevø av Iver Hansen i Rørvik. I 1813 giftet han seg med Johanna Edisdatter fra Nordkil. I den første tida etter ekteskapsinngåelsen var paret bosatt på hjemgården i Forså. Her kom sønnene Elias f. 1814, og Nils f. 1816, til verden. Etter at Ole, den 8. september 1818 mottok fogd Juels bygsel på 15 mark i Rørvik, bosatte familien seg her. Etter å at Ole og Johanna etablerte seg som gårdbrukere kom barna Jakob f. 1819, Andreas f. 1822, Elisabeth f. 1825, Ole Johan f. 1829, Peder Winther f. 1831 og Sofie f. 1834.

Ole Nielsen og Johanna Edisdatter drev lnr. 238 fram til 1847, da Ole gikk bort under tragiske omstendigheter. Året etter farens bortgang giftet Elisabeth Olsdatter seg med Hans Martin Klausen fra Forså. I løpet av de neste tjue årene vokste antallet familiemedlemmer i jevnt tempo. I løpet av denne perioden ble Elisabeth og Hans Martin foreldre til; Laurits Kristian f. 1848, Anna Peroline f. 1851, Klaus Martin f. 1854, Hansine Eline f. 1856, Lusie Bergithe f. 1860, Josephine f. 1865 og Nikolai Engelbert f. 1868. I løpet av de første årene i Rørvik mottok Hans Klausen skjøte på den 2 ort og 6 skilling store eiendommen. Mangelen på av tinglyst skjøte gjør det likevel vanskelig å gi en nøyaktig tidfesting.

Herredsbeskrivelsen over Lødingen fra 1863 oppgir at lnr. 238 Rørvik, hvor Hans Klausen var selveier og bruker, besto av 17 mål dyrket åker og eng. Jorda ble brukt til blant annet å så 5/8 tønne korn og 4 tønner poteter, som ga 6 fold. Av husdyr hadde familien 1 hest, 3 kyr og 6 sauer. Herredsbeskrivelsen opplyser ellers at skogen i Rørvik var taksert til 20 spesidaler, men at man ikke kunne oppdrive andre herligheter. Ved folketellinga i 1865 ble det opplyst at Hans Klausen og Elisabeth Olsdatter, som nå begge var i 40-årene, fremdeles drev lnr. 238 som selveiende gårdbrukere. I tillegg til jordbruk og husdyrhold, skaffet familien tilskudd til matforrådet og økonomien gjennom at Hans Martin arbeidet som fisker. I 1865 huset familien Pernille Kristensdatter, ei enke i 60-årene, som tjenestegjorde som spinner. Husdyrholdet og korn- og potetproduksjonen var tilnærmet lik tallene for 1863. Nå holdt man 1 hest, 4 kyr og 10 sauer, mens det ble sådd ¾ tønne bygg og 4 tønner poteter.

1870-tallet

Over de neste ti årene fortsatte livet i Rørvik på samme vis som tidligere. Etter hvert som barna ble eldre begynte de, som naturlig var, å hjelpe foreldrene med gårdsdrift og fiske. I 1874 gikk Elisabeth Olsdatter bort, og Hans Martin Klausen ble sittende igjen som enkemann. Heretter fikk barna mer ansvar i og rundt barndoms-hjemmet. Dette finner vi blant annet beskrevet i folketellinga for 1875, hvor Hans Martin ble oppført med ei husdyr-beholdning på 1 hest, 3 kyr, 10 sauer og 1 gris. Som tidligere ble det sådd ¾ tønne bygg, mens potetdyrkinga var redusert til 3 tønner. Siden 1865 hadde det dukket opp to nye husstander på gården. Innerstene Lars Pedersen og Inger Hartvigsdatter, de forhenværende brukerne av lnr. 237, var bosatt under lnr. 238 sammen med deres ugifte pleiedatter Sofie Pedersdatter. Folketellinga opplyser at familien livnærte seg av å utruste fiskere, men de holdt også 1 ku, 4 sauer, og satte 1 tønne potet i åkeren. Den tredje husstanden i 1875 besto av Peder Hansen f. 1826, tjenestejenta Jonette Jensdatter f. 1830, de to losjerende fiskerne Syvert Syvertsen f. 1838, og Nils Andreas Nilsen f. 1843, samt Peder Hansens pleiesønn Hans Korneliusen f. 1864. Peder Hansen, som var i starten av 50-årene, var fremdeles ungkar. I Rørvik livnærte han seg som tømmermann og husmann uten jord. Rundt huset hadde han gående 6 sauer, mens han satte ½ tønne poteter på en åkerlapp tilhørende Hans Klausen.

Fram mot århundreskiftet

Fra 1877 til 1880 gjennomgikk gnr. 263 Rørvik ei større utskifting av eiendommene Her ble husene tilhørende bnr. 2 og 3 flyttet bort fra det gamle fellestunet. Utskiftningforretningen forteller at våningsbygningen ble demontert av Hans Klausen i løpet av seks dager, flyttet til den dagens lokalisering i løpet av tre dager, og satt opp igjen på 36 dager. Deretter måtte også fjøset, høylåven, kornlåven, vedskuret, kjelleren og sjåen nede ved sjøen flyttes i tur og orden. Flyttearbeidets totale kostnader kom på 232 kr og 40 øre.

Etter utskiftinga av eiendommen solgte Hans Martin Klausen lnr. 238 Rørvik til Nils Amundsen, 22. mai 1880. For skjøtet måtte Nils betale 1100,- kr og et årlig kår på 100,- kr. Nils Amundsen ble sittende som eier av bnr. 3 fram mot 1900.

1900-tallet

Folketellinga for 1900 beretter at bnr. 3 Rørvik var bebodd og drevet av Ole Jakobsen f. 1856 og kona Ingeborg Rafaelsen f. 1853. Paret, som opprinnelig kom fra Selje og Meløy, var ved innflyttinga på gården allerede foreldre til barna; Jacob f. 1885, Rafael f. 1886, Inga Marie Lund f. 1888, Olaf f. 1892, Anton Martin f. 1893, Anna Marie Jenny f. 1895 og Ingeborg f. 1898. Folketellinga for 1900 opplyser at familien livnærte seg som selveiende gårdbrukere og fiskere. På gården holdt de både storfe og småfe, og åkrene ble benyttet til korn- og potetproduksjon. I 1900 var fremdeles tidligere bruker og eier, Hans Klausen, bosatt hos familien.

Selv om folketellinga for 1900 oppgir at Ole Jakobsen var selveier i Rørvik, oppgir pantebøkene at trans-aksjonen først ble gjennomført 29. august 1904. Ole kjøpte da bnr. 3 Rørvik fra Nils Amundsen for 1400,- kr. Gjennom det 20. århundret skulle eiendommen komme til å gå i arv blant hans etterfølgere.

I folketellinga for 1910 var Ole, Ingeborg og fire av barna bosatt på gården, hvor de hovedsakelig livnærte seg av gård-bruket og fiske. Sønnene Olaf og Anton hadde fiske som hovedsyssel, mens døtrene Anna og Ingeborg hjalp til i hjemmet og med fjøsstellet.

Generasjonsskifte

28. april 1925 overdro Ole Jakobsen skjøtet på bnr. 3 Rørvik til sønnen Anton Olsen for 4000,-. Over de påfølgende tiårene fortsatte Anton arbeidet faren hadde påbegynt, med å sette Rørvik i best mulig stand. Steingjerdene rundt innmarka ble opprustet, innmarka ble dyrka, og verktøy, maskiner og bygningsmassen ble ved-likeholdt. Som en del av denne møysommelighetskulturen ble alt tatt vare på og gjenbrukt om mulig. Ved selvsyn kan man i dag se hvordan bl.a. ødelagte blikkbøtter ble klipt til og banket ut til å lappe hull i bordkledningen. Det blir også fortalt at man ved slakting pleide å hekte av døra på den ene sjåen, for å bruke den som slakte-benk.

I 1931 giftet Anton Olsen Rørvik seg med Jenny Marie Isaksen f. 1908, fra Lyngen i Troms. Over de neste årene ble de foreldre til Sonja Irene f. 1931, Herleif Agnar f. 1933, Valther Eilif Halstein f. 1934 og Ronald Gjermund Antony f. 1935.

Bruksdelinger

I løpet av Anton Olsen tid i Rørvik gjennomgikk bnr. 3 tre skylddelingsforretninger. Eiendommen ble første gang delt 25. januar 1933, da bnr. 8 Nesle ble skilt ut med 0,02 mark i skyld. 18. oktober 1952 ble bnr. 9 Bergslund skilt ut med 0,01 mark i skyld, mens bnr. 10 Åsheim ble skilt ut med 0,01 mark i skyld den 2. november 1953.

Krigsårene

2. verdenskrig satte sine spor i Tysfjord, også på familiene bosatt i Rørvik. Et av de mest påtrengende aspektene ved krigen var at okkupasjonsmakten innlosjerte soldater rundt omkring på gårdene i fjorden. Herleif Rørvik forteller at soldatenes framferd kunne variere. Familien huset blant to tyskere som i det sivile selv var gårdbrukere. Her fikk familien mye hjelp ettersom de så på hverandre som kolleger. Bortsett fra soldatene merket man ikke til krigens gang i det daglige. Med 3-4 kyr og korn- og potetdyrking kunne Anton og Jenny sette mat på bordet til barna, med byggmelsgrøt som en gjenganger. Både før og etter krigen gikk barna på skole i Rørvik. Hit kom barn fra Storvika, Kjær, Langåsen og Akkasokka for å tilbringe tre uker på skolebenken. Etter ukene med skolegang ventet så tre uker fri. Disse ble i stor grad brukt til å hjelpe foreldrene med gårdsdrifta.

Etter hvert som krigen begynte å nærme seg sluttfasen, ble forholdene i Tysfjord så spente at Anton og Jenny bestemte seg for å rømme med ungene over til Sverige over Hellmofjellene. Selv om det var utplassert tyske vaktposter i Hellmofjorden og i Grunnfjorden, var det atskillig lettere for en norsk familie å flykte enn for russiske krigsfanger. Etter å ha krysset grensen reiste familien sørover med tog til Stockholm, før veien gikk mot Dalerne. Etter å ha tilbrakt et halvt år på legd hos en svensk familie, vendte Anton, Jenny og ungene hjem igjen. Etter hjemkomsten fortsatte livet som før. Den viktigste forskjellen var at tilgangen på varer var begrenset gjennom den statlige rasjoneringordningen.

Den nyeste tid

Anton Olsen ble sittende som eier av bnr. 3 Rørvik fram til starten av 1970-tallet. Etter å ha tilbrakt store deler av 1960-tallet i utenriksfarten, vendte Herleif Rørvik tilbake til hjemgården, og overtok skjøtet på bruket i 1974. Etter denne tid satte han i gang med hus- og hyttebygging. Selv om drifta av gården ble gradvis nedtrappet, ble bygningsmassen og inventaret ivaretatt. I løpet av 1980-tallet fattet kommunen, med ordfører Leif K. Klæboe i spissen, interesse for å bevare gården for ettertid. Bnr. 3 Rørvik framsto nå som en av de best bevarte fiskebondegårdene av sitt slag. I 1987 rapporterte fylkeskonservatoren at Rørvikgården hadde meget stor bevarings- og antikvarisk verdi. Siden den gang har arbeidet med å vedlikeholde bygningene gradvis tiltatt.

I 2009 var Herleif Agnar Rørvik eier av det 1,59 mark store gnr. 263, bnr. 3 Rørvik.

Se også

• Slektshistorie for Rørvik (Hamarøy gnr. 263)
• Rørvik (Hamarøy gnr. 263)
• Rørvik (Hamarøy gnr. 263/1)
• Rørvik (Hamarøy gnr. 263/2)

Fotnoter

Rørvik (Hamarøy gnr. 263/3) er basert på en artikkel i Tysfjords gårds- og slektshistorie av Isak Kjerpeseth Hassel, og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Den digitale utgaven av boka er lagt ut av ansatte i Hamarøy kommune, i samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen