Randi Amundsdatter Grønsveen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Randi Amundsdatter Grønsveen (født 1762, død 1778Løten) var bondedatter på Løten. I 1778 ble hun trolig den yngste kvinne som har blitt henretta i Norge, i hvert fall etter middelalderen. Bakgrunnen for dette var at hun to år tidligere sammen med sin ti år gamle pleiebror Halvor Olsen Grønsveen hadde drept sin mor.

Amund Andersen Grønsveen (d. 1788) og Gullaug Embretsdatter Grønsveen (d. 1776). gifta seg i 1752. Han var da 49 år gammel og enkemann, mens hun var tredve år gammel og ugift. Den første tida bodde de på Finsrudlien, inntil de så i 1760-åra rydda Grønsveen. Dette var et av de siste bruka som ble rydda på Løten i tidlig nytid. Omkring ti måneder etter bryllupet kom det første barnet, Anders. Han ble bare et par uker gammel. Neste barn fikk samme navn, og Anders Amundsen Grønsveen (f. 1754) fikk vokse opp.

Ryddinga av gården førte til problemer, og bonden som hadde tilbudt dem jorda ble dømt for selvtekt i et område som flere hadde økonomiske interesser i. Amund slapp unna med skrekken, fordi han var «en eenfoldig Mand».[1] Kona Gullaug havna også i retten, i hennes tilfelle fordi hun gikk til injuriesøksmål mot en nabo, Mariken Englaug, som beskyldte henne for å ha stjålet fôr til husdyra. Hun vant denne saken.

I 1762 ble altså Randi født, som det siste av parets barn. Mora var da førti år gammel. I 1773 døde Gullaugs søster Randi, og paret tok da til seg nevøen Halvor Olsen som sitt pleiebarn. Det var flere unger i den flokken, som ble spredd rundt fordi Randis mann ikke klarte å ta seg av dem.

Randi begynte å styre vesle Halvor, og riktig ille ble det omkring senhøsten 1776, da hun var fjorten og han ti år gammel. På et tidspunkt ble begge barna refsa av Gullaug for et eller annet, og Randi ble så opprørt at hun rett og slett planla mord. Hun manipulerte Halvor til å bli med på dette, og skal ha tilbudt ham en betaling på førti knappenåler for å utføre drapene. Samtidig brukte hun også trusler mot gutten for å få ham til å adlyde, og skal ha trua med å drepe ham om han ikke gjorde som hun ville.

Planen var å ta livet av mora først, og så faren. Det skulle se ut som om han hadde drept henne, og så tatt sitt eget liv. Det må sies at dette er en merkelig avansert plan, med tanke på at dette skjedde lenge før kriminallitteraturen kunne inspirere til slikt. Muligens har hun fått ideen fra en av de mange skillingsvisene.

Den 29. november 1776 sto de opp på natta for å drepe foreldrene. Men Amund våkna av at de romsterte rundt, og de måtte utsette planen. Den første dagen i desember var så Amund og Anders ute på arbeid, og Gullaug var alene med barna. På signal fra Randi hogde Halvor øksa med all sin kraft i ryggen på Gullaug. Hugget var ikke dødelig, men hun falt inn i den brennende peisen der Randi forsøkte å gi henne nødestøtet med ei hakke. Ungene ble redde da hun ga sine siste stønn, og løpt ut i fjøset der de stelte kyrne. Da de kom inn igjen var det fortsatt liv i mora, og de to ga henne ny slag og hogg. De dro liket ut i fjøset og dekka det med kvister og granbar, og rengjorde så kjøkkenet. Deretter venta de på faren.

Da faren og Anders kom hjem spurte Amund straks etter kona, og ungene sa at hun hadde «gaaet bort». I og for seg var jo det sant. Men Amund lot seg ikke avfeie med dette, og pressa ungene til å vise hvor hun var. Etter å ha sett liket sendte han bud på lensmannen, som så meldte fra til fogd Lars Engelhard Robsahm. Den 2. desember gjennomførte regimentsfeltskjær Westphalen en obduksjon, som viste at hun var drept med øks og hakke, og at det dødelige såret var ett i panna. Under avhørene kom det fram at dette måtte ha vært et av Halvors slag.

Hvem som hadde gitt det dødelige slaget var av liten betydning. Etter Christian Vs Norske Lov § 6-6-2 skulle alle dømmes for mord dersom flere hadde deltatt i handlinga.

Sorenskriver Erik Gløersen felte den 9. januar 1777 dom i saken. Hovedparagrafen de skulle dømmes etter var en forordning av 7. februar 1749 om mord på foreldre og foresatte. Den foreskrev skjerpa dødsstraff, det vil si kniping med glødende tenger, trekking på nattmannens sluffe til retterstedet og legging på steile og hjul av liket etter halshogging. Det som kompliserte ting for sorenskriveren var gjerningspersonenes lave alder. Barn under ti år og personer som var sinnsyke i gjerningsøyeblikket kunne ikke dømmes til døden, mens skulle etter Christian Vs Norske Lov]] § 6-6-17 i utgangspunktet kun få bøtestraffer. Nå hadde Halvor fylt ti, så han var rett over den aldersgrensa. Men han kom inn under § 6-6-19, om domfelte på mellom ti og fjorten år. Den som ikke tidligere hadde vært i trøbbel skulle straffes med å miste sitt gods og med ris; dersom barnet var kjent for ulydighet kunne det bli livstids straffarbeid. Randi var over fjorten, og ble derfor dømt som voksen.

Erik Gløersen brukte forordninga av 1749, og dømte henne til skjerpa dødsstraff, mens Halvor fikk en dom lydende på ris og et opphold på tukthuset. På lagtinget den 9. mai 1777 ble denne dommen bekrefta.

I overhoffretten ble det diskusjon omkring tolkninga av § 6-6-19. De mente at det skulle tolkes som en person som var i fra sitt tiende til sitt fjortende år, altså fram til man hadde fylt femten. Halvor gjorde det ingen forskjell for, da § 6-6-17 presiserer at det gjelder barn «der ei er sine fulde ti Aar». Selv om overhoffretten mente at hun falt innafor denne bestemmelsen, valgte de allikevel å opprettholde dommen. Begrunnelsen de ga for det var at lovgiver, altså Christian V, umulig kunne ha forutsett et så grovt tilfelle. Man brukte et gammelt prinsipp om at «ondskap erstatter alder».

I Højesteret prosederte aktor på strengere straff for Halvor, som han mente burde få livsvarig tukthus. Førstevoterende var Hans Morten Sommer, som stemte for skjerpa dødsstraff for Randi og ris og livsvarig tukthus for Halvor. Høyesterettsdommer Rosenkrantz stemte for seks års tukthus og ris for Halvor, mens Randi skulle ha skjerpa dødsstraff. Michel Treschow stemte som Sommer. Justitiarius Hielmstierne mente at Randi var vel ung, og vel kunne slippe med vanlig dødsstraff – halshogging uten å pines først. Han antyda også at her kunne kongen velge å benåde henne til livsvarig tukthus. Dette endte opp med seks års tukthus for Halvor, og skjerpa dødsstraff for Randi.

Den 26. mai 1778 gikk det ordre fra amtmannen til fogd Robsahm om at han kunne iverksette henrettelsen. Ordren var adressert til Lars Engelhard Robsahm, som jo tidligere hadde vært involvert i saken. Men han hadde dødd den 19. april 1778, og hans sønn Erik Lange Robsahm var konstituert som fogd. Halvor ble på samme tid sendt til Christiana tukthus, der han var til han ble konfirmert i 1783.

Ifølge en lokal tradisjon satt Randi den siste natta i arrest på Hølingstad. Vi kjenner ikke den nøyaktige datoen for dette, men det var trolig nokså raskt etter at orden ble sendt i slutten av mai 1778. Hun ble så ble frakta til Grønsveen. Der knep skarpretter Franz Gotschalck Lædel henne med glødende tang. Hun ble så slept på nattmannens sluffe til retterstedet Steglbakken ved Rustad, og langs veien ble hun knepet tre ganger til. På retterstedet kom femte og siste kniping med glødende tenger, fulgt av at Lædel hogde først høyre hånd og så hodet av henne. Deretter ble liket lagt på steil og hjul til skrekk og advarsel.

Gjennom våre øyne er selve henrettelsen forferdelig, og seks år tukthus og ris for en tiåring er også en grusom straff. Det som også ville vært betydelig annerledes i våre dager er hvordan man bedømte både Randis og Halvors sinnstilstand - også om de hadde vært over den kriminelle lavalder som nå er femten år. Jørgen Barthold Morthoff skrev i Løtenboka at «Gullaug har nok vært en hard og hensynsløs mor, som har viste liten kjærlighet for sin datter. Forholdet mellom dem var iallfall dårlig, og Randi ble et vanartet ondskapsfullt barn. Hun må vel også ha vært unormal. Det går sagn om det.» Bygdefolkets dom over henne i ettertid ser altså ikke ut til å være like hard som rettsvesenets. Morthoff konkluderte omtalen av saken med at «etter vår tids oppfatning var dommen over Randi og henrettelsen et justismord».[2]

Referanser

  1. Sørnes 2009: 228.
  2. Morthoff 1955: 546–547.

Litteratur og kilder

  • Morthoff, J.B.: Løtenboka: Garder og slekter. Bind 3. Utg. Løten historielag. Løten. 1955..
  • Sørnes, Torgrim: Ondskap : de henrettede i Norge 1815–1876. Utg. Schibsted. Oslo. 2009. ISBN 9788251627207.