Rigel-katastrofen
Rigel-katastrofen skjedde da det tyske fangeskipet M/S Rigel ble bombet i brann av britiske fly 27. november 1944 i sundet mellom Rosøya og Tjøtta i Alstahaug kommune. Rigel hadde 2 838 mennesker ombord og 2 306 av disse[2] omkom i noe som ble det største tap av menneskeliv på kysten av Norge under andre verdenskrig.
M/S Rigel
M/S Rigel ble levert i august 1924 av det danske skipsverftet Burmeister & Wain (1843–1996), byggenummer 326, til Det Bergenske Dampskibsselskap og var et av de første dieseldrevne fartøyer i Norge.[3] Det hadde en bruttotonnasje på 3 828, var 367,5 fot lang, 51,5 fot bred, og stakk 22,6 fot dypt. Den hadde et lasterom på 364 900 kubikkfot og hadde en maksimal hastighet på 10 knop.[4]
Fartøyet ble rekvirert 17. august 1940 av de tyske myndighetene, men gikk med norsk besetning fram til oktober 1944 langs norskekysten, sjelden sør for Trondheim, med transport av tyske tropper, forsyninger og krigsmateriell som hovedoppgave. Tyskerne overtok bemanningen av fartøyet etter en mistenkelig grunnstøting ved nordenden av Rennesøy i Boknafjorden etter å ha hentet tysk materiell i Sandnes.
Skipet var satt under tysk flagg og med tysk mannskap på 29 mann og Henrich Rohde som kaptein. Fartøyet var beskyttet med luftskyts, bemannet av ytterligere rundt 20 mann og var på vei sørover med krigsfanger fra tre forskjellige steder i Nordland.
Da katastrofen skjedde var fartøyet på vei fra Alta til Trondheim.
Bombet
Fartøyet forlot Bodø 26. november 1944 med 2 838 mennesker om bord, av disse var 2 248 russiske[5] krigsfanger, 103 straffanger, 29 besetningsmedlemmer, tre loser og 455 tyske soldater. Åtte av straffangerne var norske, samt en av losene og et kvinnelig besetningsmedlem.
Rigel fikk fem bombetreff rett ned i rommene hvor fangene oppholdt seg. Dette førte til en voldsom røykutvikling og skipet ble forsøkt satt på land, noe som lyktes bare delvis. Hele tiden hamret flyene løs på skipet, og det oppsto redselsfulle scener blant de mange fangene.
| Kategori | Overlevende | Omkommet |
|---|---|---|
| Besetning | 13 | 16 |
| Loser | 2 | 1 |
| Forpleiningsmannskap | 0 | 3 |
| Soldater på reise fra Narvik | 0 | 2 |
| Soldater på permisjon fra Bodø | 5 | 0 |
| Følgemannskap for krigsfanger | 62 | 322 |
| Følgemannskap for straffanger | 5 | 32 |
| Straffanger, tyske | 9 | 86 |
| Straffanger, norske | 1 | 8 |
| Krigsfanger | 150 | 2 098 |
| Til sammen | 267 | 2 571 |
Videre skjebne
Fartøyet ble liggende på Rosøya med baugen i været og med hekken opptil 30 meter under vann. Dette medførte at rundt 250 ombord reddet livet, herunder en av de norske straffangene Asbjørn Schultz (1921–2004). Schultz kom seg i land sammen med en sovjetisk fange og en tysk soldat, hvor alle tre måtte hjelpe hverandre.
Lokalbefolkningen fra de to gårdene og husmannsplassen på Rosøya satte i gang et hjelpearbeid, og hjalp Schultz med å komme seg unna. Schultz kom seg helt ut til øya Lånan, ytterst i skjærgården, hvor han ble holdt skjult av et eldre ektepar resten av krigen.[7]
Fartøyet med de omkomne ble liggende slik delvis på land. De tyske myndighetene hadde planer om å sprenge skipsvraket og slik senke dette med de omkomne ombord, men rakk ikke dette før freden kom.
Imidlertid ble fartøyet liggende slik i årevis med hundrevis av levninger etter omkomne om bord, uten at noen offentlig myndighet, verken sentrale eller lokale tok aksjon. Stadige drev det ut omkomne som ble skylt iland i området omkring. Lokalbefolkningen klaget over forholdene, men uklarhet i eierforhold og ansvarsforhold var blant årsakene som hindret opprydding. Først da sportsdykkere på 1960-tallet hentet opp hodeskaller og andre suvenirer som også ble solgt til utlandet, reagerte Krigsgravtjenesten[8].
Endelig opprydding
I 1969 ble Høvding Skipsopphugging i Sandnessjøen engasjert til å fjerne Rigel og hente ut levningene hovedsakelig beinrester[9], og dette ble påbegynt våren 1969 og avsluttet høsten 1970[10].
En ny krigskirkegård, Tjøtta internasjonale krigskirkegård, ble besluttet anlagt ved siden av Tjøtta sovjetiske krigsgravplass fra 1951, og den nye krigskirkegården åpnet 6. september 1970.
De synlige delene av vraket ble fjernet av Høvding sommeren 1975, de ble sprengt i mindre deler som kunbe heises opp av flytekraner og ble fraktet til jernverket i Mo i Rana for omsmelting. Lenger ned i dypet ligger fortsatt vrakrester som er mer intakte desto lenger ned en kommer. Dette er nå en gravplass og det er ikke tillatt å dykke på stedet. [11]
Referanser
- ↑ Carlsen, s.20
- ↑ Tallene varierer en del mellom kildene, se også Carlsen, ss.90–91.
- ↑ Carlsen, s.11
- ↑ Tekniske data hentet fra Krigsseilerregisteret
- ↑ Kapteinen rubriserte alle tvangsarbeiderne som «russiske», men det skal også ha vært noen hundre polakker og noen serbere blant de sovjetiske fangene.
- ↑ Nordanger, s.332
- ↑ «60 år siden helvete», intervju med Asbjørn Schultz, NRK, 26. november/10. desember 2004
- ↑ Carlsen, s.83
- ↑ Carlsen, ss.85–87.
- ↑ Tjøtta internasjonale krigsgravplass på krigsgraver.no
- ↑ Carlsen, ss.88–89
Kilder og litteratur
- Carlsen, Trond. Rigel. Utg. T. Carlsen. Sandnessjøen. 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Nordanger, Trygve. Lang kyst! : en fortelling om fartøyer og folk på norskekysten under krigen, ss. 325–370. Utg. Nordanger. Bergen. 1975. Digital versjon på Nettbiblioteket
- «M/S Rigel» i Store norske leksikon
- M/S Rigel i krigsseilerregisteret