Rom Nikkelverk
Rom Nikkelverk ble etablert i 1866 av furér Anders Zakariassen Dahl, som var forsyningsoffiser, bokholder og veibygger. Dette var Askims første industrivirksomhet, som var i drift i 10 år, fra 1866 til 1876.
Interessen for Romsåsen kom antagelig da Dahl var engasjert med utbygging av «chausseen» hovedveien mellom Kristiania og Stockholm med ny bro over Glomma ved Fossum. Han var først og fremst ute etter skikkelig materiale til veidekke, som det var stor mangel på. I Romsåsen fant han store mengder av et helt spesielt materiale, kulegabbro (kulenoritt). Disse runde stenene var lett tilgjengelig de satt i et løsere materiale, og kunne lett slåes løs. Han mente disse kunne egne seg ypperlig til formålet, men erfaringene viste noe helt annet, «kuglerne» lå bare og rullet på veien og ga ikke noe stabilt veidekke(ref.Cand.min.Lauritz Weidemann Meinich). Prøveprosjektet ble derfor avsluttet. Kulegabbroen hører til kulebergartene som er svært sjeldne, og registrert 100 steder i verden. Gruvearbeiderne døpte forekomsten i Romsåsen for Potetsbjerget /Potetstener, for det er akkurat det de ligner. I 1992 ble forekomsten i Romsåsen vernet ved kommunalt vedtak, bergarten er også valgt til Askims kommunesten.
Anders ga ikke slipp på Romsåsen, han fikk på midten av 1860 tallet tillatelse til å ta prøver av fjellet. Prøvene ble analysert ved universitetet i Kristiania. Prøvene viste spor av nikkel 1,5%, på den tiden var det allerede etablert flere nikkelverk i Norge, og prisene på verdensmarkedet var sværtgode. Norge stod for det meste av nikkelproduksjonen i verden på den tiden.
Med svartkrutt, feisel og minebor startet Anders gruvedriften i Romsåsen, arbeidsstyrken kunne variere fra 5 til 7 mann. Nye skjerp ble brutt, og nikkelforekomsten viste seg å være stor nok for lønnsom gruvedrift. Roms Nikkelverk ble stiftet som et interesseselskap, og Anders Zakariassen Dahl var hovedaksjonær og ansvarlig for driften de første årene, som foregikk på et beskjedent nivå. I 1868 ble det kun tatt ut 65 tonn nikkelmalm, og det begynte som rene dagbrudd. I den første tiden ble råmalmen transportert med hest og kjerre fra Romsåsen til Kristiania, der den ble bearbeidet og smeltet om.
I 1872 kjøpte Anders gården Søndre Rom (Askim) brn.1 av Vilhelm Aslaksen Roms arvinger, og ble dermed også eier av Romsåsen som fulgte gården. Det var etterhvert behov for ny kapital, og et nytt eierselskap ble etablert, og cand. min. Lauritz Meinich overtok som verksbestyrer og direktør, og fikk det videre ansvar for utbyggingen. Etterhvert kunne man legge vekk svartkrutt og erstatte det med den mer potente dynamitten, som ble tatt i bruk i Norge første gang i 1868. Gruveganger, stoller og sjakter ble sprengt inn fra vestsiden av åsen. Det er 5 gruver i alt. Gruva som viste seg å være mest drivverdig ligger i mellom de andre, og har fått navnet Mellomgruva, den har tre stoller (etasjer) det er ca 20 m fra øvre til nedre stoll, der er det 6 vannfylte sjakter, en av dem er ca. 13 m dyp. De andre gruvene har ingen navn.
Anders flyttet permanent med hele sin familie fra Ringnes skysstasjon i 1874, og han sendte etter hvert sin eldste sønn Sigvart Theodor Dahl, som hadde hatt sine ungdomsår i gruvene i Romsåsen, til bergverksutdannelse ved Bergverksakademiet i Freiberg i Sachsen, Tyskland. Han jobbet i gruvebransjen hele sitt liv, mange år i ledelsen av Kongsberg Sølvverk.
I 1873 hadde verket bygget eget smelteverk ved Glomma, og kunne dermed bearbeide den rike malmen selv. Det ferdige produktet inneholdt ca 45-50% nikkel, noe som var vanlig på denne tiden. Nikkelen ble nå fraktet til Nesset ved Bunnefjorden, der deleierne i Nikkelverket, Holter og Borgen hadde bygget pakkhus og kai. Det var lokale bønder som hadde ansvaret for all transport, noe som ga kjærkommen inntekt ved siden av gårdsdriften. De må ha hatt en overnatting underveis. Det meste ble eksportert til England, skipene som fraktet nikkelen hadde med seg koks som bøndene fikk med som last tilbake, dette ble brukt til smeltingen av nikkelmalmen. Store mengder trevirke ble også brukt i prosessen som røstved til kaldrøsting, som er det første trinnet i smelteprosessen. Verket kjøpte derfor en gård i Spydeberg med stor skog for å hogge tømmer til dette bruk.
Etter hvert hadde verket bygget kontor, direktørbolig, arbeiderboliger, skoler og smier , på det meste arbeidet det 122 personer ved nikkelverket, med ca 45 ved smeltehytta, og resten i gruva. Verket startet også små gruver både i Spydeberg og Svinndal. Men gruveeventyret sluttet brått, på midten av 1870 ble det gjort store funn av nikkelmalm i Canada, det betydde at prisene sank fra ca kr. 20,- pr kg, til kr 2,50, dette betydde slutten for de fleste norske nikkelverk, så også med Roms nikkelverk, i oktober 1876 var det hele over, etter bare 10 års drift, ble det avviklet nesten på dagen, alle arbeiderne ble oppsagt på dagen, dette til stor fortvilelse for hele samfunnet. Gruvedrifta hadde ført med seg stor aktivitet innen befolkningen, både butikker, smier, salmakere og bakerier, og ikke minst transporten til bøndene, i Askim bodde det den gang ca. 2500 mennesker, og arbeide var vanskelig å oppdrive. I de årene gruvedriften varte ble det brutt ut til sammen 26.000 tonn råmalm, noe som ga totalt 13.205 tonn ca. 50% nikkelholdig malm. Innberetningene til Bergmesteren forteller om noen ulykker, men ingen dødsfall i gruvene. Anders Zakariassen Dahl dør på Søndre Rom i 1880, bare 47 år gammel, den 4 mai 1880 blir han gravlagt på Askim kirkegård.
Firmaet Holter og Borgen solgte nikkelverkets eiendommer i 1889.
Bildegalleri
Potetsten/Kulegabro
Transport Askim-Nesset
Attest til gruvearbeider
Fra bladet "Stein"
Kilder
- Unni Andersen, Tor Ideland, Per Karlsen, Askim, www.romsasen.no
- Familien Jensen, Truls Erik Dahl, Thor Sørlie.
- Digitalarkivene
- www.no.wikipedia.org/wiki/Rom_nikkelverk Om Rom nikkelverk på Wikipedia
- Boken Bergverksdrift og Stenbrydning i Norge
- Norsk Bergverksmuseum.Bjørn Ivar Berg