Rudolf Nilsens plass

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Rudolf Nilsens plass på Tøyen i Oslo, nær Heimdalsgata 26, som var modell for diktet «Nr. 13» (ses mellom trærne i bakgrunnen).
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Rudolf Nilsens plass ligger på Tøyen i Oslo, og befinner seg ved krysset mellom Vahls gate og Heimdalsgata, sør for Vahl skole. Plassen het tidligere Vahls plass, etter botaniker Martin Vahl, som var direktør for Botanisk hage rett over gata for Vahl skole.

Det nåværende navnet ble gitt i 1952, etter dikteren Rudolf Nilsen. Han hadde et av sine barndomshjem i Heimdalsgata 26 rett ved plassen, som ble inspirasjonen til diktet "Nr. 13".

I 1954 ble det satt opp en bronsestatue av Rudolf Nilsen på plassen, utført av Knut Steen.

Opparbeidelse og videreutvikling

Plassen i 1910 - det bygartneren senere omtalte som en sandørken.

Vahls plass ble anlagt etter at kommunen kjøpte tomta i 1891 for å lage lekeplass for bydelen der. Planene om lekeplass, forøvrig Oslos første, ble lansert sammen med planenene om å opprette en folkeskole på tomta. Øvre Grønland og nedre Tøyen var i denne tida i ferd med bli utbygd, med store leiegårder beregna på arbeiderbefolkningen. Behovet for både skole og friområder var altså jevnt økende[1]

I begynnelsen var plassen mest en grusbane, egna for møter og frilek, men uten noen spesiell tilrettelegging.

Midt på 20-tallet ble det satt fokus på at nabolaget hadde behov for at skulle bli et bedre sted å være, med lekeapparater, parkanlegg og benker. Bygartner Røhne omtalte plassen som "en øde ørken". Dette var del av en bredere utbygging av lekeplasser og parker i Oslo øst, men flere avisinnlegg la vekt på at det var særlig tiltrengt på Vahls plass. Fernanda Nissen skrev i Arbeiderbladet at

Rundt de tre sider av Vahl plass som vender mot gater, skal der plantes alleer av busker og trær. Innenfor alleene blir det blomster og benker. Og inne på selve plassen vil vi opsette lekeapparater for barna, båthusker og et riktig festlig vassebasseng som ungene kan vasse og plaske i som de vil. Her, mere enn noe annet sted kanskje, trenges der grønne trær, blomster og vann. Kvartalene rundt er grå og mørke. Vahls plass kan bli en frisk og levende lunge for menneskene som bor her.[2]

Plassen sånn den framsto i mellomkrigstida, med benker, blomster og lekeapparater.

I 1927 var grøntanlegget ferdig opparbeida.

Bruk

1. mai på Vahls plass på 1929-tallet, med Kristiania renovasjonsarbeideres forening sitt musikkorps. Foto:Arbark

Vahls plass ble raskt en viktig sosial arena, både for barn og voksne, og den har alltid fungert som en forlengelse av skolegården. Når plassen skulle oppgraderes på 20-tallet, var hva slags folk som brukte parken ett av argumentene:

Nu ligger den der som en sandørken og er verken til glede eller forskjønnelse for strøket. Plassen er dessuten et fast samlingssted for lasaroner og arbeidssky ungdom. Her drikkes der og spilles kort - her holdes der ofte leven til langt på natt. (...) Bygartneren har oparbeidet meget tiltalende planer for oparbeidelse og beplantning av Vahls plass, og om forhåpentlig ikke så verst mange år vil foreldrene i disse tett befolkede strøk ha en plass hvor de trygt kan sende barna sine uten å behøve å være engstelige verken for biler eller lasaroner.[3]

Personen som skrev dette, knytta altså det at plassen var tilholdssted for hjemløse og alkoholikere til en mangel på benker og blomster, heller enn til at Helserådets desinfeksjonsanstalt, der byens hjemløse fikk sitt ukentlige bad, også sogna til plassen.

På 1910- 20- og 30-tallet var plassen ofte arena for folkemøter, oftest arrangert av partier på venstresida. I løpet av 1920-tallet finner vi blant annet møter arrangert av Oslo kommunistiske ungdomslag, (talere: Rigmor Larsen, Dagfinn Olsen, [4] Valgmøte for arbeiderpartiet (talere: Helga Karlsen og Ingvald Raastad + Grunerløkkens kommunistiske guttemusikkorps)[5], Jernarbeidernes sammenkomst, Den venstrekommunistiske ungdom (talere: Einar Gerhardsen, Håkon Meyer og Trygve Åkervik).

Barnetoget på 1. mai hadde plassen som en av samlingspunktene sine.[6] Da arbeiderbevegelsen holdt eget barnetog på 17. mai 1924, endte toget opp på Vahls plass. "Med hundreder av smaa røde flag drog barna fra Youngstorvet, som var samlingsplassen, til Vahls plass, hvor fru Helga Karlsen og kamerat Trygve Try holdt korte taler til barna"[7].

Galleri

Kilder

  • Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010.
  • Aslaksby, Truls: Sammenbinding av boken Grønland og nedre Tøyens bebyggelseshistorie (1986) og avhandlingen Med leiegården som løsning (1992/96), 1998. Digital versjonNettbiblioteket
  1. Jan Eivind Myhre. Barndom i storbyen : oppvekst i Oslo i velferdsstatens epoke. Universitetsforlaget 1994. Digital versjonNettbiblioteket
  2. Fernanda Nissen. "Parkenes vår - byens vår" i Arbeiderbladet 15.05.1926. Digital versjonNettbiblioteket
  3. Dagbladet 20.11.1925. Digital versjonNettbiblioteket
  4. Norges Kommunistblad, 07.09.1926. Digital versjonNettbiblioteket
  5. Arbeiderbladet 03.10.1924 Digital versjonNettbiblioteket
  6. Norges kommunistblad 22.04.1925. Digital versjonNettbiblioteket
  7. Norges kommunistblad 19. mai 1924. Digital versjonNettbiblioteket