Rudolf Muus

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
I Dikterliv i Gamle Kristiania fra 1932 fortalte Muus anekdoter fra sitt forfatterliv - og skjelte ut noen grådige forleggere.

Rudolf Wilhelm Muus (født 19. desember 1862 i Christiania, død 9. november 1935) var en særdeles produktiv forfatter. Målt i antall trykte sider regnes han gjerne som den mest produktive norske forfatteren noen sinne, og målt i antall titler havner han på en god annenplass etter Ole Finn Halse med 286 titler mot Halses omkring 320. Mye av det han skrev er det vi ville kalt kiosklitteratur eller serielitteratur i dag. Det ble mange bøker med begrensa litterær kvalitet, men store opplagstall.

Slekt og familie

Han var sønn av Abraham Falck Muus (1825–1888) og Ingeborg Marie Keyser (1832–1879). Faren var fra slekta Muus.

Den 4. mars 1896 ble han gift med Olga Erikka Jørgine Olsen (1874–1935), som var datter av skomakermester Syver Olsen og Jørgine Hansen. Paret fikk hele ni barn, hvorav tre døde tidlig.

Liv og virke

Rudolf Muus vokste opp på gården Åsen, som hadde vært i Muus-slektas eie siden 1815. Han gikk på Sandaker skole, Nissens latin- og realskole og Gjertsens skole, for så å ta middelskoleeksamen på Aars og Voss skole i 1881 og examen artiumPaul Berghs Studentfabrik i 1882.

Som sju-åtte-åring begynte ha å skrive skuespill, som han oppførte sammen med jevnaldrende venner. Den første boka skal han ha vært ferdig med som tolvåring, en eventyrbok som ikke ble utgitt. Som attenåring prøvde han seg som dramatiker. Skuespillet En brydning ble levert til Kristiania Theater. Stykket ble refusert. Men i åra 1883–1884, mens Muus var huslærer i Bærum, ble et par stykker oppført. I 1885 kom debutromanen Smedens datter ut. I 1886 og 1887 var i Ski som huslærer. Anneneksamen ble avlagt i 1888, men noen videre studier ble det ikke. I stedet ble Muus forfatter på fulltid.

I 1907, etter rundt tjue år som forfatter, hadde han skrevet 27 romaner på over 800 sider hver, mer enn 80 kortere fortellinger og flere skuespill. I 1917 hadde antallet romaner økt til 42. Romanene ble gjerne sendt ut som trykkark på 16 eller 32 sider til faste abonnenter, og når ei bok var ferdig kunne leserne få dem bundet inn om de ville. Muus leverte normalt et nytt kapittel hver uke til abonnentene.

Mange av tekstene ble utgitt under pseudonym, og Rudolf Muus brukte mer enn femti forskjellige navn. Mange av dem ble bare brukt en gang. Hovedårsaken til denne utstrakte bruken av pseudonym var at Muus hadde flere serier gående samtidig i forskjellige blader, og redaktørene skulle helst ikke få oversikt over hvor mange han egentlig leverte til. Forleggere og redaktører hadde ellers lite å klage på, da det var de som ble sittende igjen med det meste av pengene. Til tross for eventyrlige salgstall ble Muus aldri rik; da han døde var han for fattig å regne. Muus skrev flere bøker med selvbiografisk tilsnitt, som Gamle Kristiania-minder og Dikterliv i Gamle Kristiania. Sistnevnte er ei lita bok som starter med noen ganske kraftige angrep på forleggere og deres manglende vilje til å betale sine forfattere.

Det ble mange romaner med historiske temaer. Det illustreres greit av at et søk etter Rudolf Muus i Nasjonalbibliotekets base ga Olav Tryggvessøns Helteliv : historisk Fortælling, Slaget paa Svenskesletten : historisk Fortælling og Adelsjomfruen på Fredrikshald som de tre øverste treffene. Muus var også opptatt av sin egen tid. Han ga blant annet ut tre bøker om Slettamordet, om et drap i 1899 fulgt av det Muus mente var et justismord. En av bøkene, en murstein på 603 sider, ble utgitt under pseudonymet «Diogenes». Det viste seg at det var et justismord, og den tredje av bøkene kom rett etter at Thorvald Sletten hadde blitt benåda. Muus var bare en av mange som engasjerte seg i denne saken, men han nådde ut til et enormt publikum, og bidro dermed til at saken ble kjent av mange.

Filmen Trysil-Knut fra 1942, regi Rasmus Breistein, ble laget etter forelegg fra Muus. Det sies også at han skal ha skrevet manus til Gjest Baardsen fra 1939, men han er ikke kreditert, og det er usikkert om han virkelig sto bak den.

Litteratur og kilder