Salhus Tricotagefabrik
Salhus Tricotagefabrik ligger i Salhusvegen 201, Salhus i Åsane, 2,2 mil fra Bergen sentrum. Fabrikken var i drift fra 1859 til 1989. Anlegget ligger i sjøkanten ved utløpet til Milaelva, og denne plasseringen i Nordrehavn ved sjøen og elva var avgjørende med hensyn til produksjon og transport. Plasseringen i Salhus kan ha hatt noe med nærheten til Bergen, gode havneforhold, muligheter ut utvidelser både for fabrikk og boliger, samt tilgang på elvevann til vask og farging av terkstilene.
Produkter
Fabrikken produserte strikkede klær i bomull og ull, trikotasje betyr strikket stoff. Målt i vekt, ble det produsert mer bomullstøy enn ulltøy.
Undertøymerket «Krone» ble etablert på 1930-tallet, og «Krone Maco» undertøy ble en av fabrikkens mest kjente merkevarer. Produktene var særlig undertøy, strømper, islenderer, badedrakter, sport- og fritidsklær.
Ansatte
I årene mellom 1865 og 1888 var det rundt 50-60 ansatte, i 1920 var det rundt 140 mennesker ved fabrikken, i 1930 hadde fabrikken mellom 190 og 200 ansatte, og i begynnelsen av 1940 var det nesten 290 ansatte, mens i 1957 hadde bedriften 360 ansatte.
Av de 360 ansatte i 1957 var 330 arbeidere i produksjonen. Av disse var det 206 kvinner og 124 menn. Selv om det var flest menn ansatt i oppstartsfasen, ble fabrikken tidlig en betydelig kvinnearbeidsplass.
De første arbeiderboliger ble bygget allerede i 1860, og senere etter hvert som behovet for flere ansatte økte. Siden fabrikker med mer enn 30 ansatte var pliktig å holde skole for arbeiderbarna, ble det startet en skole i området og i 1878 fikk elevene et fast tilholdssted da bruksskolen (fabrikkskolen) stod ferdig.
Oppstart
En bakgrunn for etableringen av trikotasjeindustrien i Norge var økt etterspørsel, tilgang på råvaren ull og etter hvert også elektrisk kraft. Dette gjorde at tekstilindustrien var den første som vokste fram i Norge. En viktig forutsetning var at Storbritannia hadde opphevet eksportforbudet for denne typen produksjonsutstyr, samt at Stortinget i 1842 endret tollbestemmelsene slik at import av råvaren bomull ble favorisert framfor ferdig garn og tøy.
Trikotasjefabrikken i Salhus var en av landets første, og den første som var helmekanisert. I et festebrev fra 12. august 1859 leide Philip Clausen og fargemester Johan Ernst Christian Ramm fra Slesvig grunn av Søren Hammer i Salhus. Her ble det den følgende sommeren igangsatt bygging av fabrikklokaler, av Firma J. Ramm & Clausen, og samme høst kom produksjonen i gang.
Produksjonen
Fra de første årene satset fabrikken i Salhus på produksjon av ullprodukter, da den amerikanske borgerkrigen gjorde at det ble mangel på bomull på verdensmarkedet.
Produksjonslinjen gikk fra ullmottak, vasking av ull, farging, karding, spinning av garn, spoling, og videre til strikking av stoff. Deretter ble stoffet skåret til, sydd sammen, kontrollert og pakket.
Produksjonsformen var den første tiden etter dagens standarder ganske primitiv, og det var vanlig at syerskene måtte ha egne symaskiner for å få arbeid på fabrikken.
De første årene ble det produsert med ferdigspunnet garn fra Arne Fabrikker, men kjøpte etter noen år egne spinnemaskiner. Disse var såkalte rundstoler, og hadde sveiv for håndkraft.
Fabrikken utvidet gradvis maskinparken, og gikk over fra håndkraft til damp i 1863 og elektrisk drift i 1917.
Også vasking og etterbehandling var de første årene manuelt arbeid, men etter overgangen til damp i 1863 kom det mot slutten av 1860-årene kom det remdrift på vaskemaskinene, Kardemaskinene ble drevet av dampmaskiner, mens spinnemaskinene var halvautomatiske.
Reorganisering i 1888
Uheldige investeringer gjorde at bedriften gikk konkurs i 1888. Maskiner, anlegg, arbeiderboliger, skolebygg og direktørbolig ut for salg.
Virksomheten ble reoreganisert som et aksjeselskap med navnet Salhus Tricotagefabrikk A/S, og med Clausen som disponent og etter hvert som en dominerende eier.
Både produksjonsutstyr og anlegg ble i de følgende årene modernisert og hele anlegget ble bygget betydelig ut i årene mellom 1910 til 1930, til det anlegget vi ser idag. Fra 1920-årene ble de fleste maskinene drevet med elektrisitet.
Produksjonsveksten fra tiden før, under og etter århundreskiftet skapte behov for flere sysselsatte, og det ble bygget nye arbeiderboliger i området.
Opphør
I 1954 ble den første grensen produsert Hong Kong lagt ut for kommersielt salg i Norge. Trikotasje er en arbeidsintensiv virksomhet, og lønningene i det fjerne Østen var betydelig lavere enn i Norge. Tidlig på 1980-tallet opplevde bedriften svikt i salget og økt konkurranse fra billige varer fra utlandet og kom inn i en økonomisk krise. I 1982 ble spinneri- og karderidelen av fabrikken lagt ned, mens resten av fabrikken var i drift frem til 1989.
Salhus Væverier ble etablert i 1894 som Salhus Jacquardvæveri av Jürg Clausen, den eldste sønnen til Ph. Clausen. Dette var en separat enhet og som drev med stoffproduksjon, og ble lagt ned i 1976 og ble slått konkurs. Med nedleggelsen av disse to bedriftene forsvant det 750 arbeidsplasser i Salhus tilknyttet tekstilindustrien i løpet av disse årene.
Fredning
Anlegget er et av de 15 prioriterte tekniske og industrielle kulturminner innen Riksantikvarens bevaringsprogram, og er her et representativt eksempel på industrimiljø tilknyttet trikotasje- og tekstilindustrien fra siste del av 1800-tallet og utover på 1900-tallet.
Anlegget er et konsentrert og helthetlig miljø med en sammmenhengende fabrikkbebyggelse langs sjøen, samt arbeiderboliger og skolehus bak fabrikkbygningen, beliggende på begge sider av elva oppover det terrasserte terrenget. I tillegg troner disponentboligen Kveldheim på fjellet like bak fabrikken.
I dag
Da fabrikken ble lagt ned, var den intakt med produksjonsutstyret. Lokalene og utstyret ble overtatt, og senere supplert fra andre virksomheter av Norsk Trikotasjemuseum som siden 1992 har holdt til i de gamle fabrikklokalene, sammen med Museumssenteret i Hordaland siden 2004. Museet åpnet offisielt for publikum i 2001.
Fabrikklokalene ble fredet 23. oktober 2020 av Riksantikvaren og samtidig endret museet navn til Tekstilindustrimuseet. Fredningen omfatter 26 av de 31 bygningene som utgjør dagens museum samt den store maskinparken som ble brukt til industriell framstilling av tekstil. Blant de fredede bygningene er de gamle fabrikkbygningene, skolehuset og direktørboligen.