Sankta Barbara

Sankta Barbara. Bergfolkets skytshelgen

Sankta Barbara fra Lilleasia er skytshelgen for bergverk, fjellanlegg og artillerister. Legenden om Sankta Barbara beskriver et dramatisk liv. Rundt omkring i verden finner man bilder eller små skulpturer av Sankta Barbara der det foregår bergarbeider, som i gruver, steinbrudd og ved inngangen til tunnelanlegg.

Fødsel og død

Hun ble født i Nikomedia i Lilleasia, i dag Izmit i Tyrkia.

Barbaras fødselsår varierer hos de forskjellige kilder fra 210-218-300 e.Kr. til «en gang på 200-tallet e.Kr.». Noen stiller spørsmålet om hun i det hele tatt har eksistert. Hennes navn er ikke nevnt i noe eldre martyrologium. Legenden om Barbara er muligens oppdiktet i en from hensikt, og den oppstår først på 600-tallet. Dødsåret er man mere enige om til 303-310 e.Kr. Vanligvis angis 306 e.Kr. som året, mens datoen er bestemt til 4. desember.

Legenden om Sankta Barbara

Det er mange versjoner både om hvor hun levde og om hvor hun døde. Den versjonen som kanskje er blitt stående som den mest fremtredende er:

Barbara levde i Nikomedia på slutten av 200-tallet som datter av en velstående og hedensk mann, Dioskuros. Hun var berømt for sin skjønnhet og skarpe forstand og faren forgudet henne. De rikeste og vakreste ynglingene i byen kjempet om hennes gunst. Barbara avviste alle da hun følte at det var mer i livet som hun ennå ikke var åpenbart for henne. Hun hadde omgang med en liten gruppe døpte kristne som på denne tiden levde i skjul og angst for de keiserlige kristenforfølgelsene. Blant de kristne skjønte hun at hun hadde funnet livets mening.

En versjon forteller at Barbaras far, som var en fanatisk kristenhater, merket at datteren endret seg etter omgangen med de kristne. Han bygde et tårn utsmykket med avgudsbilder hvor Barbara skulle holdes innesperret. Dette var også for å holde henne unna alle beilerne. Da han kom hjem etter en reise så han at Barbara hadde fått murerne til å lage tre vinduer i tårnet i stedet for to som var planen. Da Dioskuros spurte hva det betydde svarte Barbara at det var et symbol for treenigheten, faderen, sønnen og den hellige ånd. Dessuten hadde hun ødelagt alle avgudsbildene hans. Hun fortalte også at hun hadde blitt døpt som kristen, og da ble faren rasende og forsøkte å drepe henne, men hun unnslapp gjennom en åpning i fjellet som lukket seg etter henne. Hun skjulte seg i fjellene, men ble angitt og tatt til fange.

Faren ga henne til provinsens prefekt Martinianus, som var en av de mest forbitrede forfølgerne av de kristne. Han lot henne piske, men om natten åpenbarte Kristus seg for henne og leget hennes sår. Så lot prefekten henne piske med blykuler, brente henne med fakler, skar brystene av henne og lot henne løpe naken gjennom byen. Men da kom en engel og leget hennes sår og svøpte hennes nakenhet inn i en hvit kjortel. Da innså prefekten at han ikke kom noen vei med tortur og dømte henne til døden ved halshogging.

Etter at hun ble dømt til døden forlangte Dioskuros selv å drepe datteren, og han tok henne med opp på et fjell og hogg hodet av henne. Dette skal ha skjedd den 4. desember 306. På veg ned fra fjellet slo lynet ned i ham og drepte ham. Han forsvant i flammer og ble til aske.

En from kristen ved navn Valentine gravla Barbara. Ved graven ble syke helbredet, og pilegrimer kom til graven for å be.

Sankta Barbara. Norsk Fjellsprengningsmuseum. Foto: Per Bollingmo

Barbara som skytshelgen

På grunn av innesperringen ble hun assosiert med tårn og byggevirksomhet. Hun avbildes gjerne med et tårn med tre vinduer samt et sverd som symboliserer det hun ble drept med. Hun ble ansett som et vern mot plutselig død, først ved lynnedslag, men senere også mot plutselig død forårsaket av kanonkuler eller nedstigning i gruver. Dette har gjort at hun har blitt skytshelgen først og fremst for bergfolk og artillerister, men også for brannmenn, murere og arkitekter. Ammunisjonsrommet på franske krigsskip kalles fortsatt Sainte-Barbe.

Barbara er en av de fjorten nødhjelperne, en gruppe helgener som særlig i middelalderen hadde en særstilling i folkefromheten i Rhinland. Dette er en gruppe helgener som ble påkalt i all slags nød. Høydepunktet for denne kulten ble nådd på 1400-tallet.

Flere steder har man skikken med såkalte Barbara-grener. Da skjæres grener av frukttrær som har mistet bladene og som settes i vann. Når de kommer inn i varmen får de livet tilbake, og til jul blomstrer de. Symbolikken med advent og Kristi komme er klar, også ved sangen «Det hev ei rose sprunge, ut av ei rot så grann».

Barbara har vært dyrket som helgen innenfor den katolske kirke, den ortodokse kirke og orientalsk-ortodokse kirker siden minst 600-tallet.

Under Vietnamkrigen brakte amerikanske artillerister med seg skikken med feiring av Sankta Barbara. Der ble det bygget en stor hvit statue av henne på Sankta Barbara-høyden. Dette ble et landemerke som kunne sees på stor avstand, men ble aldri bombet eller beskutt under Vietnamkrigen.

I 1969 ble Sankta Barbara sammen med 40 andre helgener slettet i den katolske helgenkalenderen, men ikke detronisert. I mange land beholder hun fortsatt sin plass, også i den norske messeboken.

Rundt om i verden finner man bilder eller små skulpturer av Sankta Barbara der det foregår bergarbeider som i gruver, steinbrudd og tunnelanlegg.

Hennes dødsdag markeres særlig av bergfolk og artillerister. På Follobaneprosjektet hvor det er mange spanjoler og italienere markeres Barbaradagen med en messe med en katolsk prest. Dagen er en fridag for arbeiderne med tilhørende festligheter.