Sefardiske jøder

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Sefardím)
Hopp til navigering Hopp til søk
Et sefarisk par fra Sarajevo, kledd i tradisjonelle klær
Foto: Ukjent (1900).

Sefardiske jøder, flertall sefaradim (hebraisk: סְפָרַדִּי, tiberiansk: səp̄āraddî), sefardim eller sefarder, er et generelt begrep som hovedsakelig viser til jøder med historiske røtter på Den iberiske halvøy (Spania og Portugal) i middelalderen før de ble utvist i 1492 av Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón. Begrepet benyttes også om de jøder som benytter seg av den sefardiske liturgien, eller på andre vis definerer seg selv i henhold til jødiske skikker og tradisjoner fra Den iberiske halvøy. Betegnelsen omfatter også både etterkommerne fra jøder som ble utvist fra Spania etter alhambra-bestemmelsen av 1492, eller fra Portugal på ordre av kong Manuel I av Portugal i 1497[1], og etterkommere av jøder som forlot Den iberiske halvøy i senere århundrer til Nord-Afrika, Lilleasia, Filippinene, eller andre steder rundt om i verden, og etterkommerne av jøder som ble værende på Den iberiske halvøy. Enkelte jøder holdt sin identitet skjult lenge og ble åpne om dette da forholdene ble trygge.[2]

Sefardiske jøder i denne forstand omfatter først og fremst jøder fra Marokko, Algerie, Hellas, Tyrkia, og i tillegg mange jøder fra Italia, Frankrike, Belgia, Nederland, Storbritannia, Amerika og Israel. Navnet brukes imidlertid også i praksis om ikke-iberiske jøder fra arabiskspråklige land såvel som helt generelt om jøder av ikke-askenasisk opphav. I israelsk dagligtale brukes betegnelsen om ikke-europeiske jøder.

Sefardisk jødedom ble utviklet hovedsakelig i middelalderens Spania og Portugal. Den sefardiske jødedommen skiller seg ut fra askenasisk jødedom hovedsakelig i ritualet for rosj hasjaná og jom kippúr, i uttalen av hebraisk og arameisk, i terminologibruk, i interpretasjonen av halakhá og i en del liturgiske detaljer.

Begrepet sefardisk betyr i all vesentlighet «spansk» og kommer fra Sefarad (hebraisk: סְפָרַד, tiberiansk: Səp̄āráḏ), en bibelsk lokalisering. Obadjas bok i den hebraiske Bibelen og Det gamle testamente, 1–20: «Denne hæren av israelitter i eksil skal ta det som tilhørte kanaaneerne, helt til Sarepta, og de fra Jerusalem som er i eksil i Sefarad, skal ta byene i Negev.» Denne lokaliseringen er diskutabel, men «Sefarad» ble uansett identifisert av senere jøder som Den iberiske halvøy.

I moderne tid har begrepet også blitt benyttet om jøder som ikke har vært født sefardisk (eller selv ikke jødiske), men som går til sefardiske synagoger og praktiserer sefardiske tradisjoner. I dag er det rundt 12 000 jøder i Spania og 2500 jøder i Portugal. [3] Med i beregningen må de jøder som fikk lov til å bli og ikke ble forfulgt hvis de konverterte til kristendommen, hvilket innebar en høyere prosentandel som ble assimilert i den portugisiske befolkningen. Det er også et samfunn på rundt 600 jøder i Gibraltar, [4] men disse er ikke nødvendigvis sefardiske i den forstand som definert over. Etterkommere av jøder fordrevet i 1492 kunne fra 2014 oppnå spansk statsborgerskap.[5]

Av religiøst formål og i dagens Israel, er sefardisk eller sefardim ofte benyttet i en bredere betydning for å omfatte de fleste jøder av asiatisk og afrikansk opprinnelse som benytter seg av en sefardisk liturgi.

Sefardiske jøder, tidligere mest kjent som «portugisjøder» eller «(Jøder af) den Portugisiske Nation», hadde fram til 1814 i prinsippet innreise- og bosetningsrett i Norge — i motsetning til askenasiske jøder, som i utgangspunktet trengte kongelig leidebrev. Den sefardiske innreiseretten ble varierende praktisert, og det finnes eksempler på at sefardiske jøder ble fengslet på 1700-tallet. Med Grunnloven av 17. mai 1814 ble et totalforbud mot jødisk innreise satt i kraft. De få ikke-assimilerte sefardiske jøder som ble i Norge etter 1814 konverterte offisielt til evangelisk-luthersk kristendom. Forbudet ble opphevet for sefardiske jøder av Høyesterett i 1844. Medlemsmassen i de mosaiske trossamfunn som finnes i Norge i dag har i all hovedsak sin bakgrunn i askenasisk innvandring etter grunnlovsendringen av 1851.

Referanser