Signe Scheel (1860–1942)
Signe Scheel (født 23. november 1860 på Hamar, død 15. desember 1942 i Oslo) var kunstmaler. Hun var naturalist og ble regna som en fremragende kolorist, men har i kunsthistoria havna noe i skyggen for kunstnere som Harriet Backer og Kitty Kielland.
Slekt og familie
Hun var datter av sorenskriver Johan Christian Ræder Scheel (1823–1898) fra slekta Scheel og Christiane Marie Mathilde Bay fra slekta Bay.
Selv ble hun ikke gift.
Liv og virke
Hun vokste opp i en embetsmannsfamlie med mange barn. De første åra tilbrakte hun på Hamar, der faren var byfogd og sorenskriver. Da hun var seks år gammel fikk han stilling som assessor i Christiania byrett, og dermed flytta de til hovedstaden. Drøyt ti år senere, i 1877, ble han så sorenskriver ved Toten, Vardal og Biri sorenskriverembete, og familien flytta da til Undesløs på Kapp.
Det var i skrivergården på Toten at hun ble oppdaga som kunstner av Hans Gude. Han var venn av faren, og under et besøk hos familien ble han begeistra over hennes malerier. Han fikk henne inn som elev på skolen til Christian Krohg i Kristiania, der hun begynte sommeren 1881. Signe Scheel og Helene Gundersen var det første elevene han tok imot. På høsten samme år reiste hun til Berlin, der hun var elev hos professor Karl Gussow i hans «dameatelier». Også de to neste vintrene reiste hun til Berlin for å lære av Gussow. Hennes søknader om reisestipend førte ikke fram, men faren var i stand til å betale for henne.
Debuten på Høstutstillingen kom i 1884 med et portett av søstera Fredrikke Lütken. Det fikk god kritikk fra blant annet kunsthistorikeren Andreas Aubert. Mange av hennes modeller var nettopp familiemedlemmer – blant annet fordi de ikke skulle ha betaling for å sitte modell. De var også tålmodige, noe som var nødvendig når Signe Scheel malte. Det kunne ta lang tid å fullføre et verk fordi hun slet med helsa, og ikke kunne arbeide i så mange timer av gangen. Og hun var også perfeksjonist, og skrapte ofte ut for å male om. Til dels førte dette til at hun overarbeida bildene sine. Det er kanskje betegnende at «Lysstudie» frå 1884, som regnes som et av hennes beste verk, ikke var fullført. Lys var for øvrig svært viktig i hennes kunstneriske uttrykk. Hun hadde Rembrandt som et av sine store forbilder, og brukte i likhet med ham ofte skjulte lyskilder. Et godt eksempel på det er «Lesende pike», som ble vist på Høstutstillingen i 1886.
Høsten 1885 ble hun elev på malerskolen som ble drevet av Christian Krohg, Hans Heyerdahl og Erik Werenskiold. I 1887 reiste hun så til København for å studere videre. Hennes tremenning Ane Cathrine Elisabeth Thiele bodde der og var gift med kunstneren Georg Achen, og hos henne traff hun også andre kunstnere. Våren 1888 bar det til Paris, der hun sammen med Marie Tannæs og Ingrid Dahl, som hun kjente fra malerskolen i Kristiania, var elev av Pascal Dagnan-Bouveret. Signe Scheels hovedverk «Skrivergården» ble malt etter hjemkomsten fra Paris. Hun reiste også dit våren 1892 og var elev hos Pierre Puvis de Chavannes.
Mot slutten av 1890-åra begynte hun å arbeide på større religiøse komposisjoner. «Herrens tjenerinne» er det mest kjente av disse. Det ble omarbeida flere ganger, og hun ble aldri helt fornøyd med disse arbeidene. Etter århundreskiftet ser kunsthistorikerne et fall i kvaliteten, men hun lagde fortsatt noen svært gode malerier. Særlig nevnes portrettene «Kunstnerinnens mor», «Selvportrett» og «Dame i lysegrått sjal». I folketellinga 1900 er hun registrert hos mora, som da var enke, i Maries gate 8, og i 1910 bodde hun i Majorstuveien 31.
I 1907 kjøpte Nasjonalgalleriet inn hennes «Gamle hus i Rotenburg». Det var Gustav Vigeland og Harriet Backer som hadde stått bak dette innkjøpet.
Da hun fylte 75 år i 1935 arrangerte Henrik Sørensen en utstilling i Kunstnernes hus, der Signe Scheels arbeider ble utstilt sammen med verk av Eilif Peterssen. Det ble en godt besøkt og kritikerrost utstilling.
Det siste bildet hun malte var «Hustak, Firenze» fra 1927. Sykdommen gjorde det vanskelig å arbeide videre, men i de siste femten årene av livet så hun på muligheter for å forenkle teknikken, uten at det kom noen verk ut av det. Hennes produksjon var nokså liten sammenlikna med andre malere fra samme periode, bare omkring 140 malerier og noen akvareller og tegninger. Det som sikra henne en plass i kunsthistoria er at det jevnt over er svært høy kvalitet på hele hennes produksjon, rett nok, som nevnt, med et lite fall etter århundreskiftet.
Teater Innlandet satte i 2011 opp Elin Tinholts stykke Storm og silke, der Signe Scheel er en av rollefigurene. Hun ble spilt av Elisabeth Hagli Aars. Forestillinga ble vist på gården Billerud, der man nå finner Peder Balke-senteret.
Litteratur og kilder
- Signe Scheel i Historisk befolkningsregister.
- Aaserud, Anne: Signe Scheel i Norsk biografisk leksikon.
- Aaserud, Anne: Signe Scheel i Norsk kunstnerleksikon.
- Signe Scheel på Wikipedia på bokmål og riksmål.