Sissel Rønbeck

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Sissel Marie Rønbeck (født 24. mai 1950 i Hammerfest) er politiker, og har både representert ArbeiderpartietStortinget og sittet i regjering flere ganger. Særlig kjent er hun for at hun i 1979 i en alder av 29 år ble Norges yngste statsråd, og for sin tid som miljøvernminister.

Slekt og familie

Hun er datter av forbundsleder Odin Ingolf Rønbeck (1915–1962) og telegrafist Rønnaug Marie Iversen (f. 1913).

Den 20. juni 1971 ble hun gift med politiker Bjørn Tore Godal (f. 1945). Dette ekteskapet ble oppløst i 1981.

Hun gifta seg for andre gang den 21. juli 1983 med programredaktør Arne Wam (f. 1952), sønn av gårdbruker Hans Wam og Magnhild Wam.

Liv og virke

Hun vokste opp i en familie med sterke bånd til arbeiderbevegelsen. Hennes farfar hadde vært med på å starte opp Samorg i Hammefest, og faren var svært aktiv i fagbevegelsen. I 1952 ble faren leder i Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund, noe som førte til at familien flytta til Oslo og bosatte seg på Sagene. Sissel Rønbeck ble tidlig medlem i Framfylkingen, og senere Arbeidernes ungdomsfylking (AUF). Etter realskolen begynte hun på Oslo katedralskole, men avbrøt skolegangen før hun fikk avlagt examen artium.

I 1969 ble hun reisesekretær i AUF, og da hun i 1975 ble leder i ungdomspartiet var hun ikke bare AUFs første kvinnelige leder, men også den yngste ledere noensinne. Hun hadde ledervervet til 1977. Det året møtte hun for første gang som vararepresentant på Stortinget. I 1981 fikk hun fast plass. På Stortinget var hun blant annet leder i Kirke- og undervisningskomiteen 1985–1989. Da stortingsmeldinga om utbygging av ny hovedflyplass på Gardermoen ble behandla i 1992 var hun saksordfører, og hadde blant annet en sentral rolle i å utarbeide opplegget for Gardermobanen.

Ideologisk sto hun på venstrefløyen i Arbeiderpartiet, og hun ble kjent for å kjempe knallhardt for alle saker hun engasjerte seg i. Som statsråd høsta hun anerkjennelse fra mange da det ble kjent at hun hadde returnert brev til departementer fordi de var skrevet på et ugjennomtrengelig byråkratspråk. Hun kom også med en utstrakt hånd til kristen-Norge, da hun ba om samarbeid med arbeiderbevegelsen for å bekjempe normløshet i samfunnet. Historisk har arbeiderbevegelsen og kristne grupper ofte kjempe for mer eller mindre samme mål i mange saker, samtidig som det har vært mye mistro og til tider åpen fiendtlighet. Internt i partiet opplevde hun å komme i konflikt med ledelsen til tider, blant annet i spørsmålet om atomvåpenfri sone i Norden og i forsvarspolitikken.

Innen likestillingspolitikk kom hun i 1970-åra, som leder av AUF, med et sentralt bidrag da hun la fram et nytt kvinnepolitisk program. Gjennom dette var hun sentral i å sette dagsorden for likestillingsdebatten i Arbeiderpartiet. Som forbruker- og administrasjonsminister fulgte hun opp dette med Handlingsplan for likestilling 1981–85. Blant resultater som kan spores tilbake til hennes arbeid er aksept for kjønnskvotering, synliggjøring av kvinneperspektivet og at Norge fikk verdens første barneombud.

Fra 1986 til 1989 var hun miljøvernminister, og satte i gang en rekke store prosjekter. Blant disse kan nevnes Akerselva Miljøpark, som har fått store konsekvenser for miljøet i hovedstaden. I 1996 ble hun samferdselsminister, og hun tok da med seg miljøvernaspektet inn i jobben. Ikke minst var hun opptatt av at miljøet måtte være en faktor i vurdering av nye veiprosjekter. Hun gikk av sammen med Torbjørn Jaglands regjering i 1997, og erklærte da at hun ga seg i politikken. Hun hadde siden 1993 vært assisterende direktør hos Riksantikvaren, en stilling hun la mye arbeid inn i etter avgangen. Hun engasjerte seg også sterkt i Den norske Nobelkomité. Hun har også hatt en rekke verv i styrer og råd.

Kilder og litteratur