Skog- og hagebruk på Grytøya
Skog- og hagebruk på Grytøya kom ikke hit av seg selv. Det ble i perioden fra 1906 og utover planta mange fremmede treslag på Vaskinn på Grytøya i Harstad kommune som har vist seg å trives og vokse godt der.
På 2000-tallet er dette blitt til store ruvende trær som blir lagt merke til på tur gjennom bygda eller i Vaskinnmarka. Ved inngangen til 1900-åra var det som en oppvåkningstid for skogplanting og skogreising også i denne regionen av det nordlige Norge. Først og fremst var det snakk om å plante norske bartrær som furu og gran med sikte på framtidig produksjon av bygningstømmer til eget bruk. Furua var velkjent her, selv om den var borte på Grytøya på denne tida. Funn av store furustokker i torvmyrene vitner om at furua har en forhistorie her. Dessuten skal man ikke gå lenger enn til Sør-Senja før skikkelig furuskog dukker opp.
Skog i Sør- og Midt-Troms
På Stonglandet skrøt de av at furuene der var så store at en kunne snu sleden på stubben etter at treet var felt. Grana derimot har en helt annen geografisk plassering, med si naturlige nordgrense i Dunderlandsdalen. For godt hundre år siden var det vanlig oppfatning at gran ikke kunne vokse og formere seg nord om Saltfjellet. Noen enkeltstående grantrær var å finne i øvre Pasvikdalen, men disse er av en underart som har innvandra fra øst; Sibirgran, (Picea abies obovata). I dag veit vi at det er historiske grunner til at grana «ikke ville nord om Saltfjellet». Det var rett og slett ikke tid nok til å komme seg over fjellet etter at den vandra inn i landet igjen etter de siste istidene. Med litt hjelp er hun som kjent igjen vel etablert i hele Nordland og store deler av Troms, der den og på mange steder utvikler modent frø og sår seg selv. Situasjonen er dermed en ganske annen enn den var for hundre år siden. Naturvernere og andre er urolige for at grana skal bre seg i meste laget til ulempe for den naturlige vegetasjonen.
Pioneren
Det var Johan Vaskinn som starta med planting av trær på Grytøy for mer enn 100 år siden. Han var eldste sønn (født 1884) av Jacob Andreas Johansen og hustru Johanna Bergitte Hansdatter på gården Nesset på Vaskinn, der far Jacob var født i gården og mora kom fra Gausvik. 23 år gammel tok han lærereksamen ved lærerskolen på Elverum, to år seinere gikk han et jordbrukskurs ved landbruksskolen i Bodin og når han så fulgte på med et hagebrukskurs ved Statens hagebruksskole på Hylla i det som langt seinere ble Inderøy kommune i det som tidligere var Nord-Trøndelag, så viser jo det med all tydelighet hans sterke interesse for planter og dyrking av disse.
Ola Heide som må sies å ha en grunnfestet interesse innen de samme fagfelt som sambygdingen han skriver om i Håløygminne nr. 3 i 2015, forteller og pent om Johan Vaskinn sin interesse for vinterherdig timotei og belgvekster for å styrke enga på Nesset.
Treplanting
Det var først og fremst grana som fenget Vaskinn. Heide forteller at etter hvert som trea ble hogstmodne ble tømmeret benytta til husbygging på Nesset. I 2015 var trea nådd gode 20 meter i høyden, der rotstokker med diameter på halvmeteren ikke var uvanlig. Det første «plantefeltet» fikk navn etter trea; og «Granhagen» står der enda. Andre felt ble anlagt i Olderskogbakkan og Hallevika.
Bær, frukt og prydplanter
Rips, solbær, stikkelsbær, bærapal, hvitrips og gule bringebær samt kirsebær ble også plantet. Ikke alt like vellykket, men kirsebærtrea bærer faktisk fortsatt frukt. Pryd- og fremmedartede trær så som balsamedelgran, sibiredelgran, spisslønn og søtrogn er blant de som fortsatt finnes i egnen omkring Nesset.
Brødre
Johan Vaskinn besluttet å ville satse på læreryrket, men var og en ihuga målmann og hadde stor interesse for lokalhistorie. Han var i flere ulike skoleposter før han i 1922 kom til Sandøyra skole i Balsfjord der han var i over 20 år til han døde i 1943. Siden overtok den sju år yngre broren Hans, som fortsatte den nytenkninga Johan startet.
Også Hans ble, i likhet med sin et år yngre bror Alfred, som ble lærer i Melvika, både samfunnsbevisst og engasjert. I avholdsbevegelsen og som misjonærer for sin gudstro, sto de som påler, like godt rotfestet som de edeltrea den eldre broren Johan planta rundt heimgården på Grytøya.
Lærerikt
Ola Heide gir et godt innblikk i en fortid som ellers sto i fare for å gå i glemmeboka. Det skal han ha all ære for. Når fortellinga er så godt formulert og derved lett fordøyelig, blir det en fornøyelse å lese det han er gitt plass til i Håløygminne nr. 3 i 2015.
Kilder
- Heide, Ola: «Planting av framande treslag på Vaskinn på Grytøya for over hundre år sidan: Ein pioner og verket hans». I Håløygminne nr. 3 2015.
- Kampen mot alkoholen i Sør-Troms på Harstadleksikonet.