Sofie Nyborg (1885–1969)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sofie og Johan Nyborg på tunet på Nyborg.
Foto: Ukjent

Sofie Olsdatter Nyborg (født 3. februar 1885 i Romedal, død 1969 samme sted) var husmanns- og småbrukerkone i Romedal. Hun tok navn etter plassen Nyborg under Harstad, der hun og familien bodde i mer enn et halvt århundre.

Hun var datter av husmann Ole Kristofersen (1863–1951) og Matea Olsdatter (f. 1852). Sofie var det eldste av deres fire barn:

Da hun ble født, bodde foreldrene på en husmannsplass under Sande. Ved dåpen i Romedal kirke den 2. april 1885 ble Sandeeie oppgitt som bosted.[1] Der var de fortsatt da Olav ble født i 1887, men da den tredje ungen kom til verden i 1890, hadde de flytta til en plass under Horne. De bodde på to plasser under den gården, først på Larssveen og så på Smedbakken.

Den 1. oktober 1899 ble Sofie konfirmert i Romedal kirke. Hun sto som nummer 12 i lista, og fikk karakteren god i kristendomskunnskap.[2]

Allerede året etter konfirmasjonen hadde hun reist ut for å gå i tjeneste. Hun var ikke veldig langt unna, for i folketellinga 1900 finner vi henne på Løten prestegård som tjenestepike hos sokneprest Gustav Sophus Janke.[3]

Den 17. juli 1904 ble Sofie gift i Romedal kirke med sambygdingen Johan Alfred Oskar Johannesen. Hun sto ved bryllupet oppført som tjenestepike, med bosted på garden Harstad, mens han var jordarbeider på Arneberg.[4] Da de fikk sitt første barn i 1905, var de bosatt på Harstadeie.[5] Dette var plassen som etter hvert fikk navnet Nyborg, og som Sofie og Johan tok navn etter. De fikk åtte barn:

  • Olav Johansen (f. 1905).
  • Oskar Nyborg (f. 1907), gift med Gunda Helene Nyborg fra Urset i Romedal.
  • Sverre Nyborg (f. 1911), gift med Anna Nyborg, bosatt i Heradsbygd.
  • Magnus Nyborg (1912–1986), gift med Lise Nyborg, bosatt på Skoppum.
  • Jenny Nyborg (1914–1979), gift med Arne Håkensen.
  • Håkon Nyborg (1917–1995), bosatt i Ski.
  • Asta Madsen (1920–1975), gift med Arne Martinius Madsen, bosatt i Degernes og Hølen.
  • Magda Nyborg (f. 1923), bosatt på Hamar.

Fram til Johan under krigen, med hjelp fra ungene, klarte å kjøpe ut plassen hadde han pliktarbeid på Harstad som en del av leia. Med åtte unger og fattige kår betydde det at Sofie måtte arbeide hardt hjemme. I tillegg til å ta mye ansvar for å dyrke jorda, vevde hun åkler og sydde duker. Hun var også kjent i bygda som spesielt flink til å bake sukkerbrød – noe som er litt av en kunst i vedfyrt komfyr, for det er avhengig av helt jevn temperatur, og det var ikke noe glass å kikke gjennom for å se om den var klar. Det var noe hun nok sjelden spiste sjøl, men hun leverte til gårdene når det skulle være feiring.

Omkring 1962/1963 flytta ekteparet på gamlehjem. Johan hadde blitt skral, og Sofie sleit med begynnende demens. Ungene har fortalt at de to ble lagt på hvert sitt rom, men at de ansatte etter en tid ga opp å holde dem fra hverandre – Sofie var aldri på plass på sitt rom, og de fant henne i senga til ektemannen. Johan døde i 1963, og Sofie levde videre som enke på gamlehjemmet til 1969. Hun ble stadig mer mentalt fraværende, men fikk besøk av ungene jevnlig helt til det siste. Noen historier fra denne tida har gått i arv i slekta, og selv om alderdomsdemens er et trist tema i seg selv, har de blitt videreført med humor og glimt i øyet. Det fortelles at da Johan skulle gravlegges og familien var samla i kirka, spurte Sofie brått «Åkken er'e som har daua?». Hun ble fortalt at «Det er'n Johan, mann' din», og svarte «Å bland nå itte meg oppi detta». Hun hadde også i de siste åra den særegenhet at hun bare ville spise poteter med surmjølk – lett å tygge, bra for fordøyelsen og greit når smakssansen begynner å forsvinne. Da hun på julaften prøvde en bit ribbe, sa hun at «det var itte no godt det her hell', send potitten».

Sofie Nyborg ble gravlagt sammen med sin mann på Romedal kirkegård. Grava deres er nå sletta.

Referanser

Litteratur og kjelder