Steigen prestegård

Steigen prestegård sett fra sjøsiden. Fra slutten av 1800-tallet. Hagen sees til venstre foran hovedbygningen fra 1884. Bygningen i midten er almueskolen hvor bla. konfirmantene bodde under konfirmantundervisningen. Til høyre sees den første store driftsbygningen fra 1869 med de karakteristiske fløyene.

Foto: fra Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum.

Steigen prestegård (egentlig Laskestad) er en gammel prestegård i nåværende Steigen kommune i Nordland. Gården ligger på sørsida av Engeløya i et område med forholdsvis gunstige klimatiske forhold med en bratt fjellvegg mot nord og åpent lende mot sjøen i sør. Like ovenfor gården ligger de karakteristiske fjellene Hankammen (Hanekamtinden) og Prestkona (Prestkonetinden). I lia ovenfor prestegården ligger verdens nordligste hasselskog, og denne er fredet som naturreservat. Prestegården var fra gammel tid en av de største gårdene i distriktet og utgjorde et areal på nærmere 7 kvadratkilometer, men er siden redusert ved fradeling av husmannsplassene, en rekke tomter og parseller til tilleggsjord. Selve innmarka og fjellviddene, samt bygningene er imidlertid beholdt og eies i dag av Opplysningsvesenets fond. Gårdsdriften er i dag nedlagt, men jordveien leies bort til gårdsbruk i området.

Navnet

Prestegårdens egentlige og opprinnelige navn er Laskestad. Dette har en lengre omtale i Norske gaardsnavne av O. Rygh. Uttalen oppgis der å være la`ssta. Gjennom tidene har skrivemåten vært forskjellig og den eldste kjente formen er ifølge Rygh; Leskested, senere ble navnet skrevet Laschestad (1610, 1661 og 1723). Ifølge Rygh er navnet enestående, men kan muligens sammenlignes med andre navn som inneholder førsteleddet Lasken. Dette navnet går igjen 5­6 ganger som navn på noen små gårder i det tidligere Jarlsberg og Larviks Amt (Vestfold). Han mener navnet har sammenheng med ordet laske, dvs. kile, eller strimmel "som syes ind i et klædningsstykke, som stedsnavn vel om et kileformet stykke Jord". Videre nevnes det at opphavet kan ligge i et elvenavn, ettersom det på Mo finnes en bekk med navnet Laskbekken. Ved prestegården skal det i gammel tid ha vært en forholdsvis stor bekk som senere for det meste ble bortledet. Denne bekken mener Rygh kan ha vært grunnlaget for gårdsnavnet, men at dette imidlertid er svært usikkert. Uansett er navnet etter hans mening mye nedslitt og endret fra sin opprinnelige form.

Steigen kirke etter ombyggingen i 1869. Middelalderkirken er den hvitkalkede delen til venstre. Eier: Riksantikvaren

Historie

Frederik Nikolai Jensen, prest til Steigen 1863-1870. I hans tid på Laskestad ble den første store driftsbygningen bygget. Selvportrett. Eier: Riksantikvaren

Prestegården ligger over to kilometer fra den gamle middelalderkirken på Steigen. Prestegården har ligget der den nå ligger ihvertfall siden reformasjonen i 1587 . Like ved kirken lå fra 1223 til 1797 lagmannssetet for Hålogaland. Lagmannsgården var en stor eiendom med tilhørende vær som utgjorde i alt 12 våg skyld og dennes plassering kan ha vært en medvirkende årsak til at presten bodde såpass langt unna kirken. Laskestad var fra gammelt en gård med 4 våg skyld. Foruten selve prestegården ble nabogården Myklebostad i øst brukt som underbruk. Myklebostad ble også brukt av eventuelle kapellaner presten hadde. 3 av totalt 6 våg av gården Myklebostad var dessuten lagt ut til enkesete til enken etter foregående prest. Videre var også gården Haug lenger øst på Engeløya og gården Tro i Ledingen/Leiranger også periodevis anneksgårder under prestegården. Alt dette gav rom for jordbruksdrift i stor målestokk og videre hadde presten i gammel tid jekt som ble brukt til føring av fisk til Bergen.

I boka Norges prestekald av Olaf Holst fra 1894 ble besetningen på prestegården oppgitt til 3 hester, 14 kyr, 2 ungfe og 20 sauer. Avlingen var 35 hl. bygg, 25 hl. havre og 150 hl. poteter. Det var utilstrekkelig med skog på gården. De visse inntektene utgjorde 3000 kr, de uvisse 650 kr. Prestens åbotshus var driftsbygningen, 2 stabbur, vedbod, torvsjå og smie. Prestens eiendomshus var sommerfjøs, naust, potetkjeller, vognbod og melkebod. Selve hovedbygningen nevnes ikke. Av 6 husmannsplasser var det årlig 32 kr i årlig avgift. Gårdens nettoutbytte ble regnet til 300 kr.

Til Prestegården hørte en rekke husmannsplasser fra gammel tid. Disse lå i all hovedsak fra prestegården og østover. Foruten disse lå klokkergården på prestegårdens grunn like ovenfor tunet på prestegården. Doktorgården Breidablikk fra 1870-årene ligger nedenfor prestegården og er i nyere tid tatt i bruk som Steigen bygdetun. Husmannsplassene lå i områdene Gjerdet, Nygård, Sandvåg og Mølleskog. Nesten 30 husmannsplasser og småbruk ble solgt unna i tiden mellom 1900 og 1950. Som tidligere nevnt hadde prestegården ei gammel skyld på 4 våger, revidert i 1838 til 4 skylddaler 2 ort og 4 skilling. Ved matrikkelen i 1886 ble gården tillagt 19 skyldmark 10 øre, redusert til 11 skyldmark 41 øre ved matrikkelutkastet av 1950. Da hadde flesteparten av husmannsplassene blitt solgt fra.

Liste over prester til Steigen sognekall fram til 1907:

1. Herr John: Ukjent embetstid
2. Mikkel Olufsen: 1560-1599
3. Abel Mikkelsen Broch: 1599-1613
4. Arne Olufsen: 1614-1641
5. Hartvig Arentsøn: 1641-1691
6. Arnt Hartvigsøn: 1691-1744
7. Nils Heggelund: 1744-1752
8. Erich Nielsøn Berg: 1752-1760
9. Kornelius Kempe: 1760-1765
10. Albert Jersin: 1766-1771
11. Henning Junghaus Kaurin: 1771-1782
12. Esten Steen: 1782-1791
13. Simon Kildal: 1791-1809
14. Nils Tønder Hammond: 1810
15. Gerhardt Busch Suhrland: 1810-1827
16. Christian Bull Stoltenberg: 1827-1838
17. Martin Adolph Sigholt: 1838-1849
18. Carl Nikolai Bugge: 1849-1862
19. Frederik Nikolai Jensen: 1863-1870
20. Johan Karl Richard Wisløff: 1871-1893
21. Kristian Erhardt Koren: 1893-1907

Prestegårdshagen

Steigen prestegård sett fra fjellsiden på slutten av 1800-tallet. Den store nye hovedbygningen med den berømte prestegårdshagen til venstre. Hentet fra Professor Schübelers Viridarium Norvegicum

Steigenlilje eller kaukasuslilje (Lilium monadelphum) kjent fra prestegårdshagen på Laskestad

Det som har gjort Steigen prestegård kjent er hagen som ble anlagt av sogneprest J. K. R. Wisløff i 1872 på oppfordring fra professor Fredrik Schübeler i Kristiania. Et større myrområde like ved hovedbygningen ble drenert og innhegnet. Utkastet til hagen ble laget av Wisløff selv og dette arbeidet ble av Schübeler i hans Viridarium Norvegicum betegnet som "meget smukt". Før hagen ble anlagt fantes det omtrent ikke trær eller busker omkring prestegården. Ved hjelp av konfirmantene som bodde på prestegården under konfirmantundervisningen ble det gjort en utstrakt planting av trær, for det meste av rogn og bjørk. Disse ble hentet fra en ungskog i nærheten. Foruten dette sendte Schübeler nordover 164 forskjellige arter trær og stauder, samt 212 forskjellige frøsorter. Av disse nevner Schübeler i Viridarium Norvegicum at 80 slag trær og busker hadde klart seg, men noen år senere var der ikke mer enn ca. 30 igjen. Hagen ble anlagt som forsøksstasjon og gav god innsikt i hvor langt nord de diverse planteslagene kunne greie seg. Stilmessig ble hagen anlagt i datidens rådende landskapsstil med slyngende grusganger, gressplener, treplantinger og staudebed. Hagen ble raskt ganske frodig og ettersom selve hagen ikke er større enn 1160 kvadratmeter skygget etterhvert trærne ut staudene og de mindre buskene. Hagen var ifølge statsgartner Peter Nøvik et bevis på hva flid og utholdenhet kan utrette, selv om han mente at hagen i noen grad var mer oppskrytt enn den fortjente. Særlig kjent fra hagen var den vakre Steigenliljen (Lilium monadelphum) som har sitt norske navn fra Steigen prestegård. Liljen finnes ikke i dag i prestegårdshagen, men er et vanlig innslag i hager ellers rundt om i nærområdet. Hageanlegget på prestegården bidro til at det ble anlagt hager i stor stil rundt om i distriktet, noe som nærmest var ukjent i årene før. Planter og frø kom ofte fra prestegården. Hagen var så berømt som "verdens nordligste hage" at den tyske Keiser var ment å besøke den på en av sine lystturer nordover. Sogneprest Wisløff satte stort igang med å stelle istand for besøket, men noe kom i veien for keiseren og besøket ble avlyst. Da Wisløff døde, ble han etter eget ønske gravlagt i et hjørne av sin kjære hage. Kisten ble imidlertid flyttet til Oslo en tid etter.

Hagen ble holdt i god hevd fram til først på 1900-tallet, men forfalt etterhvert som arbeidsmengden til prestene økte. Dessuten ble det dårligere med arbeidskraft ettersom pliktarbeidet som husmennene hadde hatt på prestegården falt bort etterhvert som husmannsplassene ble solgt til sjøleie. Like etter andre verdenskrig ble gangveiene sådd igjen og hagen ble mer for park å regne. En granallé plantet av sogneprest Koren rundt århundreskiftet fra hovedbygningen og vestover ble hugget ned på grunn av sykdom rundt årtusenskiftet. Den hadde da en anseelig størrelse. Ny allé ble plantet istedet, men denne ble for et par år siden hugget ned av vegvesenet.

Statsgartner Peter Nøvik nevner i sin bok Havedyrkningen i Norges nordlige egne før og nu fra 1902 følgende arter av trær og busker i prestegårdshagen:

Abies pectinata, vanlig edelgran, et eksemplar var 4,7 meter allerede i 1898, nå skal dette være over 30 meter høyt

Acer Platanoides, spisslønn (imidlertid er en kommet fram til at flere av disse har vært platanlønn, A. pseudoplatanus)

Amelanchier canadensis, junisøtmispel, et eksemplar rundt 1 meter høyt

Aeculus Hippocastanum, hestekastanje, høyden målt til over 5,5 meter i 1898, stod imidlertid inneklemt mellom ask og rogn

Berberis vulgaris, berberis, pga. toppfrysing nådde den kun 1 meters høyde

Betula odorata, vanlig bjørk, nå kjent som B. pubescens

Caragana Chamlagu, C. frutescens, C. pygmea og C. aborescens, ertebusk, noen av artene trivdes bedre enn andre

Cotoneaster acutifolia, blankmispel, trivdes særlig godt og var over 2 meter høy

Cratageus sanguinea, pall, trivdes godt og det høyeste var 5,4 meter i 1898

Cytisus alpinus, alpegullregn, trivdes godt og blomstret rikt, høyeste eksemplar var 4 meter høyt

Fraxinus excelsior og F. americana, ask, sistnevnte er imidlertid tvilsomt om er riktig, største eksemplar var 7 meter høyt

Lonicera alpigena, alpeleddvedd, trivdes ikke særlig godt

Lonicera coerulea, blåleddved, trivdes utmerket

Lonicera tatarica, tatarleddved, flere varieteter i hagen

Lonicera ciliata, må ifølge Nøvik ha vært en annen art ettersom den trivdes bedre i Steigen enn i Tyskland

Picea alba, hvitgran, flotte eksemplarer og de største var 1 meter høye

Potentilla fruticosa, buskmure, holdt seg godt

Prunus spinosa, slåpetorn, trivdes godt de første årene, men døde plutselig, Nøvik anbefalte imidlertid denne art for Nordland

Pyrus prunifolia, pæretre, var 4 meter høyt

Quercus pedunculata, eik, nå delt inn i Q. robur og Q. petrea, to eksemplarer plantet i 1874, toppfrøs, men var uansett nesten 5 meter høye

Ribes alpinum, alperips, hardfør og fikk modent frø

Ribes aureum, gullrips, trivdes som R. alpinum

Salix Caprea, vanlig selje

Salix vitellina, pil, toppfrøs sterkt og hadde et stygt utseende

Sambucus nigra, svarthyll, kun lav busk pga. toppfrysing

Sorbus Aucuparia, vanlig rogn

Sorbus hybrida, rognasal, et par flotte eksemplarer av denne arten

Spirea cana og S. salicifolia, trivdes utmerket

Symphoricarpos racemosus, snøbær, trivdes også utmerket

Syringa vulgaris, vanlig syrin, trivdes godt, men blomstret ikke hvert år

Syringa Josikaea, ungarsk syrin, var kun i 1 meters høyde, noe Nøvik mente var påfallende lite

Viburnum edule, korsved, toppfryser, men holdt seg godt

Foruten disse nevnes både eple- (malus domestica) og kirsebærtrær (Prunus cerasus). Epletrærne trivdes dårlig, men kirsebærtrærne trivdes bedre og hadde hatt modne bær. Stikkelsbær fantes også, men trivdes dårlig, trolig pga. feil proviens.

Et mønsterbruk

Laskestad ble drevet fram som et mønsterbruk i distriktet. En av de første enhetslåvene som er kjent fra norske prestegårder ble bygget på Laskestad i 1869 i Frederik Nikolai Jensens tid som sogneprest. Denne bestod av en underetasje i tre avdelinger og med to sidefløyer, i vest lå en storfefjøs av gråstein, i øst en småfefjøs, hestestall og hønsehus også av gråstein. Mellomrommet var grise- og gjødselhus. Over dyrerommene var det høy- og kornlåver og over mellomrommet var det treskelåve. Bygningen var 14,5 x 9,4 m i grunnflate. Underetasjen var 2,5-3 meter høy, mens overetasjen var 3,1 meter høy. Midt gjennom bygningen gikk en kjørebane. Litt før 1900 ble den gamle driftsbygningen revet og erstattet med en ny bygning uten fløyene med tømret fjøs og stall i første etasje og høy- og kornlåve over det. I 1938 brant imidlertid denne bygningen og ny ble da oppført, denne gang med fjøs i betong og låve i bindingsverk. Denne bygningen står fremdeles i modernisert form. Sognepresten Wisløff var en foregangsmann både innen jordbruk og hagebruk. Han skal blant annet ha anskaffet Nordlands første slåmaskin for hest til prestegården på Laskestad. Prestegårdens innmark var godt egnet for maskinell slått. Avsetning for kjøtt og melk fra prestegården hadde en i Bodø by. Wisløff var dessuten en habil møbelsnekker og snekret møbler til flere av værelsene i prestegården.

Fredning

Hovedbygningen og stabburet ble fredet etter Lov om kulturminner i 1991.

Hovedbygningen er en stor to-etasjes bygning bygget i 1884, mens Wisløff var sogneprest til Steigen. Bygningen er preget av sveitserstilen, men bygger også på de tradisjonelle midtkammerbygningene. Den har saltak med moderat takutspring og er tekket med firkantskifer. Bygningen er bygd av lafta tømmer og er utvendig kledd med liggende panel av to forskjellige typer. Bygningen er i dag hvitmalt med grønne vindusomramminger. På gavlendene av huset er det supanel med profil i nedre kant og på langsidene er det et mer flatt høvlet ålesundpanel. Vinduene er av empiretypen som ble brukt i store bygninger, med krysspost og to ruter i nedre ramme. Den opprinnelige vindusomrammingen har trekk fra både empirestil og sveitserstil – empiredetaljer over vinduet og sveitserdetaljer under. Mot tunet er det to innganger, en til kontoravdelingen og en til boligen. Boliginngangen fikk i første del av 1900-tallet en glassveranda med luftebalkong over, her var det først en åpen sveitserstilveranda med saltak.

Stabburet kan være eldre enn hovedbygningen og er mulig flyttet i Wisløffs tid fra et annet sted på tunet. Det er i 1 ½ etasje, og er lafta av tømmer og kledd med stående rødmalt trepanel med grønne lister og vindusomramminger. Taket er tekket med firkantskifer og der står et enkelt lite klokketårn

Prestegårdsskogen

Prestegårdsskogen som blant annet har verdens nordligste hasselskog er vernet som naturreservat.. Naturreservatet utgjør et areal på 1153 daa utelukkende på prestegårdens grunn. Formålet med vernet er å bevare et rikt naturområde med truet, sjelden og sårbar natur, med sitt biologiske mangfold i form av spesielle naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser. Området har særlig betydning for biologisk mangfold og særskilt naturvitenskapelig verdi i form av naturtyper som ras- og naturbeitemark, og forekomster av krevende og sjeldne plantearter, sjeldne beitesopper samt tilhørende fauna. I området finnes en av verdens nordligste hasselforekomster.

Litteratur

• Steigen bygdetun
• Professor Fredrik Schübeler
• Steigen prestegård på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no

Referanser

Artikkelen Steigen prestegård er relevant for delprosjektet Prestefolk i Nordland