Stortingsvalget 1912
Stortingsvalget 1912 var direktevalg til det 62, 63., og 64. ordentlige Storting, og ble avholdt i perioden 20. oktober til 11. november 1912. Ved dette valget gikk Venstre fram med nesten 10 % og fikk rent flertall alene i det nye Stortinget, med 76 av 123 plasser, inkludert Arbeiderdemokratene. Johan Castberg ble valgt både fra Søndre Gudbrandsdalen krets og fra Toten. Hans vara møtte for Toten valgkrets.. Jens Bratlies regjering søkte avskjed og Gunnar Knudsens andre regjering ble utnevnt 31. januar 1913.
Valgordning
Valget ble holdt 21. oktober 1912, med unntak av Kristiansund, der valget ble holdt 20. oktober. Valget var et flertallsvalg i enmannskretser, et valgsystem som ble endret ved valget i 1921, da forholdstallsvalg ble innført. 123 representanter ble valgt inn på Stortinget. I valgkretsene der ingen hadde oppnådd flertall av stemmene ble det holdt omvalg Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år, mens kvinnenes stemmerett var begrenset til dem som hadde egen inntekt av en viss størrelse.
60 representanter ble oppnevnt ved første valg: 42 fra landkretsene og 18 fra kjøpstedene. De øvrige 63 ble oppnevnt ved omvalg 11. november 1912. Valget i Tune ble forkastet. Der ble det holdt omvalg 10. februar 1913. Det 62. ordentlige storting ble åpnet 23. januar 1913.[1]
Stemmerett
Det var alminnelig stemmerett for alle menn over 25 år. Kvinner hadde stemmerett for andre gang, fortsatt begrenset til de som var:
- norske borgere
- har fylt 25 år
- har vært bosatt i landet i fem år og oppholder seg der
- har betalt skatt av en inntekt på minst 400 kr i kjøpsteder og 300 kr på landet, eller lever i helt eller delvis formuesfelleskap med ektefelle som har betalt skatt.
Dette medførte at det var 500 971 stemmeberettigede menn ved valget, og 308 611 stemmeberettigede kvinner. Valgdeltakelsen var samlet 65,86 %, men var gjennomgående større i byene, 72,84 %, mot 62,28 % i landdristriktene . Blant kvinnene som hadde stemmerett, var deltakelsen også mye større i byene enn i landdistriktene, da rundt 75 % av kvinnene med stemmerett i byene benyttet seg av denne.[2]
Resultat
| Parti | Prosent av stemmene (%) | Endring i forhold til 1909 | Mandat | Endring i forhold til 1909 |
|---|---|---|---|---|
| Høyre og Frisinnede Venstre | 33,0 | -8,4 | 24 | -40 |
| Arbeiderpartiet | 26,2 | +4,7 | 23 | +12 |
| Venstre | 40,2 | +9,5 | 76 | +30 |
| Arbeiderdemokratene | 0 | -3,6 | 0 | -2 |
| Riksmaalspartiet | 0,2 | +0,2 | 0 | 0 |
| Avholdspartiet | 0,2 | -0,8 | 0 | 0 |
| Uavhengige venstre | 0,1 | -0,3 | 0 | 0 |
| Kirkepartiet | 0,1 | -0,7 | 0 | 0 |
| Total | 100 | 0 | 123 | 0 |
Det finnes ulike anslag over oppslutning fordelt på parti. Kandidatenes partitilhørighet er antatt.[5]
Referanser
- ↑ Anonym (1915) Stortinget og statsraadet, s. 689 – Steen'ske bogtrykkeri, Kristiania.
- ↑ Arnet Olafsen, Vilhelm Haffner (1913) Norges Offisielle Statistikk. V. 189, s. VII – Statistisk sentralbyrå.
- ↑ Stortingsvalg. Godkjente stemmer etter parti/valgliste. Statistisk sentralbyrå.
- ↑ Stortingsvalg. Valgte representanter, etter parti. 1906-2001. Statistisk sentralbyrå.
- ↑ Arnet Olafsen, Vilhelm Haffner (1913) Norges Offisielle Statistikk. V. 189, s. 76 – Statistisk sentralbyrå.
| Forgjenger: Stortingsvalget 1909 |
Stortingsvalg (1912–)
|
Etterfølger: Stortingsvalget 1915 |