Teglverk i Oslo

Teglverk i Oslo har vi ikke mange minner om lenger - men på Bryn ekstisterer det faktisk fremdeles i 2007 en ringovn for brenning av teglstein

Det er vitnesbyrd om brenning av tegl i Osloregionen så langt tilbake som 1200-tallet. I 1855 er det 7 teglverk i Christiania og 20 i Aker kommune med til sammen over 300 arbeidere. Toppen ble nådd like før 1900, da fantes nærmere tre hundre teglverk i drift i Norge. Den spekulasjonsartede byggevirksomheten som hadde florert i Christiania i slutten av 1890-årene, slo plutselig tilbake i en nesten fullstendig byggestopp i 1900. Store forretningsbanker gikk over ende i hovedstaden og for teglindustrien var det rene ragnarokk. For industrien betydde det nå meget at Stortinget vedtok murtvang i byene og omtrent samtidig brant Ålesund. Eksporten kom også til å bety meget. I 1904 og 1905 ble det eksportert 30 millioner stein årlig. I Fredrikstad var Nordeuropas største teglsteinsbedrift.

Ringovn

Oppfinnelsen av ringovnen i 1858 ble ansett som en av sin tids betydeligste landevinninger. Brennkanalens lengde i de fleste ringovner var fra 70 til 100 meter og her kunne en brenne stein kontinuerlig. Varmen fra stein under nedkjøling ble brukt til oppvarming av ubrent stein før varmen kom hit og på denne måten var systemet veldig energisparende, sannsynligvis 60% besparelse. En kunne ta ferdigbrente stein ut og sette rå stein inn mens brenningen var i gang i annen del av ovnen. Fyringen foregikk på den måten at ovenfra helte brensel ned gjennom fyrhullene.

Bryn

Hele fire av de største teglverkene i Oslo på 1900-tallet lå ved Bryn: Høyenhall teglverk, Kristiania, Bryn teglverk og Nygaard teglverker. Det eneste som fremdeles eksisterer er Kristiania Teglverk i Nils Hansens vei 18. Bygningen ligger på en flate like på nordsiden av elven Alna og langsiden er parallelt med elven. Toppen av bygget ser en til høyre umiddelbart etter at en kommer ut av Bryntunnelen når en kommer sydfra. Det opprinnelige navnet var «Bryn nye Teglverk», men ble endret til Christiania Teglverk og senere igjen ble Christiania stavet med Kr.

Kristiania Teglverk

Kristiania Teglverk ble bygget i 1897, men måtte innstille driften på grunn av byggekrakket allerede i 1898. I 1912 kom det i gang igjen, i 1918 overtok Einar Stange verket og har vært eier av eiendommen helt opp til våre dager. I 1936 brant verket ned til grunnen, men ble bygget opp igjen og da utstyrt med moderne maskineri. Det ble også investert i en kjedegravemaskin og kabelbane. Det ble produsert murstein, takstein og drensrør. Ringovnen, av middels størrelse, var med fra begynnelsen. Kristiania Teglverk måtte gi opp driften i 1960-årene som var en vanskelig tid for denne industrien.

Bygningen

Teglverksbygningen i tre etasjer er bindingsverk i tre kledd med horisontal panel. Panelen på langveggen mot Alna ser ganske ny og nymalt ut. Gavlvegg er i fuget teglstein. Taket er et saltak med svak helning. Administrasjonsfløyen er av teglstein, pusset og malt, den er i 2 etasjer. Verksbygningen har en grunnflate på 1915 kvadratmeter. Bygningen er kraftfull og er en viktig historieforteller og er en del av et helhetlig, eldre industrimiljø.

Bryn Teglverk og Høyenhall Teglverk

Utdypende artikler: Bryn teglverk og Høyenhall teglverk

Bryn Teglverk lå på nordøstsiden av Kristiania Teglverk, skilt av Den Norske Zinkhvidt-Fabrik. Det var det eldste av verkene ved Bryn, bygd i 1883. I likhet med de øvrige Oslo-verkene finnes det lite nedtegnet om dette. Verket hadde en blandet produksjon av murstein, takstein og drensrør. Ringovnen var av middels størrelse. Også dette verket måtte gi opp driften i de vanskelige 1960-årene. Høyenhall Teglverk lå lengst sør av verkene ved Bryn - på tomta der Brynsenteret ligger i dag. Verket var av middels størrelse med en kapasitet på ca. 4 mill. stein pr. år. Etter siste krig hendte en trist arbeidsulykke ved Høyenhall Teglverk som kostet to brødre – murere – livet. De hadde utført reparasjonsarbeide på skorsteinen og var like ved å avslutte arbeidet helt på toppen av pipen. Da vippet en mørteldunk det lette stillaset, og begge brødrene styrtet ned og gjennom taket på ringovnen.

Helsa

Som rimelig var, ble slitasje- og belastningssykdommene den store svøpen for teglverksarbeiderne, sammen med revmatisme og forkjølelsessykdommer. All den tunge leire- og steinlempingen og travingen etter trillebåren, satte tidlig sitt preg på muskler og skjelett. Revmatismen var i stor utstrekning følgesvennen for arbeiderne i brennovnene. Selv vinterstid kunne temperaturen oppe under hvelvet ofte komme opp i 35-40 grader. Å komme herfra og ut i isnende kulde og gjennomtrekk var rimeligvis en stor påkjenning.

Lønna

En dagarbeiders lønn i 1880 var i gjennomsnitt kr. 1,35, men steg til kr. 3,- pr. 10-timers dag i 1910. Da var tilsvarende lønn for kvinner kr. 1,68. I teglindustrien ble det vesentlig arbeidet på akkord og i 1910 svingte fortjenesten mellom 3,00 og kr. 5,- pr. 10-timers dag. Dagarbeidere var det ikke så mage av, men for disse var fortjenesten ca. kr. 2,50 pr. 10-timers dag. I arbeidsreglementet var en bestemmelse om at arbeiderne hadde ansvar for produktet. Brekkasjen eller annen skadet stein kom aldri med i oppgjørene. Den ødelagte steinen måtte tvert imot tilbake til leirgropen uten vederlag. Brennerne hadde en urimelig lang arbeidsdag helt til mot slutten av første verdenskrig. Det var to mann som hver hadde 12-timers skift uken gjennom. Ved bytte fra dag- til nattskift sto den ene brenneren 24 timer i trekk.

I 1904 forsøkte arbeiderne å streike for å få opp akkorden med kr. 1- pr. 1000 stein, men det var nedgangstid og prisene på steinen sank og noe tillegg til arbeiderne kom ikke på tale.

Lofferne

I de første tiårene på 1900-tallet opplevde teglverkene en invasjon av hjemløse overnattingsgjester. Det kunne nesten bli kaotisk på vinterens mest besøkte netter. Tilstrømningen varte til andre verdenskrig og vel så det. Teglverkene hadde en meget sentral plass i lofferens univers selv om de sjelden jobbet der. Verkslokalene beskyttet mot værgudene, og ble et sosialt treffsted for hjemløse mennesker som higer etter varme omgivelser. De ble en livbøye og et samlingspunkt i hverdagen. Tusenvis av vagabonder unnslapp kjølige høst- og vinternetter ved å søke ly på verkene. Ovnsvarmen kunne også nyttiggjøres på annet vis; her kokte lofferne kaffe, de stekte flesk og frigjør seg fra luseplagen. Avlusningen skjer på et blunk. En holder ganske enkelt klesplagget over varmen så beina på småkrypene svis av. Deretter kan de ristes av klesplagget. Det at klærne lukter brent i ukevis får så være.

Det kunne også være noen få madamer blant lofferne på teglverket. En jente fra Vestlandet for eksempel. Hennes bakgrunn er typisk: Et velskapt pikebarn forlot kystbyen i ung alder for å prøve lykken i bystrøk, men kom dessverre skjevt ut. Hun begynte som gatepike i snobbete strøk av Oslo, og endte opp i røverreiret Vaterland. Etter arrestasjon og en mellomstasjon på en arbeidsanstalt for kvinner, ble landeveien hennes foreløpige endestasjon.

Det fantes flere titalls kalkverk og teglverk hvor vagabonder fant nattero, og teglverkene på Bryn og Alnabru lå høyt på lista over ettertraktede mål. Lofferne hadde mange spesielle navn på saker og ting, også steder. Teglverkene på Bryn ble kalt «Røde slott», Østensjølåven kalte de «Villa’n Skjønne høyder» og Lindøya ble kalt «Edens Have».

«På ommen» eller «på verket»

Gunnar Reiby (1918–2012) som var født og oppvokst på Bryn, og bodde der lenge, husket godt karene som overnattet «på ommen» eller «på verket». De kom ofte på døren for å tigge, de kunne be om ti øre eller en matbit. Slett ikke alle steder var de velkomne, men Gunnar Reibys mor var raus og ga mangen en gang en matpakke til uteliggerne og det hendte også de fikk med seg kaffe på en flaske. Aller helst ville de fleste helst ha penger og det var nok for å kunne skaffe seg en eller annen form for alkohol. Slett ikke alle var skurker, det var i nødsårene mellom de to verdenskrigene og det var nød og ekstrem fattigdom som kunne tvinge folk til å tigge.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 112: Kristiania teglverk på Bryn.
• Artikkelen er basert på Gunnar Pedersens spalte "Aktuell historie" i Nordstrands blad, 2007.
• Se også Norsk historisk teglverksdatabase
• Teglverk i Oslo på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.