Tollef Olsen Bache

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Tollef Olsen Bache (1770-1848). Portrett, ukjent kunstner.

Tollef Olsen Bache (1770 – 1848) var en haugiansk predikant, gardbruker, lensmann og handelsmann. Han vokste opp på garden Bakke i Oppdal (Uvdal). Foreldrene var Ole Tollevsen (f. ca. 1733) og kona Anne Larsdatter (f. ca. 1726)[1]. Tollef Olsen arbeidet først som gardsgutt hos faren og som skreppehandler, før han overtok farsgarden. I 1796 ble han lensmann i bygda. Året etter ble Tollef vakt av lekpredikanten Søren Nielsen Røer, og snart etter kom han inn i kretsen rundt Hans Nielsen Hauge. Hauge overtalte ham til å oppgi stillingen som lensmann og flytte til Drammen og starte næringsvirksomhet der. Tollef grunnla et blomstrende handelssted i byen og var lenge en av haugianismens fremste støttespillere i Drammens-distriktet. Men på grunn av en skilsmissesak, skjedde det et brudd mellom ham og den haugianske bevegelsen etter 1824. Tollef Olsen forble likevel en lojal tilhenger av Hauge og haugianismen fram til sin død i 1848.

Barndom og oppvekst

Tollef Olsen Bache vokste opp i trange økonomiske kår og hadde en krevende oppvekst, forteller han i sjølbiografien som ble utgitt i posthumt i 1849. Fra han var 7 år gammel og til han passerte 14, brukte han mesteparten av sin tid i foreldrenes tjeneste. Det ble ikke mye tid til skolegang, og i tillegg opplevde han seg sjøl som seint utviklet intellektuelt sett: «Jeg havde tungt for at lære», skriver han, «og det gik meget smaat i det første med mig til jeg kom saa vidt, jeg selv kunde læse i en Bog.»[2] Skrivingen var det enda verre med, og Tollef fikk overhodet ingen undervisning og måtte lære seg helt på egen hånd å uttrykke seg skriftlig:

Uden Lærer begyndte jeg saa at sige bagfra; thi istedetfor Bogstaver skrev jeg strax Sammenskrift. Papir, Pen og Blæk var jeg ikke Ejer af; i stedet for Papir betjente jeg mig av Birkenæver; mit Blæk bestod i et slags sort Farve, og min Pæn var en tilspidset Træpinde.[3]

Et motsetningsfylt sinn

På tross av den krevende oppveksten beretter Tollef Olsen at han hadde «et muntert Væsen» og deltok med liv og lyst i den lokale, ungdommelige rabbagastkulturen.[4] «Jeg var som mine Kammerater meget oplagt paa Skjemt og Forlystelse og deri nesten en Mester», står det i sjølbiografien.[5] Samtidig var han tidlig plaget av grubling over egen synd, skyld og straff i forbindelse med disse ungdommelige eskapadene. Og helt i tråd med folkelig, pietistisk tenkning og tradisjon målte han at sin egen livsstil opp mot Bibelens standarder og fant at han satte egen frelse og utsiktene til evig liv i fare: «hvis jeg levede i Vellyst blev jeg ikke lykkelig naar Døden kom», tenkte han, men fant trøst og forhåpning i at det ennå var tid til å vende livet i en annen retning. For «førte jeg et gudeligt Væsen, saa opnaaede jeg et saligt Liv efter dette.»[6] Denne forestillingen hadde en frigjørende effekt, men den endret ikke hans livsførsel på en fundamental måte – i alle fall ikke i første omgang – og spenningen mellom en lidenskapelig og livsbejaende natur på den ene siden og skyldfølelse og angst for Guds straff og evige fordømmelse på den annen ser ut til å ha fulgt ham gjennom hele livet.

Stigende status – lensmannsstilling og ektestand, men fortsatt tvil og tvisyn

Tollef var odelsgutt, og da faren ble sengeliggende av sykdom, fikk han ansvaret for mora og yngre søsken. Han tok pliktene alvorlig, og i åra som fulgte hadde han hovedansvaret for gardsbruket. Dessuten skaffet han ganske betydelige ekstrainntekter til husholdet ved å drive utstrakt skreppehandel og seinere driftehandel med storfe.[7] Tollef ble etter hvert formuende. Ved siden av den tilskrevne status Tollef nøt godt av som odelsgutt og gardbruker, ervervet han seg på denne måten en betydelig tilleggsstatus i lokalsamfunnet i kraft av sin arbeidsomhet. Et formelt uttrykk for denne statusen var at han i 1796 ble lensmann i Nore og Opdal.[8] En betydelig stilling i bygdesamfunnet. Og på høsten samme år giftet han seg med Guri Sebjørnsdatter. Lykken smilte tilsynelatende i dobbel forstand til Tollef, og bryllupet ble i aller bokstaveligste forstand en sann svir og ei lokal storhending av første rang. Men for Tollef sjøl var begivenheten tvetydig. Og han var kritisk i etterkant:

Af Forfængelighed gjorde jeg et stort bryllup og havde mange Folk samlede; det varede i 6 Dage; da fik jeg erfare, hvad det er at være Slave af Lasterne. Jeg var nedslagen, dels af Nattevaagen ved at tilse Gjæsterne, dels paa Grund af den Tummel og Larm, som herskede, saa jeg maatte erfare Salmedigterens Ord: "Ak vidste du, som gaar i Syndens Lænker, hvor haardt det er det Satans Slaveri."[9]

Omvendelse – ny identitet og nytt livsløp – med Hans Nielsen Hauge som mentor

Året som fulgte – 1797 – var Tollef Olsen i et gravøl. Dit kom også lekpredikanten Søren Nielsen Røer, og etter flere samtaler med Røer, opplevde han en morgen en gjennomgripende omvendelse som fikk store konsekvenser for livsførsel og identitet. Tollef erfarte at han var en fortapt synder, skriver H. G. Heggtveit, som trengte Guds nåde for å bli frelst. Han bestemte seg for å fornekte alt «som Ordet forbyder», samme hva det skulle koste og han oppdaget at han hadde fått en ny kraft til å overvinne de «Laster» som tidligere hadde hatt så stor makt over livet:

Banden, der forekom hyppigt i min daglige Tale før, var nu som tagen fra mig; Guds Navns Misbrug ligesaa; Dans, som jeg før havde været en Ælsker af, fattede jeg ikke alene Afsky for, men fordømte den som en fordærvelig Last, fordi den lokker saa mange Letsindige til sig og er Roden til flere Synder.[10]

Ikke lenge etter denne omvendelses-opplevelsen kom Hans Nielsen Hauge til bygda, og møtet med Hauge endret Tollef Olsens livsløp på flere plan. Hauge oppmuntret ham til å prøve seg som predikant, noe Tollef begynte å gjøre – først på kirkebakken i hjembygda, før gudstjenestene på søndag, etter hvert også i nabobygdene. Han inviterte dessuten til samlinger hjemme hos seg, når det ikke var søndagsgudstjenester. Begge deler var kontroversielt, desto mer fordi Tollef sjøl var lensmann og lovens vokter. Under en oppbyggelse i Ål i Hallingdal ved pinsetider år 1800, ble Tollef Olsen arrestert av en lokal kollega, lensmann Richter. Han slapp straks ut mot kausjon, men en lang rettsprosess fulgte, som først ble avsluttet i 1801 og endte med frikjennelse. Et viktig moment i saken var nok at soknepresten støttet ham med en attest. Tollef Olsens oppbyggelser på kirkebakken før gudstjenestene hadde ifølge presten en passiviserende og dempende virkning på bygdeallmuen som ellers kunne opptre som en temmelig bråkete og balstyrig forsamling. Tollefs autoritet som lensmann ga ekstra styrke til det religiøse innholdet. Sjøl forklarte han:

Denne Virksomhed kunde jeg saa meget mere udøve, da jeg var Lensmand paa Stedet. Vel gaves der dem, som gjorde mine Handlinger mistænkelige for Presten; men at klage derover kunde man ikke gjøre med Grund, da ingen Uordener foregik, og Folket lyttede saa meget mere til, hvad han forklarede paa Prædikestolen.[11]

Drammenstiden og «Bachestriden»

På tross av frikjennelsen var det en åpenbar konflikt mellom stillingen som lensmann og de straffbare bruddene på Konventikkelplakaten som han sjøl organiserte. Og etter et møte med Hans Nielsen Hauge på Eiker papirmølle i 1802, sa Tollef opp lensmannsstillingen, solgte garden og flyttet til Drammen, slik Hauge oppfordret ham til å gjøre. Bache tok borgerskap i byen i 1803 og startet en snart blomstrende trelastforretning, som allerede i løpet av en femårsperiode gjorde Bache til en av de største skattyterne i byen.[12] Baches hjem på Landfalløya utviklet seg til et regionalt sentrum for haugianismen. Men den voksende velstanden og etableringen innenfor kretsen av Drammens nyrike borgerskap hadde sin pris. Forholdet til Hauge-bevegelsen ble kjøligere, og minst like kritisk – relasjonen mellom ektefellene ble stadig dårligere. Den voksende rikdommen skapte økende avstand både til «vennene» og mellom ektefellene, forteller H. G. Heggtveit:

Der inntraadte en indre Slappelse i deres Kristenliv, de forsømte flittig som før at vaage, bede og bruge Sakramenterne. Forholdet i Huslivet blev mindre godt. Han var kritisk, skarp og skaanselløs og viste ikke sin Hustru den Hensynsfuldhed og Overbærenhed, han skyldte hende, og hun lagde altfor lidet Baand paa sit hæftige Sind […][13]

Ryktene om ekteskapet nådde fram til Hans Nielsen Hauge, som tok forholdet på dypeste alvor og forsøkte å formane og drive sjelesorg overfor ekteparet. Situasjonen gikk imidlertid fra vondt til verre da Tollef forelsket seg lidenskapelig i enken Anne Halvorsdatter Vister, som bodde på Eiker mølle. Anne Vister var kjent i samtida som en svært ressurssterk kvinne, og Tollef Bache opplevde – igjen ifølge Heggtveit – et sterkt intellektuelt og emosjonelt fellesskap med henne: «hun var ham jævnbyrdig», slår Heggtveit fast, «og de blev begge grebne af en jordisk Kjærlighed til hinanden, da de ikke stadig stod paa Vagt, og hans Ægteskabelige Kjærlighed blegnede mere og mere».[14]

Omkring 1820 engasjerte Bache henne som husbestyrerinne. Og ikke lenge etter ble det kjent at han ville skille seg fra Guri Sebjørnsdatter. Reaksjonen var sterk blant haugianerne. Bache ble isolert. Og han ventet til etter at Hans Nielsen Hauge var død i 1824, før skilsmissen ble gjennomført. Bache forsøkte å få forståelse i vennesamfunnet, men han oppnådde det i liten grad. Likevel giftet han seg med Anne Vister i 1825, og etter dette kom det til et fullstendig brudd mellom ham og Hauge-bevegelsen.[15] I 1828 flyttet han fra Drammen og bosatte seg på sin egen gard Valle i Lier.[16] Og sjøl om haugianerne flest tok avstand fra Bach, tok han aldri avstand fra dem – og i særdeleshet ikke fra hans Nielsen Hauge. Det var Bache som tok initiativet til at det ble reist en støtte på Hauges grav, og han forfattet innskriften på den. Og Einar Molland beretter at da teologiprofessoren St. J. Stenersen i 1827 publiserte en kritisk framstilling av Hauges liv, svarte Bache med et motskrift som kom ut året etter. Han utga også en samling av Hauges brev i 1829. Tollef Bache døde i Lier i 1848. Kona Anne døde 10 år seinere.[17]

Referanser

  1. ↑ Se opplysninger i Folketellinga 1801
  2. ↑ Bache 1849: s. 3.
  3. ↑ Sitert etter Heggtveit 1905-1911: s. 178.
  4. ↑ Uttrykker «Rabbagastkultur» er hentet fra Hosar 1991: s. 114.
  5. ↑ Sitert etter Heggtveit 1905-1911: s. 178.
  6. ↑ Bache 1849: s. 3.
  7. ↑ Heggtveit 1905-1911: s. 179f.
  8. ↑ Brandrud 1923: s. 338.
  9. ↑ Bache 1849: s. 8.
  10. ↑ Bache 1849: s. 11.
  11. ↑ Bache 1849: s. 14.
  12. ↑ Thorson 1962: s. 648.
  13. ↑ Heggtveit 1912-1920: s. 360.
  14. ↑ Heggtveit 1912-1920: s. 360.
  15. ↑ Molland 1979: s. 79f.
  16. ↑ Brandrud 1923: s. 338.
  17. ↑ Molland 1979: s. 80.

Litteratur og kilder

  • Tollef Olsen Bache i Folketellinga 1801.
  • Bache, Tollef Olsen: En Deel af T.O. Baches Levnetsløb, tvende Betragtninger samt atskillige af hans religiøse Breve. Som Anhang: H.N. Hauges Testamente til sine Venner (ordlydende efter den oprinnelige Original). Drammen 1849.
  • Brandrud, Andreas: «Bache, Tollef Olsen». I Norsk biografisk leksikon. Bind 1. 1923.
  • Heggtveit, H.G.: Den norske kirke i det nittende Aarhundre. Et bidrag til dens Historie. Første Bind. Haugianismens Tid. Første Halvdel. 1796-1820. Christiania 1905-1911.
  • Heggtveit, H.G.: Den norske kirke i det nittende Aarhundre. Et bidrag til dens Historie. Andre Bind. Haugianismens Tid. Andre Halvdel. 1821-1850. Christiania 1912-1920.
  • Hosar, Hans: «Klasse, grend og kjønn. Danning av delkulturar blant bygdefolket i Skjåk 1800-1940». I Marthinsen, Liv og Harald Winge: Bygdesamfunnet en sammensatt helhet. Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt 1991.
  • Molland, Einar: Norges kirkehistorie i det 19. århundre. Bind 1. Oslo: Gyldendal norsk forlag 1979.
  • Thorson, Odd W.: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. Bind II. Drammen 1962.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Tollef_Olsen_Bache&oldid=2126702»