Toril Brekke (f. 1949)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Toril Brekke (født 24. juni 1949 i Oslo) er foratter. Hun er særlig kjent for sine sosialrealistiske romaner og noveller, og for sine barne- og ungdomsbøker.

Slekt og familie

Hun er datter av forfatter Paal Emanuel Brekke (1923–1993) og kunstmaler Bjørg Rasmussen (f. 1922).

I 1972 ble hun gift for første gang med lektor Martin Indregaard (f. 1941). Dette ekteskapet ble oppløst i 1982. De fikk sønnen Kjetil Indregaard (f. 1972), som også er forfatter.

I 1988 ble hun så gift for andre gang med professor Jon Bing (1944–2014). Også dette ekteskapet ble oppløst, noe som skjedde i 1998.

Liv og virke

Hun vokste opp i fødebyen Oslo. Litteratur og musikk ble tidlig viktig for henne, og hun gikk på musikklinja på Hartvig Nissens skole i to år, og tok så examen artium som privatist. Deretter begynte hun å utdanne seg til lærerstudier.

I studietida ble hun aktiv i ml-bevegelsen, og hun valgte å avslutte studiene for å jobbe på en brødfabrikk. Etter hvert ble hun aktiv i AKP (m-l), og i tråd med parolen om sjølproletarisering fortsatte hun som arbeider. Hun gikk typograflære i Aftenposten, og tok svennebrev som typograf i 1974. Hun ble gift med lektor Martin Indregaard i 1972, og de bosatte seg for noen år i Narvik der hun en tid arbeida som lærer.

Etter at ekteskapet med Indregaard ble oppløst i 1982 begynte hun å skrive på heltid. Ved siden av forfattergjerninga har hun også vært litteraturanmelder, oversetter og forlagskonsulent.

Debutromanen var tydelig prega av ml-tilknytninga. Jenny har fått sparken fra 1976 handler om ei fabrikkjente som står i arbeidskampen på en brødfabrikk der ideologisk bevisste ml'ere hjalp henne i kampen mot arbeidsgiveren og den sosialdemokratiske fagbevegelsen. I Den gylne tonen fra 1980 var temaet kvinner situasjon i samlivet og samfunnslivet. Filmen om Chatilla fra 1983 handler om konflikten i Libanon. Hennes oppgjør med kommunismen kom i Aske fra 1999.

I 1986 kom Sølvfalken, der hun viste sin evne til å eksperimentere med både form og språk. Dette fortsatte hun med i blant annet Gjennom øyne av glass fra 1991, der hovedpersonen lyver direkte til leseren.

Med Granitt fra 1994 leverte hun en slektsroman med steinhoggermiljøet ved Iddefjorden som bakteppe. Boka var delvis basert på hennes oldefars liv, og bare preg av stor innsikt i slektshistorie. Hennes neste historiske roman var Sara fra 2001, der hun skildrer kvinneliv i første halvdel av 1800-tallet. Den ble fulgt opp med den frittstående fortsettelsen Brostein fra 2003.

I 2002 ga hun ut Paal Brekke. En kunstner. Et liv, som er en biografi over hennes far. Dette var ikke hennes første fagbok; vi kan nevne debattboka Den farlige ytringsfriheten fra 1994, som hun skrev sammen med Bernt Hagtvedt og Peter Normann Waage.

Hun har hatt mange verv i forfatterorganisasjoner og i kultursektoren. Blant disse kan nevnes at hun var leder i Nordnorsk Forfatterlag 1979–1980, i Den norske Forfatterforening 1987–1991 og i Den norske PEN-klubben 1992–1997. Hun satt i styret for Nationaltheatret 1990–1992 og var medlem av den norske Nasjonalkommisjonen for UNESCO 1996–1997 og Det sakkyndige råd for opphavsrett og åndsverk 1992–1997.

Litteratur og kilder