Arbeidernes kommunistparti

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra AKP (m-l))
Hopp til navigering Hopp til søk

Arbeidernes kommunistparti (AKP) ble stifta i 1973 under navnet Arbeidernes kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)). Det sprang ut av Marxist-leninistiske Grupper (MLG), som var grunnlagt i 1969 som kimen til ml-rørsla da Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) brøt med Sosialistisk Folkeparti. Partiet opphørte da det i 2007 ble tatt opp i det nye partiet Rødt.

1970-åra

AKP markerte seg sterkt særlig i 1970-åra gjennom aktivitet på arbeidsplasser, i studentmiljøet og i kulturlivet. Den overtok MLGs avis Klassekampen, og avisa var partiets hovedorgan inntil den ble tatt over av nye eiere i 1991. Partiet ga også ut tidsskriftet Røde Fane, og gjennom Forlaget Oktober og Oktober-bokhandlene publiserte partiet store mengder ideologisk materiale. Flere skjønnlitterære forfattere, som Dag Solstad og Jon Michelet, skrev også bøker som var sterkt farga av ml-rørslas oppfatninger. I denne glansperioden ble partiet styrt av ei gruppe der Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern var blant de mest framtredende medlemmene. Blant saker partiet jobba spesielt med i de første årene kan nevnes motstand mot USAs intervensjon i Vietnamkrigen, mot Pinochets kuppregjering i Chile og juntaen i Hellas, for selvbestemt abort og mot pornografi og prostitusjon, kamp mot høyreekstremisme og ikke minst fagforeningsarbeid.[1] Kampen mot høyreekstremisme førte til to terroranslag mot AKP. I 1977 ble Oktober bokhandel sprengt, og i 1979 kasta en nynazist ei bombe inn i den AKP-dominerte Faglig 1. maifronts demonstrasjonstog i Oslo og skada en person alvorlig.

Internasjonalt var Sovjetunionen hovedfienden, og nasjonalt retta den seg i stor grad skytset mot Arbeiderpartiet. Det må påpekes at det var det post-stalinistiske Sovjet som var fienden; man mente at det etter Stalins død hadde skjedd en kontrarevolusjon, og at Sovjetunionen hadde blitt en imperialistisk stat på linje med USA. Her skiller AKP seg tydelig fra Norges Kommunistiske Parti (NKP), som etter Stalins død fulgte Moskva inn i en ny tid. NKP ble sett som en representant for Sovjetunionen, og dermed som en potensielle femtekolonne ved et sovjetisk angrep mot Norge. I 1977 begynte AKP å overvåke medlemmer av NKP, ifølge Hans Petter Sjøli i boka Mao min Mao – historien om AKPs vekst og fall.[2] Da dette først ble kjent benekta sentrale AKP'ere, som Pål Steigan, at det var tilfelle.[3]. I 2006 bekrefta så Finn Sjue det overfor NRK Brennpunkt at man hadde overvåka NKP'ere.[4]

Tilstedeværelsen av AKP (m-l) uløste flere vanskelige strider på venstresida. Arbeiderpartiet forsøkte, med stadig økende grad av støtte fra Sosialistisk Venstreparti, å isolere partiet slik de allerede i mange år hadde gjort det med NKP. AKP kom med krasse uttalelser mot dette, men gjennom sine upragmatiske holdninger bidro partiet selv til at konfliktene ble vanskelige å løse. Et typisk eksempel på vanskene som oppsto var organisering av demonstrasjoner på arbeidernes internasjonale kampdag 1. mai, der det flere steder ble et SAMORG-tog organisert av LO, Arbeiderpartiet, NKP, SV og andre, og et Faglig 1. maifront-tog dominert av AKP (m-l). NKP deltok altså i SAMORG; isolasjonslinja fra Arbeiderpartiet var altså ikke sterkere enn at man denne dagen la den til side, og konflikten rundt 1. mai-feiringa var en sak der også AKP (m-l) hadde et ansvar for at man ikke kom til enighet.

AKP henta mye inspirasjon fra Kina, og hadde i hovedsak en maoistisk ideologi. På Klassekampens forside var det bilde av «De fem store»: Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Også det kommunistiske Albania var en inspirasjonskilde, og AKP forsvarte også Pol Pots regime i Kambodja. Bruddet mellom Albanias og Kinas kommunistpartier var traumatisk for ml-bevegelsen. Mao hadde omtalt Albania som «sosialismens fyrtårn i Europa», og brått måtte man velge. AKP stilte seg klart på Kinas side, og klarte å unngå en større splittelse, selv om det nok ble noe avskalling fra partiet. I Sverige og Danmark resulterte Kina-Albania-splittelsen i større partisplittelser i AKPs søsterpartier. I 1989 brøt AKP de formelle båndene til Kina etter massakren på Den himmelske freds plass.

Partiet mente en væpna revolusjon var nødvendig, og det har siden vært debattert mye om hvorvidt de hadde våpentrening eller ikke. Mannlige medlemmer ble oppfordra til å gjøre militærtjeneste, og Forsvarets sikkerhetstjeneste forsøkte på sin side å luke dem ut. Aktiviteten i partiet var ofte prega av hemmelighold, med bruk av dekknavn, hemmelige møtesteder og andre virkemidler. I ettertid er det klart at dette ikke bare var paranoia og spenningssøken, for det viste seg at svært mange medlemmer var satt under overvåking av Politiets overvåkingstjeneste (POT). Skandalen som fulgte da dette ble avslørt var en hovedårsak til at POT ble omorganisert som Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

1980-åra

I 1980-åra minska oppslutninga kraftig, og med den AKPs innflytelse. Mye av skylden for dette er lagt på at bevegelsen brant seg ut; partiet skulle være det sentrale i medlemmenes liv, og mange orka ikke dette over lengre tid. Flere tidligere medlemmer har i ettertid beskrevet partiet nærmest som en sekt.[5] Den såkalte sjølproletariseringa er et eksempel på hva som ble krevd: Akademikere måtte legge utdannelse og yrke på hylla, og bli arbeidere. Dette var dels for at de skulle identifisere seg med arbeiderklassen, og dels for å få inn ml-ere på arbeidsplassene slik at de kunne drive påvirkning der. I dette tiåret kom et kvinneopprør i partiet; i 1970-åra hadde partiet i stor grad vært dominert av menn, men nå kom kvinnene på plass i ledelsen. Faktisk var de fem siste av AKPs sju ledere kvinner, og ingen andre norske partier kan vise til en så høy kvinneandel. Kvinners rettigheter, spesielt knytta til kampen for selvbestemt abort og mot pornografi og prostitusjon, hadde helt fra starten av vært viktige saker i partiet.

1990-åra

I 1990 ble så (m-l) fjerna fra partinavnet. Prosessen som førte fram til dette var langvarig og komplisert, men en kan ikke se bort fra virkningen av massakren i Kina året før som en av de utløsende årsaker. Et mindretall reagerte på navneendringa med å bryte ut og danne (marxist-leninistene) - de tok altså med seg forkortelsen som var fjerna. Dette forsøket på å danne et alternativt parti stranda nokså raskt. Dette var ikke den første splittelsen man hadde hatt. Fraksjonsvirksomhet forekom ofte i partiet. Den siste større splittelsen skjedde da en del medlemmer ble ekskludert fra 1997 og utover etter at det ble klart av de tilhørte Tjen folket. Medlemmer av denne gruppa har seinere blitt ekskludert fra Rødt.

Valgallianse og tilslutta forbund

I valg stilte AKP ikke med egne lister, men utgjorde hovedgrunnlaget for Rød Valgallianse (RV). RV omfatta også andre på venstresida som identifiserte seg med mye av AKPs politikk, men som ikke nødvendigvis var enige i alt. Alliansen fikk en representant på Stortinget da AKPs nestleder Erling Folkvord satt der i perioden 1993 til 1997.

På AKP (m-l)s første landsmøte ble det vedtatt at man skulle stille med lister i stortingsvalget 1973. Sentralkomiteen fikk fullmakt til å forhandle med andre grupper og enkeltpersoner om valgsamarbeid. Det ble gjort klart i vedtaket at man ikke trodde at parlamentarisk virke var veien til det kommunistiske samfunn, men at man ved å gå inn på Stortinget kunne avsløre maktmisbruk og tale arbeidernes, bøndenes og fiskernes sak.[6] AKP forsøkte å registrere seg som politisk parti, men fikk våren 1973 avslag fra Kommunaldepartementet. Departementet konstaterte at partiet oppfylte alle krav, og avslaget gikk på navnet. Det var for likt Norges Kommunistiske Parti, og kunne dermed føre til sammenblanding av valglister. Partiet nekta å skifte navn, og løste dette ved å registrere Rød Valgallianse som parti; Kommunaldepartementets avgjørelse gjaldt bare om man kunne stille til valg som AKP (m-l).[7]

Ungdomsorganisasjonen Rød Ungdom var felles for AKP og RV, og ble i 2007 ungdomsorganisasjonen til Rødt.

Noregs Kommunistiske Studentforbund, opprinnelig AKPs studentorganisasjon, ble ved dannelsen av Rødt utskilt som en selvstendig organisasjon.

Oppløsning og historsk arv

Veien mot oppløsning av partiet starta i 2005, da man begynte prosessen med å slå sammen AKP og RV. Da AKP ble opptatt i Rødt sammen med RV ble partiets siste leder, Ingrid Baltzersen, nestleder i det nye partiet.

Mye av partiets virksomhet er ikke dokumentert skriftlig; en hadde av sikkerhetsgrunner blant annet ikke noe sentralt medlemsregister. Mange av referatene som finner er skrevet med dekknavn for personer og organisasjoner og andre former for koder. Det ble ved oppløsninga i 2007 bestemt at man skulle arbeide for å bevare det som finnes av arkivmateriale, og at dette skulle deponeres hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Et stort antall interne medlemsblader, som tidligere hadde vært hemmelige, ble lagt ut på internett på samme tid.

Ledere

Referanser

  1. Jf. AKP (m-l)s tre første år for uttalelser i en rekke saker.
  2. Sjøli 2005, jf. «AKP overvåket NKP» i Klassekampen 20.08.2005.
  3. «AKPS hemmelighet» på Steigan blogger, 27.02.2006.
  4. «Bekrefter at ANKP overvåket motstandere», NRK 17.10.2006.
  5. Jf. flere av intervjuene i Sjøli, 2005.
  6. AKP (m-l)s tre første år, 1975 ss. 8-9.
  7. AKP (m-l)s tre første år, 1975 ss. 9-10.

Kilder