Trost i taklampa

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Trost i taklampa er Alf Prøysens eneste roman, og ble først utgitt i 1950. Den solgte i hele 60 000 eksemplarer i utgivelsesåret, og har senere blitt dramatisert både som skuespill, hørespill og musikal.

Romanen

Handlingen er, som den gjerne er i Prøysens tekster, lagt til Hedmarken. En sommer kommer to utflytta bygdefolk hjem på besøk, og møtes på helt ulikt vis. Den ene er dikteren og bygderomantikeren Lundjordet, og den andre er husmannsdattera Gunvor Smikkstugun. Lundjordet og hans krets oppfatter jordbruket som et kall, og mener utflytterne er svikere. Hos Gunvor finner vi ikke et like tydelig budskap, noe som nok stemmer med Prøysens egne erfaringer - han var sjøl utflytter, men glemte aldri sine røtter i Ringsaker. Blant viktige bifigurer finner vi fattiggutten Arne Barnehjemmet, odelsgutten Even Smikkstad og husmannskona Matja Bærjom.

Prøysen vokste opp på en husmannsplass i Ringsaker, og hadde fått kjenne på forskjellene mellom gårdsfolk og husmannsfolk. Han hadde også førstehåndskjennskap til flukten fra landsbygda, og ikke minst hvor forskjellig den kunne være for en som kom fra gård og en som kom fra plass. For de som kom fra gård ble det nok ofte oppfatta som et svik mot forfedrenes slit, men for husmannsfolket var det en vei ut av fattige kår. Samtidig viser Prøysen en raushet - en som hans lokale kritikere i bondestanden sjelden klarte å vise - når han lar odelsgutten Even Smikkstad være en figur som viser verdien av ærlig arbeid.

Det er ingen tvil om at Gunvor Smikkstugun er den som befinner seg nærmest Prøysens egen livshistorie, som husmannsbarn, som utflytter og som en person som liker å stikke seg ut. Prøysen fortalte at han hadde de andre figurene på plass, men mangla noe. Så fikk han se ei jente som kom av toget, som han kjente igjen. Han valgte å holde navnet hennes for seg sjøl, men hun ble Gunvor Smikkstugun i romanen - trosten i taklampa. Alle som har opplevd å få en småfulg inn gjennom vinduet vet hvor kaotisk det kan bli, og får man en trost i taklampa tar det helt av.

Trost i taklampa ble et slags hovedverk for Prøysen. Mange av figurene kan kjennes igjen fra andre verk, og romanen kan leses som en oppsummering av hele hans produksjon. Med andre ord, vil man forstå Prøysen som forfatter og dikter, må man lese denne romanen, fordi den setter hans viser og noveller inn i en større kontekst.

Det er tegn til at Trost i taklampa var ment som et større verk, muligens en trilogi. Arbeidet hadde begynt lenge før utgivelsen, men høsten 1949 satte Prøysen seg ned og arbeida for alvor med romanen. Med tanke på hvor stor suksess han hadde med den, er det uklart hvorfor han ikke fulgte opp - men muligens handler det rett og slett om at han visste å gi se mens han var på topp, og i stedet gikk tilbake til visene. En annen forklaring - og kanskje er det summen av dem som er riktig svar - er at Prøysen med denne romanen fikk gitt sitt budskap på en helhetlig måte, og ikke lenger følte noe behov for å skrive større verk. Han hadde sagt sitt, og etter denne romanen ville alle kunne tolke kortere tekster på rett måte.

Skuespillet

Asbjørn Toms begynte allerede i 1950 å tenke på en sceneversjon av romanen. Han tok kontakt med Edvard Drabløs ved Det norske teatret om dette, men Drabløs var skeptisk. Da han ble erstatta av Ole Barman året etter, kom det imidlertid klarsignal. Prøysen var direkte involvert, men insisterte på at Toms skulle være medforfatter på manus, og at han skulle være regissør. Den 10. februar 1952 kom første oppsetning, med Siri Rom i rollen som Gunvor. Stykket ble spilt 208 ganger, og ble satt opp på nytt i 1957.

Kritikerne var ikke helt overbevist, og deler av stykket har blitt omtalt som amatørmessig. Samtidig har det blitt omtalt som en vellykka dramatisering av romanen, fordi den fikk fram frodigheten og humoren på en god måte. Det ligger kanskje i tingenes natur at et stykke som dette ikke kan være like strigla som et Ibsen-drama; amatørmessig og folkelig er begreper som ofte går om hverandre, og dramatisering av Prøysen måtte nok ha en viss folkelighet.

Filmen

Filmen Trost i taklampa hadde premier i januar 1955. Erik Borge var regissør, mens Maj Sønstevold sto for musikken. Hun valgte et moderne uttrykk, med et tydelig hint av jazz som bringer tankene til det urbane, til byen som ikke synes i filmen, men som hele tida er der som et bakteppe.

Prøysen deltok selv i filmen som fortellerstemmen, og han synger fem sanger, blant annet «Blåklokkeleiken» og «Trippe-tripp». I den siste scenen har han også en statistrolle som togpassasjer. En del scener fra romanen måtte kuttes, og flere figurer er helt fraværende

Musikalen

Musikalen Trost i taklampa kom i 1963. Prøysen var selv med på å skrive den, og Edvard Toms, som var manusforfatter på skuespillet, ble også med. De hadde også med seg komponist Finn Ludt. Også musikalen ble satt opp på Det norske teatret, med premiere 28. april 1963. Regien sto Barthold Halle for, mens Edith Roger hadde koreografien.

Prøysen skrev flere nye sanger til musikalen, blant annet en av hans største slagere, «Blåklokkevikua». Sølvi Wang var den første som spilte hovedrollen som Gunvor. Musikalen har blitt satt opp flere ganger, og andre som har hatt denne rollen er Gerdi Schjelderup, Kirsti Sparboe, Marit Bolling, Britt Langlie, Inger Lise Rypdal og Charlotte Frogner. Andre teatre som har satt den opp er Rogaland Teater, Trøndelag teater og Riksteatret.

Blant sangene i musikalen finner vi (i alfabetisk rekkefølge):

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Trost_i_taklampa&oldid=2020277»