Uranienborg (løkke)
Byløkken Uranienborg lå helt ytterst i Bymarken i Christiania, mellom løkkene Tullinberget ved Skovveien og Skramstuen ved Hegdehaugsveien. Hovedbølet fikk etter hvert adressen Uranienborgveien 16.
Den var en av de fineste løkkeeiendommene i det gamle Christiania. Opprinnelig var det en bergknaus på 14 mål med skog og mark, et stykke relativt uberørt natur med flott utsikt, som gjorde at den fikk navn etter Tycho Brahes observatorium på øya Ven i Øresund. Den var en av de vakreste løkkene i Bymarken, men var en av dem som ble kjøpt sist fordi den lå så langt fra byen, av Johannes Svendsen i 1716. Kjøpmann og skipsfører Anders Elieson (1688–1754) kjøpte den i 1728 og utvidet arealet med nye åtte mål med ti års skattefrihet.
Fra 1755 ble Uranienborg eid av brorsønnen, justisråd Morten Leuch Elieson i Halden. Enken Dorothea, født Mogensen (omkr. 1742–1786) fra Linderud, bodde på Uranienborg hele året. Hun bygde hovedbygningen og løkkeanlegget på bakketoppen mellom den senere Camilla Colletts vei og Uranienborg kirke. Den var på 275 m² i to etasjer, med en 80 meter lang fløybygning. Datteren Karen Elieson, gift med Jess Anker (1753–98), anla veier og utsiktspaviljonger i den store furuskogen bak huset. Jess Anker anla fra 1787 en flott park med lysthus, fire fiskedammer og andre herligheter som ble berømmet av alle reisende. Professor Wilse var henrykt over stedet, som han nevnte blant de vakreste i Christianias omegn. Han sa at terrassen over hagen «forestillede noget af en bjergfæstning med skydehuller til saluttkanoner», som man skulle ha på landstedet. Skråningen på sørsiden av skogen ble kalt «Harelabben» fordi det vokste så mange blomster med det navnet der.
Kjøreveien fra byen var lang og bakket, først opp Drammensveien til Solli, så inn Frognerveien og Skovveien, som fikk navnet fordi den førte til Uranienborgskogen. Her førte en vakker allé av kastanjetrær opp til Uranienborg langs en 80 meter lang sidefløy. Jess Anker solgte Uranienborg til broren Bernt Anker, som solgte den videre.
I 1813 ble løkken kjøpt av overkrigskommissær Carl Andreas Carlsen. Han hadde få år før kjøpt naboløkken Frydendal, også kalt Lille Uranienborg, som han slo sammen med hovedløkken. Carlsens venn, stortingspresident Christie, nød utsikten fra en stenbenk, «Christies altan», rett sør for kirken.
Etter at Slottet ble påbegynt, kunne man gå en sti opp fra Ruseløkken over den nåværende slottshøyden. Herfra slynget stien seg over gressgrodde marker og fjellknauser opp til Uranienborg, som var «synlig lang vei og tronet i sin ensomhet oppe paa den høie bakke som et lidet herresæde». Det er Uranienborgveien i dag.
Uranienborgskogen var rundt 1850 et yndet utfartssted, både for familieutflukter med nistekurv og for små stevnemøter. Om vinteren sto folk på ski ned den bratte østskråningen. De red på staven ned bakken, tok skiene på skulderen og bar dem opp til toppen. De akte på kjelke nedover Briskebyveien til Solli på Drammensveien.
Uranienborg var typisk utkant så sent som i 1870-årene. Apoteker Harald Conrad Thaulow kjøpte vel 13 mål på sørsiden og innrettet der landstedet Bloksberg hvis hovedbygning ennå eksisterer (Skovveien 35). Da byen kom for nær, solgte han Bloksberg i 1874 og skapte et nytt landsted på Volvat. Uranienborgveien ble sprengt gjennom fjellryggen, og advokat Homan kjøpte stykket på den andre siden og utparsellerte Uranienborg terrasse.
Kristiania kommune kjøpte resten av Uranienborgskogen for 180 000 kroner og bygde Uranienborg kirke og skole i 1886. Løkkebygningene fikk adressen Uranienborgveien 16 fra veien ble opparbeidet og navnsatt i 1864, og fra 1872 Frøknerne Sülows Pigeskole holdt til i våningshuset til bygningene ble revet i 1898 og området gikk inn i Uranienborgparken da denne ble opparbeidet i 1904.
I annen halvdel av 1800-tallet ble eiendommen utstykket. Men «pene mennesker (var) blitt advart mot å flytte opp til Oscars gate på grunn av den lange avstanden fra byen». Mange embetsmenn, det solide borgerskap, ikke de rikeste, flyttet opp i strøket. Om søndagene gikk de i kirken, etterpå på visitter, nippet til portvinen og konverserte i de reglementerte 20 minutter før nye visitter. «Antrekket var sort. Sommer som vinter – sort. Bonjour eller redingote med stivt skjortebryst og tilsvarende høy snipp som må ha gnaget forferdelig, men det lot man sig ikke merke.»
På løkken på den andre siden av grensen til Bymarken, Holteløkken, var det skytebane, og buekorpset Løven med inntil 44 menige medlemmer, også kalt Steenskompaniet etter brødrene Christian og Johan Steen som ledet dette.
7. og 8. oktober 1886 spilte 20–30 unge menn i Kristiania Footballclub fotball på Holteløkken. Dette engelske spillet var ukjent her hjemme, men en avis skrev at «som man af navnet kan forstaa, bestaaer spillet i at man slaaer bold med foden».
Kilde
- Holden, Finn: Byløkker i Oslo, Oslo 2007.
- Frøknerne Sülows Pigeskole i Oslo byleksikon