Veset (Tinn)
Veset er ei grend i Øvre Vestfjorddalen i Tinn kommune. Den gamle storgården ble delt i Nordre og Søndre Veset allerede på 1600-tallet.[1] I dag er det ett aktivt gårdsbruk med konsesjon på Veset.
I sine erindringer «En tinndøl ser tilbake» skriver Halvor Sondresen Haddeland: «Veset har så vidt jeg vet, vært et offersted i hedensk tid.»[2] Dette gjenspeiles i navnet, som trolig stammer fra det norrøne ordet vé (hellig). Den opprinnelige gården ble trolig ryddet og bosatt i mellomalderen, men kan ha vært i bruk også tidligere som seter eller slåttemark. En rekke husmannsplasser og sætre på fjellet har også historisk vært tilknyttet Vesetgårdene.
På Veset skal det ifølge Tinn soga lenge ha fantes en gammel sagahåndskrift fra senmiddelalderen. Den var skrevet med fraktur (munkeskrift), og ‘brevsynte’ bygdefolk kunne «studre seg igjennom han», så den må sannsynligvis ha vært skrevet på norsk. Håndskriften ble kalt for «Vesetfuggen», og skal ha inneholdt lokale stedssagn og folkeeventyr, som sagnet om Mari og Maristigen. «Fugg» betyr bunt/bundel/samling. Vesetfuggen forsvant en gang på 1800-tallet.
På midten av 1800-tallet var det stor utvandring fra Tinn til Amerika, og en finner en tyvetalls utvandrere med etternavnet Veset i utvandringsprotokollene.
Søndre Veset var på et tidspunkt en del av Gimsøygodset eid av Didrich von Cappelen i Skien. Cappelen eide en periode store skogeiendommer i Øvre Telemark, rundt 130 gårds- og bruksnummer i Tinn, Gransherad og Lisleherad (Notodden).
Brødrene Bergstogo
Gunleik Gunnulvsson Bergstogo tok over sørgården i 1858, og broren hans Jon tok over «mellomgården». Gunleik hadde bytta til seg Veset med Såheimgården, og satt igjen med 400 riksdaler og ble dermed en ganske velholden mann i Tinn-målestokk. De eldre bygningene som fortsatt finnes på sørgården ble sannsynligvis oppført på denne tiden, både kårbolig og låve er sannsynligvis fra 1860-tallet. Deler av stabburet er fra 1700-tallet. Det har sannsynligvis vært rammet av brann og blitt gjenoppbygd.
Brødrene Bergstogo kom fra Tuddal og var kjente rosemalere som reiste rundt i sitt virke. Gunleik ble regnet som en av Telemarks dyktigste rosemalere, og malte stoga på Haugsvoll i Svartdal. Jon skal blant annet ha hatt flere arbeidsferder til Hardanger. Kontakten over Hardangervidda med «hardingene» var utbredt på denne tida. Det var driftefart på vidda, flere faste marked og handelsplasser, og gamle tråkk og slep forbandt de to sidene av fjellet sammen.
Det er lite i dag som vitner om at to dyktige rosemalere bodde på Veset. Jon utvandret etter hvert til Amerika, mens Gunleik omkom på fjellet. Gunnulv Gunleikson Veset, sønnen til Gunleik, tok da over. Først bodde han på mellomgården, som etter hvert ble slått sammen med sørgården.
Jon Torsteinsson Myrefiken, læreren i bygda, flytta til nordgården i 1870. Husmannsgutten skal i tillegg til å være lærer ha vært en dyktig skimaker som tok bestillinger fra ungdommen i bygda. Jons datter Astrid giftet seg med nabogutten Halvor fra Vemork, og de tok over driften i 1877. Jon Myrefiken døde i 1908, 84 år gammel. Astrid døde noen år før sin far, og Halvor ble enkemann med to sønner. Gunnulv tok da over eierskapet også av nordgården, og satt dermed med hele Veseteiendommen.
Norsk Hydro
Da Norsk Hydro etablerte Vemork kraftstasjon og Rjukan Salpeterfabrikk ble alle eiendommene i dalen kjøpt opp av selskapet og stifteren Sam Eyde, også eiendommene på Veset. Det ble etablert anleggsveier, høyspentledninger og etter hvert gassledninger gjennom grenda. Gunnulv og hans nærmeste familie flyttet til Sandsvær i Kongsberg.
Hydro trengte plass til anleggsarbeidere, og gårdene huset hver mellom 10 og 20 mann i anleggsperioden. Noen av slekta ble likevel igjen og fortsatte gårdsdriften, der driverne måtte leie gårdene av selskapet. Beboerne førte opp "leilænding" som yrke både i folketellingen for 1910 og 1920.
I etterkrigstiden fikk driverne av eiendommene etter hvert anledning til å kjøpe bygninger og fem mål fra selskapet.
Kilder
Koordinater: 59.87888° N 8.5211° Ø