Andreas Baalsrud

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Andreas Baalsrud er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Andreas Baalsrud (født 5. mars 1872 i Fredriksvern, død 23. januar 1961 i Oslo) var ingeniør. Han var sønn av skolebestyrer Nils Andersen Baalsrud og Henriette Olava, født Myhre. Baalsrud giftet seg i 1908 med lærer Christine Andrea Christofersen. Han var far til pressemannen Terje Baalsrud (1914-2003). Brorsønnen var motstandsmannen Jan Baalsrud (1917-1988).

Andreas Baalsrud hadde hele sitt yrkesaktive liv i Statens vegvesen. Han var veidirektør 1919–1945 og spilte en sentral rolle i tilrettelegging av veinettet for den økende biltrafikken.

Baalsrud var den første sjef for etaten som var utdannet sivilingeniør. Før hadde veidirektørene (og flesteparten av deres medarbeidere) vært offiserer. Han avla en god eksamen ved Kristiania tekniske skole i 1891 og ble (slik skikken var under daværende veidirektør H. H. Krag) «headhuntet» til Veidirektørens kontor, der han fikk en variert praksis, med blant annet veianlegg i Oppland, Akershus, Hordaland og Nordland. Etter et hospitantopphold ved Polytechnicum i Zürich 1893–1894 ble Baalsrud i 1895 ansatt som assistentingeniør hos amtsingeniøren (veisjefen) i Buskerud, der han i 1898 avanserte til avdelingsingeniør. I 1899 ble han sjef for ingeniørkontoret hos Veidirektøren og 1912–1919 var han amtsingeniør i Vest-Agder (1913–1918 dessuten Statens bilsakkyndige der).

I stillingen som veidirektør ble det Baalsruds store oppgave å legge til rette for at bilen skulle bli en naturlig del av veitrafikken her i Norge. Veinettet var omkring 1920 meget godt utbygd for trafikk med hestekjøretøyer, men bilene (som fort ble både større og tyngre) stilte nye krav både til bedre kurvatur og bæreevne. I 1926 ble Statens bilsakkyndige omorganisert, underlagt Arbeidsdepartementet og administrert av Veidirektøren. Under Baalsruds lederskap ble det også etablert en rekke nye kontorer ved veivesenets hovedadministrasjon, blant annet et automobilkontor og (fra 1938) et eget veilaboratorium.

Fylkenes veikontorer hadde både riksveinettet og fylkesveinettet som ansvarsområde. Driften var organisert gjennom veiavdelinger, ledet av en avdelingsingeniør, som måtte styre anlegg og drive vedlikehold i sitt distrikt. Veidirektør Baalsrud satt øverst i dette hierarkiet. Han fulgte opp veisjefene over hele Norge, så vel som alle ansettelser og engasjement av ingeniører og teknisk personale. Alt skulle gå gjennom Veidirektørkontoret.

Baalsrud skulle egentlig gått av med pensjon da han ble 70 år i 1942, men satt som veidirektør til 1945.

Hans mange tillitsverv reflekterer hans engasjement på flere områder, også utenfor de som var hans daglige virke og ansvarsområde. Baalsrud var redaktør av Teknisk Ukeblad 1906–1909, viseformann i Den norske Ingeniørforening i 1912, medstifter og formann i Kristiansands tekniske forening 1914–1919 og formann i Polyteknisk Forening 1926–1929 (æresmedlem i 1937). Han var medlem av den faste tekniske voldgiftsrett fra 1926, ordfører i Landslaget for Reiselivet i Norge 1936–1945 og viseformann i Ny Jord 1946–1953. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1927 og hadde en rekke utenlandske ordener.

Som veidirektør gjorde Baalsrud en stor innsats for veibyggingen i Norge. Han så tidlig hvordan bilismen ville stille stadig nye krav til veiene og deltok i utarbeidelse av motorvognlov og trafikkregler.

Andreas Baalsrud er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Tittelen veidirektør er benyttet på gravminnet.

Kilder

Eksterne lenker