Kirsten Sand
Kirsten Eleonore Helena Sand (født 27. november 1895 i Kristiania, død 12. mai 1996 i Tromsø) var arkitekt, i 1919 den første kvinne som ble uteksaminert ved arkitektlinjen ved NTH. Før andre verdenskrig drev hun blant annet egen praksis i Oslo, og etter krigen var hun sentral i gjenoppbyggingen av Nord-Norges brente steder, som Husbankens distriktsarkitekt i Troms. Hun var også engasjert i musikkopplæring for barn i Tromsø.
Familie
Kirsten Sand var datter av jurist og fogd August Nicolai Sand (1852–1940) og Constance, født Hirsch (1854–1936). Hun forble ugift.
Liv og virke
Kirsten Sand vokste opp i Bærum og i Kristiania. Ved folketellingen i 1900 er familien oppført på Solbakken i Bærum, i dag Fagerhøy terrasse 9, og ved folketellingen for Kristiania for 1910 i Bogstadveien 47. Hun tok examen artium ved Hallings skole i Kristiania i 1914, og i 1915 begynte hun på NTH. Hun tok eksamen ved arkitektlinjen der i 1919, som første kvinne.
Etter arkitekteksamen og en tid med oppmålingsarbeid i Sverige, var Sand ansatt i ved Ingeniørvåpenet i et halvt år, og arbeidet med boliger for Forsvaret. Hun var deretter ansatt ved Centralbankens arkitektkontor, hos arkitektene August Nielsen og Harald Sund i Oslo, og ved Aker kommunes reguleringsvesen.
I 1928 åpnet sin egen praksis i Oslo. På de ti årene hun drev, tegnet hun særlig småhus og hytter, de fleste i hovedstadsområdet.
Gjenreisninga av Nord-Troms
Etter krigen var Sand sentral i gjenoppbyggingen av Nord-Norges brente steder.
Hun reiste på eget initiativ nordover sommeren 1945 og beskrev situasjonen i Nord-Troms og Alta-området slik:
| De bodde i telt, i aapne skur og helt under aapen himmel. Til Kvænangen var det da kommet 6-7 brakker og det var jo i det svære omraadet spredt saa en merket dem ikke. Ellers hade en del faatt skrapt sammen litt materialer, skrapbord, levninger etter tyskerne, ilanddrevet tømmer og annet vrakgods. Noen holdt paa med orntlige smaa uthus, noen hadde laget en bu med 2 eller 3 vegger, amterialene rakk ikke lenger, det beskyttet jo åaa "et stakkars vis" som de sa. En del hadde laant telt, noen hadde slett ingen ting. Komfurene sto i fri luft overalt. Men alle vile bli over vinteren koste hva det koste ville. De syntes at myndighetene maatte ha glemt dem og ikke visste hvor ikke det var. De visste jo heller ikke hvor ille myndighetene hadde det.[1] | ||
På eget initiativ satte hun igang boligundersøkelser for å finne ut hva slags hus folk hadde hatt før krigen, og hva de ønska seg for framtida. Før krigen hadde mange mangla elektrisitet, og elektrisk kraft ble en prioritet framover. Hun skrev:
| Hva det stimulerer aa kunne ha lys i flere rom i huset, aa kunne bruke elektrisk kraft til matlaging, aa ha muliheter til kraft til industri , - det kan ikke vurderes høyt nok. For løsningen av boligen er det simpelthen spørsmaal om middelalder og moderne tid.[2] | ||
Høsten 1945 begynte hun som Husbankens distriktsarkitekt i Nord-Troms. Mellom 1945 og 1952 bodde hun i Skjervøy. I denne perioden tegnet hun rundt 30 typetegninger. Hennes hustyper var tilpassa et moderne familieliv, og var designa for at husmora ikke bare skulle gjøre huslige sysler, men også få tid og overskudd til andre samfunnsoppgaver.[3] Blant annet ønska hun å innføre stuekjøkken heller enn separate kjøkken, siden hun mente husmødrene ofte ble isolert fra resten av familien inne på kjøkkenet.
| Et lite kjøkken isolerer husmoren fra de øvrige familiemedlemmers interesser, hun blir gående i sitt arbeid mens de andre leser aviser og diskuterer det som har hendt. Kjøkkenet skal være husets beste rom med plass for alle både under måltidene og etter, her skal mannen lese sine aviser og ungene leke mens husmoren steller med sitt. Da vil hun også meget lettere få en håndsrekning av mann og barn, de behøver ikke å "gå ut" i kjøkkenet, arbeidet foregår naturlig i fellesskap. Målet må være å samle familien, ikke splitte den.[4] | ||
Stuekjøkken ville gjøre husmødrene mer integrert i familiens sosiale liv. Hun tegna også ofte inn luftebalkonger på husene, siden det sparte husmødrene for mye bæring i hverdagen.[5]
Tromsø
Hun flyttet til Tromsø i 1952, hvor hun fortsatte som Husbankens distriktsarkitekt til 1966. Blant Kirsten Sands arbeider kan nevnes:
- Hauketo og Prinsdal velhus, Nedre Prinsdals vei 81 i Oslo; forsamlingshus i funkisstil (1933)
- Anton Schjøths gate 23 i Oslo; funkisvilla (1934)
- Nils Lauritssøns vei 57 i Oslo; toetasjes forretningsgård i funkisstil (1935)
- Kåfjord kirke i Kåfjord kommune (1949)
- Mellomveien 130 i Tromsø, et prøvehus uten kjeller og med halvåpen planløsning (1952). Der bodde Sand selv fram til 1994, og det kalles gjerne Kirsten Sand-huset
I Tromsø var Sand også engasjert i musikkopplæring for barn, og hun underviste selv til hun var over 90 år.
Ettermæle
Kirsten Sand ble i 1965 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. I 1983 fikk hun Teskjekjerringprisen for sitt arbeid med musikk for barn, og på sin hundreårsdag i 1995 ble hun æresmedlem av Norske arkitekters landsforbund. I en nekrolog i Aftenposten 31. mai 1996 av Margaret Wold, ble Kirsten Sand beskrevet slik (utdrag):
| En av Norges første kvinnelige arkitekter, Kirsten Sand, er død, vel 100 år gammel. Et langt og rikt liv er endt etter en enestående innsats på flere felter. I 1920-30-årene skapte hun en rekke vakre og praktiske privatboliger i Oslo-området, men så kom krigen. Etter krigsårenes ødeleggelser måtte gjenreisningen få første prioritet, og Kirsten Sand gikk med liv og sjel inn for gjenoppbyggingen av de brente steder nordpå. Hennes store virksomhet på Skjervøy og i Tromsø ga henne mange takknemlige venner i Nord-Norge. Men det var et annet virkefelt som kanskje var viktigere for henne selv og for hundrevis av barn. Hun drev musikkundervisning for store og små både fjernt og nær - med blokkfløyte og mer avanserte instrumenter | ||
Kirsten Sand er gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i fødebyen Oslo.
Referanser
- ↑ Ingebjørg Hage. Som fugl føniks av asken? : gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark, Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Ingebjørg Hage. Som fugl føniks av asken? : gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark, Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, 1996 s. 104, 210. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Stian Bones. Andre verdenskrig i nord. 3 : Kampen om frihet. Orkana akademisk, 2022. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Liv Schjødt, Boligsak er hovedsak, Cappelen, 1950. Digital versjon på Nettbiblioteket
- ↑ Ingebjørg Hage. Som fugl føniks av asken? : gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark, Universitetet i Tromsø, Institutt for samfunnsvitenskap, 1996.Digital versjon på Nettbiblioteket
Kilder
- Aftenposten 31. mai 1996, nekrolog over Kirsten Sand av Margaret Wold.
- Vi fra NTH . De første ti kull. 1910-1919. Stavanger: Dreyer, 1934. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 3 : N-So. Universitetsforlaget, 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Om Kirsten Sand i Store norske leksikon
- Wikipedia om Kirsten Sand
- Om Kirsten Sand-huset i Trømsø hos Kulturminnesøk
- Kirsten Sand i folketelling 1900 for Bærum herred fra Digitalarkivet
- Kirsten Sand i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
Eksterne lenker
|
På Lokalhistoriewiki skriver vi artikler om hundreåringer. Vi oppfordrer historielag og enkeltpersoner til å bli med på denne dugnaden. Vi ønsker både bilder og tekst om personene. Flere artikler og bilder finner du i denne alfabetiske oversikten. |