Sigurd Jorsalfare

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Sigurd Jorsalfare
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 11031130
Fødselsnavn: Sigurd Magnusson
Fødselsdato: 1090
Bortgang: 26. mars 1130
Dødssted: Oslo
Foreldre: Magnus Berrføtt og Tora
Ektefelle(r): Malmfrid Mstislavsdatter
Barn: Magnus
Kristin

Sigurd Jorsalfare (født 1090, død 26. mars 1130), født Sigurd Magnusson, var konge av Norge fra 1103 til sin død. Hans tilnavn viser til hans deltagelse i korstog og pilegrimsferd til Jerusalem, på norrønt kalt Jorsal eller Jorsalaborg.

Sigurds liv

Sigurd var sønn av Magnus Berrføtt og frilla Tora. Da faren døde delte han makten i landet med sine to brødre Olav og Øystein. Olav døde i 1115. Han hadde ikke hatt noen særlig makt uansett, da han bare hadde vært 3–4 år gammel da faren døde. Sigurd var bare 12–13 år, men begynte nokså raskt å engasjere seg i styret av landet, da han tidlig hadde vært med faren på utenlandsreiser for å konsolidere koloniene i Norgesveldet. I 1123 døde også Øystein, og Sigurd ble dermed enekonge.

Sigurd dro på korstog i 1108, bare atten år gammel. Han var borte i tre år, og Øystein styrte i denne perioden landet. Brødrene hadde planlagt reisen sammen, og Sigurd fikk med seg hele seksti langskip med hundre mann i hvert. Han kom hjem igjen i 1111.

I Sigurds fravær hadde Øystein fått reist flere klostre, kirker og verdslige bygninger. Sigurd ble beundret etter ferden til Jerusalem, men Øysteins popularitet var det allikevel vanskelig å hevde seg mot. Det ble noe rivalisering, men de løste stort sett problemene ved å avtale hvem som skulle oppholde seg i nord og hvem i sør.

Sigurds styre fra brorens død i 1123 til hans egen død i 1130 ble en fredelig tid, med unntak av et mindre hærtog for å kristne Småland. Kongen ble i mars 1130 plutselig syk og døde. Han ble gravlagt i muren mot sør ut fra koret i Hallvardskatedralen i Oslo[1], en kirke som ble reist under hans regjeringstid. Sønnen Magnus overtok tronen, men flere som hevdet de var kongssønner dukket opp, og det brøt ut borgerkrig.

Levningene etter Sigurd

Denne steinen ble satt opp i Det kongelige mausoleum i 1957. Da det i 2014 ble avslørt at det ikke var kongens skalle som ble plassert der, ble det bestemt at den skulle fjernes.

Rundt år 1700 skrev en mann ned en anonym beretning om et besøk i Christiania i 1656. Han hadde da besøkt Hallvardskatedralen, som på det tidspunkt var i ferd med å bli tatt ut av bruk. Han fant på sørsida av koret en innskrift på latin som fortalte at Sigurds levninger lå der, og strakk armen inn i et hull i veggen. Han fikk fram en hodeskalle, som han tok med hjem. Denne ble værende i forskjellige danske samlinger inntil 1867, da den ble brakt til Norge. Skallen ble i 1957 plassert i krypten i Akershus slottskirke.

I 2014 ble det så i boka Jakten på Sigurd Jorsalfare av Øystein Morten avslørt at det allikevel ikke er kongens skalle som ligger der. Per Holck undersøkte skallen, og karbondatering plasserer den omkring år 1500. Dersom den ble funnet i veggen ved koret dreier det seg nok om en person med høy status i samfunnet, men skallen er flere hundre år for ung til å være Sigurds. Det ble etter dette avgjort at gravsteinen skulle fjernes, nisjen tettes og skallen oversendes til et museum.

Det knytter seg en gåte til skallen. Ifølge protokoller ved den danske Nationalmuseum i København skulle den hatt nummeret b.b.16, men skallen er merka med b.b.15. Det viste seg at det var to skaller med dette nummeret. Også den andre var angivelig fra en kjent person, nemlig pave Lucius I. Den skallen befant seg i St. Ansgar katolske domkirke i København, og hadde status som et relikvie ettersom pave Lucius led martyrdøden. Også den ble karbondatert for å finne ut om det kunne være Sigurds skalle, eller om det også der hadde blitt sammenblandinger. Den viste seg å være fra tidsrommet 340–431, og ettersom Lucius døde i 254 kan den ikke være hans. Det var åpenbart heller ikke Sigurds skalle.

Galleri

Referanser

  1. hann var jarðaðr at Hallvarðskirkju, lagðr í steinvegginn utar frá kórinum hinum syðra megin (Snorre: Saga Sigurðar jórsalafara, Eysteins ok Ólafs 42 (41))

Litteratur