Octavia Sperati

Octavia Sperati (født Salmine Octavia Svendsen i Kristiansand i 1847[1], død 22. mars 1918 i Bergen) var skuespiller. Hun virka både i Kristiania og Bergen, men huskes særlig fra sitt lange virke ved Den Nationale Scene i Bergen.

Octavia Sperati i 1915
Foto: Stamsvigs atelier/Oslo museum

I 1871 gifta hun seg med kapellmester Robert Ferdinand Arnold Sperati (1848–1884), sønn av kapellmester Paolo Sperati (1821-1884). Muligens var det på dette tidspunktet hun begynte å bruke mellomnavnet Octavia. Hun var mor til skuespillerne Robert og Alvilde Sperati.

Oppvekst

Salmine Svendsen vokste opp i Kristiansand, som datter av politibetjent Christian Svendsen og Maren Olsen. I sine Theatererindringer forteller hun om den aller første teaterforstillinga hun så, hvor en utenbys teatertrupp framførte Oehlenschlägers Aksel og Valborg i Kristiansands gamle komediehus. På dette tidspunktet hadde Salmine nettopp mista mora si, og det var tanta hennes som hadde tatt henne med på teater for å muntre henne opp. Forestillinga gjorde et voldsomt inntrykk på henne, ikke minst på grunn av hovedrolleinnehaverens vakre kostyme.

Som søttenåring flytta Salmine til Christiania. Hun tok inn hos tanta si, Marthine Lund i Brugata 16 i Christiania. Ved siden av Martine Lund besto husstanden også av Anna Kreetz som var kompanjong i Marthine Lund & Co. Fotografiske Atelier i Grensen 19, og den atten år gamle svenske tjenestejenta Caroline Nilsdatter.[2] Av memoarene hennes framgår det at også Salmine hjalp til i Marthine Lunds fotoatelier.

Salmines plan hadde vært å bli telegrafistinne, men siden telegrafverket hadde satt 18 år som nedre aldersgrense, ble hun bedt om å komme tilbake året etter. Hun bestemte seg for å bli skuespiller istedenfor, memoriserte Valborgs rolle fra stykket hun hadde vært så forgapt i som barn, og troppa opp ved ved Peter Lorentz Rasmussens nystarta Folketheatret og søkte ansettelse.

Debuten

 
Den 22 år gamle Octavia i 1 1870
Foto: Peder Christiansen/Oslo museum

Hennes første rolle ble ingen romantisk førstedame. Snarere fikk hun beskjed om at hun var for stygg for de store dramatiske romantiske rollene, og at hun dessuten lespa når hun snakka, og dermed var bedre egna for komedie. Den første rolla ble den gamle «Marquis de Champignolle» i stykket Gamle minder, en rolle hun syntes var fryktelig vanskelig for det «uudviklede provinsbarn» som hun var.

Skuespillerne måtte selv holde seg med kostymer, og hun endte med å få låne brudekjolen til fru Sohl, en tysk-jødisk venninne av Marthine Lund. Som sminke brukte hun retusj fra fotoatelieret. Dette var ikke godt nok for teaterdirektøren, som sørga for at hun fikk låne kostymer av skuespillerinna Amalie Wergmann. Debuten er ikke omtalt som som noen suksess, - en avis bemerka hennes tydelige uttale, og den teaterelskende «antikvitetshandler Simonsen» skal ha uttalt at «Hun bør ikke få gå løs på en scene» [3] For å hjelpe henne på vei, ble hun før sin neste rolle trent av Emilie da Fonseca.

Omflakkende skuespillerliv

 
Annonse for Theatret i Møllergaten
Foto: Dagbladet 02.03.1875

I 1866 reiste store deler av besetninga på sommerturné i Sverige. Folketheatret gikk inn etter bare to år, og besetninga opptrådte deretter i Trondhjem i to sesonger i 1869. I årene som fulgte opptrådte hun ved en rekke ulike teatre. Dette var også en ustabil periode i byens sceneliv, og en rekke teatre, tidvis under samme eller lignende navn starta opp og gikk under. Derfor er det ikke alltid umiddelbart innlysende hvilke teatre som refereres til i kildene.

Fra 1870 var hun engasjert ved Christiania Theater, og fra 1872 Møllergatens theater i Møllergata under den svenske teaterdirektøren Erik Johan Hafgren. Teatret hadde skuespillere fra ulike land, og stykkene ble framført på en blanding av «Norsk, Svensk, Dansk og Schleswig-Holstensk» et blanda talespråk med påfølgende forvirring. Hun trivdes sosialt, og beskrev i ettertid omgangsformen ved teatret som «den rette Tone fra den 'rullende Gjøglervogns dage'».[4]

Kunstnerisk beskrev hun likevel disse fire årene som en lang ørkenvandring. Hun lengta etter seriøse og dramatiske roller, noe hun ikke fikk.

Ikke desto mindre var jeg bestandig i Ilden. I Erindringen ser jeg mig selv, naar Tæppet gik op under Musik, altid staaende med løftet Bæger, enten som Bondepige, eller Borgerpige, eller Røverpige eller andenslags Pige, altid glad, syngende eller dansende.[5])

Den nationale scene

 
Rollebilde fra Bergen ca. 1890
Foto: Johan von der Fehr/Oslo museum

Sommeren 1876 begynte hun ved Bergens Scene, hvor hun fikk de seriøse rollene hun hadde drømt om i ungdommen, og hvor hun skulle bli værende resten av sin karriere.

Hun huskes i ettertid særlig for sine tolkninger av Holbergs og Ibsens rollefigurer, og spilte blant annet «Gina Ekdal» i førsteoppsetninga av Ibsens Vildanden.[6]

Kuriosa

  • I Bergen er det en levende tradisjon om at Octavia Sperati går igjen ved Den Nationale Scene, hvor hun passer på at skuespillerne husker replikkene sine. Dette begrunnes blant annet ved at hennes bilde var det eneste som overlevde teaterbrannen i 1983.[7]
  • Muligens av den grunn har det bergenske gothmetalbandet Octavia Sperati tatt hennes navn.

Utgivelser

Kilder

Eksterne lenker

Referanser

  1. Kristiansand, Ministerialbok nr. A 13 (1842-1851), Fødte og døpte 1847, side 85, linje 104
  2. Folketelling 1865.
  3. Theatererindringer s 14-21
  4. Theatererindringer 1911.s 30
  5. Theatererindringer s29
  6. Sperati 1916:103-107
  7. Octavia Sperati (165) er landets snilleste spøkelse 19.02.2012