Didi Sunde (1895–1972)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra Morgenbladet 21. november 1930; notis om Didi Sunde i anledning ektemannen Arnes nylige utnevnelse til justisminister.

Sigrid Nicoline («Didi») Sunde (født Aubert Lie 15. juli 1895 i Dresden, død 25. mai 1972 i Oslo) var språklærer, sangerinne og organisasjonskvinne.

Familie

Foreldrene var forfatteren Bernt Bessesen Lie (1868-1916) og Hedvig Aubert (1874–1946). Didi og broren, Emil Lie (1897-1976), som ble billedhugger, vokste opp på Lillehammer.

Didi giftet seg i 1916 med Arne Sunde (1898-1972), som blant annet var Aker-ordfører og justisminister før krigen, og forsyningsminister og skipsfartsminister i Nygaardsvold-regjeringen i London under andre verdenskrig. Paret fikk tre barn: Erik (f. 1918), Arne (f. 1919) og Emil (f. 1923). Den eldste sønnen omkom i 1944 under et tokt som jagerflyver.

Familien bodde i flere perioder i utlandet. De hadde flere opphold i Paris og London før krigen, og under krigen bodde de i eksil i London. Mellom 1949 og 1952 var de i New York, da Arne var norsk FN-ambassadør, og mellom 1954 og 1958 i Paris, da han var tilknyttet NATO. De hadde også opphold i Italia, Tyrkia, Hellas, Nederland, Belgia og Luxemburg.

Utdanning og yrkesliv

Sunde gikk på Ragna Nielsens latin- og realskole og tok latinartium som privatist i 1913. Hun tok Certificate of Proficiency in English ved University of London i 1937 og engelsk bifag ved Universitetet i Oslo i 1938.

På 1920- og 30-tallet omtales Sunde som sangerinne. Hun hadde blant annet en konsert i Aulaen omkring 1931. Dette nevnes ikke i de to biografiene hun selv har gitt opplysninger til i Studentene fra 1913.[1][2]

Før krigen arbeidet Sunde som engelsklærer ved Sagene skole, der Anna Sethne var overlærer og prøvde ut reformpedagogiske ideer. På slutten av 1930-tallet hadde hun også kurs i elementær engelsk fonetikk ved Halling skoles ettermidagskurs. Under familiens utenlandsopphold skrev hun teateranmeldelser og reisebrev til norsk dagspresse.

Under felttoget i Norge i 1940 arbeidet Sunde ved det militære presse- og sensurkontor i Lillehammer, Gausdal, Foldal og Molde. Hun var også assistent i Forsyningsdepartementet i Tromsø, før hun fikk være med en fransk lastebåt til England og London, der mannen var blitt med i regjeringen til Nygaardsvold.

I London arbeidet hun i Women's Voluntary Services under Home Office. En periode hadde hun også kveldsarbeid i en ammunisjonsfabrikk. I tillegg drev hun engelskundervisning i norske folkeskoler i London og Skottland.

Etter krigen gjenopptok hun undervisningen ved Sagene skole.

Organisasjonsarbeid

Didi Sunde er gravlagt i familiegrav på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Før krigen var Sunde styremedlem i Norsk seksjon av Verdensforeningen for ny opdragelse. Hun undertegnet også et opprop om rekonstruksjon av Norsk Kvinnesaksforening i 1935.[3]

I London var hun viseformann i den norske kvinnekomiteen, som regjeringen oppnevnte i 1943. Hun var også med i Norsk Institutt for kulturelt samkvem med utlandet, oppnevnt av Utenriksdepartementet. Dessuten var hun med i et regjeringsoppnevnt utvalg som skulle se på utvalg av engelsk litteratur for undervisningen ved norske skoler og universitetet.

Sunde var under krigen også formann i Liasonkomiteen for internasjonale kvinneorganisasjoner, styremedlem i International Women's Service Groups og deltok dessuten i en organisasjon for kvinnelige akadademikere.

Etter krigen var hun formann i Oslo Yrkeskvinners Klubb fra 1946 til 1948. Hun var også varaformann i den norske seksjonen av New Education Fellowship.

Sunde var medlem av Rådgivende utvalg for Sentralpasskontoret i flyktningespørsmål. Hun var også statens representant i Nationaltheatrets representantskap.

Sunde var en mye brukt foredragsholder både under og etter krigen. I London snakket hun særlig om Norge, og i Norge var britiske kvinners krigsinnsats blant temaene.

Både ved 25- og 50-årsjubileet for studentene fra 1913 var hun med i hovedkomiteen for planleggingen. Ved femtiårsjubileet i 1963 ga hun følgende oppsummering om seg selv:

"Livssyn? Har forgjeves forsøkt å få lurt mig selv til å ha et. Politikk? Tror ikke den sosiale ulikhet og urettferdighet i det nuværende samfundssystem kan rettes ut ved en gjennemgripende forandring - især når en ser den uhyggelige reaksjon i våre dager. Religion? Synes "harmoni og fred i sinnet" på religiøst o.l. grunnlag svært ofte er kamuflasje for egoisme og åndelig dovenskap."[1]

Utmerkelser

  • Haakon VIIs jubileumsmedalje i 1930 og 1955
  • Deltakermedaljen

Fotnoter

  1. ↑ 1,0 1,1 Studentene fra 1913. 1938: s. 253
  2. ↑ Studentene fra 1913. 1963: s.
  3. ↑ Norsk kvinnesaksforening gjennom 65 år. Utg. Foreningen. 1950. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Didi_Sunde_(1895–1972)&oldid=2360793»