Anders Venger

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Stortingsmannen Anders Venger.
Foto: Stortingsarkivet/Commons

Anders Venger (født 5. januar 1872Øgarden Tønsåk i Eidsvoll, død 23. februar 1935Røde Kors klinikk i Oslo) var gardbruker, bruksforvalter og politiker (H). Han var ordfører i Eidsvoll og sentral i rikspolitikken. På 1920-tallet var Venger både stortingsmann og statsråd.

Oppvekst og yrkesliv

Han vokste opp på Venjerbakken, en av Eidsvolls beste eiendommer. Garden ligger på vestsida av Vorma, i nærheten av Eidsvoll Verk og industristedet Bøn. Anders Venger var sønn av Marte Olava Aas (1848-1907) og Johan A. Venger (1846-1921). Faren, som hadde kjøpt Venjerbakken i 1873, var aktiv i kommunepolitikken i bygda.

Anders Venger var elev ved Sem landbruksskole i Asker 1890-1892. Deretter begynte ei lang karriere som forvalter av jord- og skogeiendommer. Først var Venger i Trøndelag, i Hommelvika (1893-96), men i 1896 vendte han tilbake til hjembygda Eidsvoll. Han ble da forvalter for Eidsvoll Verks svære gardsbruk, og bestyrte seinere (1902-1927) Berger Bruk, en annen av kammerherre Haaken L. Mathiesens mange virksomheter.

I 1917 tok han over farsgarden, men fortsatte ennå i ti år å bestyre Berger. Anders Venger eide og dreiv Venjerbakken til sin død i 1935.

Lokalpolitikeren

I 1907 ble Venger valgt inn i herredsstyret i Eidsvoll. Her satt han sammenhengende i 27 år, til 1934. Fra 1913 til 1934 (1925?) var han bygdas ordfører. Venger var formann i Eidsvoll Høyre 1921–1933, etter mange år som viseformann. I Eidsvoll var han ellers formann i forliksrådet og sparebanken og styremedlem for elektrisitetsverket. Som for mange andre politikere skulle lokalpolitikken bli springbrettet til karriere på storting og i regjering.

Rikspolitiker og organisasjonsmann

Ivar Lykkes regjering 1926-28. Arbeidsminister Venger står som nummer to fra venstre. Lykke i midten foran.

I 1919 kom han inn på Stortinget, som Høyre-representant fra Øvre Romerike. I sin første periode satt han som medlem av veikomiteen. I 1922 hadde Akershus fylke blitt valgdistrikt, og Venger ble innvalgt herfra. Han avanserte nå til formann i post- og telegrafkomiteen, men ble i mars 1923 utnevnt til landbruksminister i Otto B. Halvorsens andre regjering. Halvorsen døde i mai samme år, men Venger fortsatte som landbruksminister i Abraham Berges regjering.

I mellomkrigstida var det mange regjeringsskifter, og i juli 1924 gikk Berges regjering av. I 1926 ble imidlertid Venger statsråd på nytt, nå som arbeidsminister i Ivar Lykkes regjering. Han gikk av som statsråd da Odelstinget reiste riksrettiltale mot han og andre medlemmer av Berges regjering fra 1923/1924. Tiltalen gjaldt statsstøtten til Den norske Handelsbank. Venger og de andre tiltalte ble imidlertid frikjent da saken kom opp i 1927.[1]

Venger var mangeårig medlem av Høyres sentralstyre, inkludert fem år som nestformann (1920-25). Som bonde og bygdemann tilhørte han partiets agrarfløy, som på 1920-tallet ofte lå i konflikt med de byliberale, blant annet om landbrukspolitikken. Som landbruksminister (i 1923) la Venger blant annet fram en bondevennlig proposisjon til kornordning.[2]

Som en av bøndenes fremste tillitsvalgte i mellomkrigsåra var han dessuten styremedlem i Felleskjøpet, Selskapet for Norges Vel og Bøndernes Bank. Venger ble i 1924 utnevnt til kommandør av 1. klasse av St. Olavs Orden «for statsborgerlig fortjeneste».[3]

Venger-familien

Anders Venger gifta seg i 1900 med Dagny Hilsen (1873-1935), født i Lier. Hun var datter av en bankkasserer i Drammen, Hans Johan Hilsen, og Karoline Sofie Svendsen.[4] Anders og Dagny Vengers eldste sønn, Hans (1901-91), tok over Venjerbakken. En yngre sønn, Johan (1902-92), kjøpte storgarden KiseØstre Toten.[5] Anders og Dagny Venger døde med 12 dagers mellomrom vinteren 1935, henholdsvis 23. februar og 7. mars.

Tidligere statssekretær og generalsekretær i Norges Bondelag, Amund Venger (1943-2013), var sønn av Hans Venger, og dermed Anders Vengers sønnesønn.

Venger-familiens gravstein på Eidsvoll kirkegård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Referanser

  1. Aschehougs konversationsleksikon 1932; Danielsen 1984, s. 158.
  2. Danielsen 1984, s. 140-143.
  3. Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, s. 88.
  4. Haffner 1949, s. 752.
  5. Norske Gardsbruk 1997.

Kilder og litteratur

Eksterne lenker