Alexander Kielland-ulykka

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Alexander Kielland-ulykka den 27. mars 1980 er den verste ulykka i norsk oljehistorie. Da ett av beina på plattformen ble revet av omkom 123 personer, mens 89 ble berga. Plattformen Alexander L. Kielland, oppkalt etter forfatteren Alexander Lange Kielland, fungerte som boligplattform på Ekofisk-feltet. Ulykka førte til betydelige endringer i sikkerheten på norsk sokkel, men også til en langvarig og tung strid omkring årsaker til ulykka og behandling av pårørende og etterlatte. Først i 2021 kom myndighetenes siste trekk i saken, da Riksrevisjonen kom ble til dels sterk kritikk av flere aktører. For flere av de pårørende er siste strekk fortsatt ikke satt.

Plattformen

Alexander L. Kielland var en såkalt pentagonplattform, det vil si en flytende plattform med fem bein med flottører. Den ble bygd av franske CFEM, og tilhørte Stavanger Drilling. Den var opprinnelig bygd som boreplattform, men da det var større behov for boligplattformen ble både denne og søsterplattformen Henrik Ibsen omgjort til midlertidige boligplattformer med containerrigger. Den ble leid av Philips Petroleum, senere ConocoPhillips Norge, og ble brukt flere steder på Ekofisk-feltet.

Den siste plasseringa var som boligrigg for flere installasjoner på Ekofisk-feltet, fortøyd ved siden av boreriggen Edda 2/2 C. Plattformen ble festa til havbunnene med ti ankre. Dette er forholdsvis enkelt når man skal plassere ut en borerigg uten andre installasjoner helt i nærheten. Men når den skal plasseres som boligrigg ved siden av andre plattformer, kan ankrene og vaierene til disse skade annet utstyr på bunnen. Det ble derfor bare brukt åtte ankre på plattformen, og vinklene på noen av dem ble justert i forhold til håndboka.

Det Norske Veritas hadde sist inspisert plattformen i februar 1980. En større inspeksjon var utsatt, og skulle begynne i april samme år. Plattformen skulle da over til britisk sokkel og brukes av Shell, mens Henrik Ibsen skulle ta over på Ekofisk.

Ulykka

På ettermiddagen 27. mars 1980 var det svært dårlig vær i området. Det ble derfor bestemt at Alexander K. Kielland skulle forhales (flyttes) noe lenger unna Edda. Gangbrua mellom de to ble heist opp, og forhaling av plattformen begynte. Dette skjer i praksis ved at man bruker ankrene til å trekke plattformen. Et av punktene der det har vært uklarheter er om ulykka skjedde under eller etter forhaling. Mye tyder på at forhaling fortsatt pågikk da man rundt kl 18.20 hørte et kraftig brak på Alexander L. Kielland. Det ble straks observert at det ene beinet hadde blitt revet løs, og fløt i sjøen. Plattformen begynte raskt å krenge, og mannskapet måtte sette i gang en evakuering under svært vanskelige forhold.

Plattformen fikk svært raskt en slagside på omkring 35 grader. Det ble sendt ut nødsignal kl. 18.29, med melding om at plattformen velter. En stund holdt ankervaierene igjen, men det begynte å trenge inn vann i plattformen som så førte til at den begynte å synke raskere ned. Det viste seg at flere dører og skott som skulle ha forhindra raskt vanninntrengning sto åpne. Krengninga var for stor til at pumpene fungerte, og plattformsjef Torstein Sæd omkom under forsøkte på å starte dem.

Mannskaet på Edda gikk straks i gang med å gjøre det de kunne for å berge sine kolleger. Det var betydelig bølgehøyde, noe som gjorde dette vanskelig. Helikoptre og overflatefartøy kom til stedet så raskt de kunne. Plattformen ble liggende noe med sterk slagside, før den tippa helt over og ble liggende med bare bunnen av flottørene synlig i overflata.

Redningsarbeidet

Redningsarbeid med søk etter overlevende pågikk i to døgn, fram til 29. mars kl. 19. 71 sivile og 9 militære fartøy, 19 helikoptre og 7 fly - fra alle land rundt Nordsjøen - deltok i det svært vanskelige arbeidet. I tillegg skal også flere andre fiskefartøy ha vært med i letearbeidet uten å ha blitt registrert.

Det var 212 personer om bord da ulykka inntraff. Mellom 50 og 80 var i kinosalen, omkring 50 i spisesalen og resten var i lugarer eller i operasjonsrommene. Den kraftige krengninga førte til at møbler og annet inventar ble sleng rundt. I tillegg gikk strømmen. Selv om mannskapene i Nordsjøen også den gang trente på evakuering i mørket, førte blokkeringene og slagsida til at det ble svært vanskelig å komme seg ut. Det ble også vanskelig å få ut livbåter og flåter, og mange måtte hoppe rett i sjøen. Uten overlevelsesdrakt - i 1980 hadde fungerende drakter kommet, men man fikk ikke tatt på slike i kaoset - har man bare få minutter i det svært kalde vannet før man blir nedkjølt og omkommer av dette eller drukner fordi man ikke lenger klarer å holde hodet over vannet. Det var også flere som ble drept eller skadd av usikra gjenstander som ble kasta rundt under evakueringsforsøket.

Redningsforsøkene fra Edda ble lite effektive på grunn av uværet. En av de store heltene var kranfører Roger Marcussen, som fikk heist opp åtte personer med en personellkurs som man normalt bruker til transport fra overflate til plattformdekk. Det ble kasta ut redningsvester og flåter, i håp om at noen fikk tak i dem. Forsyningsbåter plukka også opp sju personer under svært vanskelige forhold. På Alexander L. Kielland var livbåt nr. 2 delvis under vann, men 26 personer kom seg inn i livbåt nr. 1. Først kl. 3 på natta kunne de endelig heises opp til et redningshelikopter. Livbåt 5 kom ikke på vannet før kantringa, og ble liggende opp ned i vannet med 14 personer om bord. Sammen med noen som var i vannet klarte de å snu båten, og ytterligere 19 kom seg om bord i den. 12 av dem ble tatt ombord i et av redningsfartøyene, mens de andre måtte vente på helikopter utpå natta. Livbåtene 3, 4 og 7 ble knust mot plattformen, mens livbåt 6 forsvant allerede da beinet brakk av. Flåtene, som blåste seg opp automatisk, ble redningen for enkelte andre.

Bare åtte av de 89 som ble redda hadde overlevelsesdrakt. Av dem var det bare én som hadde rukket å lukke den skikkelig. Det ble funnet fire omkomne med overlevelsesdrakt. 59 av de 89 hadde flytevest. De fleste av de overlevende var mindre enn 15 minutter i sjøen, men to personer overlevde etter hele 55 minutter i sjøen, som holdt bare 2-3 grader.

De som ble redda ble sendt med helikopter til Rogaland fylkessjukehus i Stavanger, og til en hjelpestasjon ved Sola flystasjon.

Informasjonsarbeidet under redningsaksjonen var mangelfullt. En rekke pårørende fikk melding om ulykka, og noen også dødsbudskap, gjennom media. Det tok også tid før alle overlevende hadde fått kontakt sine kjære. Da det hadde skjedd, gikk det ut melding på fjernsyn om at alle overlevende hadde kontakta sine familier - hvilket fortalte de som fortsatt venta at de hadde mista sine.

Utmerkelser

Overstyrman Sven Erik Pedersen fra Tender Power, redningsmann Wilfred Ramstad fra 330-skvadronen og Flight Sergeant Michael Yarwood fra Royal Air Force fikk tildelt Medalje for edel dåd for sin heroiske innsats. Blant annet hadde Pedersen stupt i vannet for å redde opp de to siste, som hadde ligget nesten en time i sjøen. Yarwood og en annen brite mottok også britiske utmerkelser.

Leting etter omkomne

Letinga etter omkomne starta allerede morgenen etter ulykka, mens redningsarbeidet fortsatt pågikk. Da redningsaksjonen ble avblåst 29. mars kl. 19 sto det klart at det fortsatt var mange savnede, og at de måtte antas å ha omkommet. Det eneste lille håpet var eventuelle luftlommer på plattformen, men dykkere kunne etter hvert avkrefte den muligheten.

Mellom 30 og 40 personer var fortsatt savna da man ga opp. Det ble antatt at de fleste kunne ligge i plattformen.

Da aktiviteten på boreplattformen Edda nokså raskt ble gjenopptatt, ble det raskt så mye boreslam i området at dykkere mista all sikt.

Snuing og senking

I første omgang virka det klart at plattformen skulle slepes nærmere land og snus. Den ble først ankra opp ved Kårstø 19. april 1980, og i august 1980 ble den flytta nærmere Stavanger. Det ble satt i gang en operasjon for å snu plattformen, men denne mislyktes.

Deretter ble det mer usikkerhet omkring snuing. Et regjeringsskifte førte til at det gikk mot senking uten snuing, noe Kåre Willochs regjering gikk inn for. I argumentasjonen for snuing ble det særlig lagt vekt på to ting: Å finne flest mulig av de omkomne, og å kunne se nærmere på plattformen for å bekrefte eller avkrefte årsakssammenhenger. Det endte med at Stortinget påla regjeringa å sikre gjennomføring av snuing.

Først i september 1983 klarte man å snu plattformen. Den ble tømt, og det ble funnet seks omkomne i vraket. Det måtte da konstateres at omkring 30 personer hadde fått en våt grav.

Den 18. november 1983 ble vraket senka på 700 meters dyp i Nedstrandsfjorden. Det var noe motstand mot dette, da enkelte mente den burde hogges opp og da samtidig granskes enda nærmere.

Årsaker

Det ble straks nedsatt en granskningskommisjon leda av sorenskriver Thor Næsheim som skulle finne årsakene til ulykka. Den kunne i 1981 legge fram sitt arbeid i NOU 1981:11. Konklusjonen var at hovedårsaken var et utmattingsbrudd i beinet som ble revet løs, og at primærårsaken til at dette kunne skje var dårlig sveis da det hadde blitt satt på hydrofoner i ettertid. Hydrofonene ble brukt for å måle plassering i forhold til et gitt punkt å havbunnen, slik at man visste at plattformen holdt seg på rett sted. De mente videre at bruken av åtte ankre var innafor akseptable marginer. Det ble påpekt at både utstyr og rutiner, som at dører ikke ble lukka, bidro til at tidsforløpet ble svært kort, og dermed til at flere omkom enn dersom alt hadde vært i rett stand.

Det har i ettertid blitt trukket fram flere mulige årsaker, enten i stedet for utmattingsbrudd eller som medvirkende årsaker. Noen av disse er:

  • Eksplosjon som følge av sabotasje.
  • Eksplosjon etter gasslekkasje.
  • For stor belastning under forhaling (flytting) av plattformen.
  • Sammenstøt med fartøy.
  • Dårlig stålkvalitet.
  • Dårlig sveisearbeid (til dels nevnt som medvirkende årsak).
  • Unormalt stor vekt etter ombygging.
  • Feil i oppankring.

Eksplosjonsteorien ble særlig trukket fram etter snuing, da det var endringer i metallet som kunne tyde på en eksplosjon. Dette har blitt undersøkt av flere, uten at man har funnet sikre bevis for en eksplosjon i staget som brakk. Stålet i plattformen var innafor datidas standard, og er i seg selv ikke årsak til ulykka. De andre faktorene kan ha spilt inn som medvirkende faktorer, uten at det behøver å endre hovedkonklusjonen - et utmattingsbrudd kan ha kommet som resultat av mange slags overbelastning, sammen med den dårlige sveisen som man fant.

Fra fransk side kom man til at plattformen var brukt på feil måte, og at selv om sprekken var medvirkende var den ikke hovedårsaken. Fra norsk side gikk man til sak mot verftet CFEM, men dette endte i et forlik.

Riksrevisjonen kom i 2021 til at granskningskommisjonens rapport hadde mindre unøyaktigheter, men ikke av en slik art at det var hensiktsmessig med en ny, full granskning. Dette ble også begrunna med at det hadde gått så lang tid at vitner ikke kunne tilføre sikker informasjon, og at de tekniske bevisene stort sett var borte.

De omkomne

Mens lista utarbeides er det kolonne både for alder og fødselsdato - alderskolonna blir fjerna når alt er på plass; dette er et praktisk hensyn på grunn av måten listene er gjengitt i aviser, med en blanding av alder og fødselsdato.

Vi finner de omkomne som var norske borgere og/eller bosatt i Norge i kilden Døde 1951–2014. Der er de alle ført med dødsdato 27. mars 1980, og de som ikke er funnet, ettersom det ved en dødsformodningsdom var klart at de måtte ha omkommet den dagen. Dødskommune er ført som «Sokkelen sør for 62° N».[1]

Navn Født Alder Bosted Nasjonalitet Gravsted
Amundsen, Knut 43 Sogndal Norsk
Andersson, Tommy 33 Svensk
Apostel, Lothar H.W.M: 37 Vesttysk
Augland, Kåre 36 Kristiansand Norsk
Austbø, Tor Arvid 22 Vanse Norsk
Beggs, Alan 27 Britisk
Berland, Karsten 28 Åsane Norsk
Birkeland, Magne 36 Treungen Norsk
Bringsvor, Jan 31 Grindafjord Norsk
Collins, George 38 Britisk
Didriksen, Arild 31 Stokke Norsk
Dowsen, Brian Owen 36 Britisk
Dyrstad, Joar 37 Kleppestø Norsk
Egeland, Terje 21 Spangereid Norsk
Eggen, Arne Jørgen 36 Sandefjord Norsk
Ellingsen, Ivar 31 Risør Norsk
Elliot, Dave 35 Britisk
Falkum, Eivind 32 Marnardal Norsk
Fleming, Michael 37 Britisk
Gaulen, Einar 53 Førre Norsk
Gjerde, Wilhelm 39 Førre Norsk
Glærum, Ingebrekt 23 Surnadal Norsk
Graham, Brian 31 Britisk
Hagen, Kjell 40 Lillesand Norsk
Haijek, Laszlo 27 Klæbu Norsk
Hansen, Hans Herbert 34 Stavanger Norsk
Hansen, Ivar 36 Vennesla Norsk
Hansen, Jan Geir 29 Horten Norsk
Hansen, Lars 48 Lyngdal Norsk
Hansen, Odd 36 Åvik Norsk
Hansen, Steinar S. 29 Kopervik Norsk
Hansen, Terje 31 Torvestad Norsk
Harris, John Michael 30 Britisk
Haslund, Fredrik 41 Pusnes Norsk
Hedman, Ernst 34 Sveio Norsk
Heintz, Jan 45 Kristiansand Norsk
Helgeland, Knut Magnor 39 Torvestad Norsk
Hofstad, Per Bjarne 27 Trondheim Norsk
Holgersen, Gunvald 26 Grindafjord Norsk
Hunter, Keith 35 Britisk
Hægeland, Ivar 47 Vågsbygd Norsk
Ihme, Per Harald 24 Mandal Norsk
Iversen, Lars Johan 43 Førre Norsk
Jess, Kåre Marton 48 Flekkefjord Norsk
Johannessen, Otto 46 Sveio Norsk
Johansen, Arvid 27 Haugesund Norsk
Johansen, Leif Bjarne 49 Birkeland Norsk
Johansen, Steinar 28 Brennåsen Norsk
Johansen, Øyvind 33 Grimstad Norsk
Kolbeinsen, Tor Åge 29 Haugesund Norsk
Korsnes, Arnt Egil 27 Kristiansund Norsk
Kråkø, Odd S. 33 Åsane Norsk
Kulia, Knut 52 Kristiansand Norsk
Kulmala, Aimo Rikard 39 Grimstad Norsk
Lamb, Colin 45 Britisk
Larsen, Louis 55 Fusnes Norsk
Laxon, Edward 53 Britisk
Leknes, Erik 20 Haugesund Norsk
Lervik, Rolf Laurits 31 Førdesfjorden Norsk
Lethinen, Marko 35 Grimstad Norsk
Lia, Olav 43 Søgne Norsk
Lie, Arne 30 Smørsund Norsk

Behandling av pårørende og overlevende

Riksrevisjonen kom i 2021 med tydelig kritikk av behandlinga av pårørende og overlevende. De hadde fått for lite og for dårlig informasjon, og det var liten eller ingen oppfølging av de som ble påført traumer.

Det økonomiske oppgjøret til pårørende og overlevende endte med små summer. Det var store sprik i disse summene, og mange har vært misfornøyd. Et forsøk på å gå til sak mot Philips Petroleum i USA ble avvist av rettssystemet der.

For å organisere de etterlatte og samle inn penger til undersøkelser ble Kiellandfondet oppretta. Odd Kristian Reme, som mista sin bror i ulykka, ble primus motor der. En av deres seire var at plattformen ble snudd. Reme hadde selv stor interesse av det, fordi hans bror var en av de som var savna. Selv om det viste seg at han ikke var ombord i plattformen, kunne man i det minste få vite det og forsone seg med at han var tatt av havet.

Minnesmerke

Minnesmerket Brutt lenke ble laget av Johannes Block Hellum, og står ytterst på Smiodden i Kvernevik i Stavanger. Det ble avduka av kronprins Harald den 27. mars 1986. Ved selve monumentet, som er forma som en gigantisk, brutt ankerkjetting, er det minneplater med navnene til de 123 omkomne.

Referanser

  1. ↑ Se f.eks. Torstein Sæd i Døde 1951–2014 fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Alexander_Kielland-ulykka&oldid=1877682»